IDYLL: Legges det for mye vekt på barnefamilier i arbeidet med å rekruttere nye innbyggere i Nord-Norge? Bildet er fra Træna.

Kveldsøkonomi, nerder og eventyrere – om å flytte hjem og vekk

Legges det for mye vekt på å tilrettelegge for barnefamilier i arbeidet med å få folk til å flytte til Nord-Norge?

Tenk om vi kunne få en helt ny type tilflyttere å rope etter

”Vi må få ungdommen heim!”Kjenner dere igjen utsagnet? Ja, det er viktig med tilflytting av unge til Nord-Norge. Vi har lenge fulgt statistikken som viser at den yngre generasjonen forlater nord, og ikke tilstrekkelig mange kommer tilbake. Det er heller ikke tilstrekkelig mange som flytter til landsdelen fra andre steder. Dette kan virke dystert, og i desperasjon gjentar man det kjente utsagnet med ennå større kraft: vi må få ungdommen hjem! En ekko går gjennom de Nord-Norske byene og distriktene, over fjellene og havet, gjennom skog og ut til de forblåste øyene. Kom heim! Men roper vi for døve ører? Kallet hører jo vi som bor her, men lytter ungdommen i byene i sør – dem som alle ønsker heim?

I det urbaniserte Norge er det et stadig aktuelt tema med tilflytting og fraflytting. Det er ikke helt enkelt, men jeg har lyst til å grave litt i hva vi egentlig mener med å måtte få ungdommen heim?
 
Er utsagnet et stille håp om at unge mennesker som har vokst opp i vakre nord, skal komme tilbake og bidra med noe nytt? Eller er det en skambelegging på kommuner som ikke klarte å verne nok om ungene når de vokste opp, og derfor ikke er attraktive nok for å få dem hjem? I noen tilfeller er det kanskje en skyldlegging på selve ungdommen– dem som burde passe på landsdelen sin, gi tilbake til den bygd de kommer fra! Iblant legges skylden til noen helt andre – det er storbyenes feil, det er universitetenes feil, der er for mye som lokker vekk, det for enkelt å bli igjen i sør.

Mange ganger er det nok en herlig symfoni og litt av alt dette: Skuffelse, håp, skyld. Generelt lite løsningsorientert.

Men hva gjør vi?
Rana kommune på Helgeland er faktisk de som lyktes best med å rekruttere ungdommen heim igjen. Der er det i snitt 6 av 10 i aldersgruppen 25-30 som fortsatt bor i Rana, til sammenligning med 4 av 10 i øvrige Nord-Norge (NRK 2016) Mye kan nok takkes Ranaregionens Næringsforening som matcher jobb med ungdommer og holder kontakten med dem under studietiden.
 

Men, er det kun jobb som gjør at ungdommen vil komme heim? Ikke bare.

I mange år har jeg levd med den nesten uimotsagte frasen om at det aller fineste er å lykkes med å få unge mennesker fra landsdelen til å gjøre det eneste riktige: vende tilbake til bygda si. Men det er noe som knirker der for meg. Jeg ville selv aldri ha flyttet hjem til stedet jeg kommer fra. Ikke fordi jeg ikke er stolt eller takknemlig for oppveksten min. Åmål (ja, jeg kommer fra Fucking Åmål) er en herlig plass som bidratt til mye godt i livet mitt. Men JEG vil ikke bo der. Hvor mange jobber det enn fantes. Jeg vil ut til nye steder som tilbyr noe annet enn det som er lommekjent. Ja, her sitter jeg nå på kjære Træna, en av Norges aller minste kommuner. Det er ikke bare de store byene som har tiltrekningskraft. Også små steder kan være attraktive.

I tilflyttings– bolyst,- og urbaniseringstider tror jeg vi må fokusere på mer en bare de tradisjonelle jobbene. I september vær jeg på konferanse i Sverige for å presentere Træna. Konferansen handlet om alle de 250 svenske kommunene som har en negativ befolkningsutvikling. Et svensk forskerpar (Mellander & Bjerke, holdt et mye interessant foredrag om tilbakeflytting (se foredrag her). De viste at det ikke er sammenheng mellom antallet jobber og tilbakeflytting. De som hadde tenkt å flytte hjem, gjorde det uansett om det fantes jobb eller ikke.
 
Dette er tankevekkende fakta. Derimot mente forskerne at det er andre viktige parameter som gjør stedet attraktivt for den yngre generasjonen (det er i årene 25-35 som man flytter som mest). Steder som har møteplasser, kaféer, utesteder med åpningstider etter kl 18, lykkes i større grad å skaffe nye tilflyttere.  Når flere og flere er single lengre, og venter med å danne familie, trenger steder å forstå at tilgang på barnehageplass ikke er det desidert viktigste for valg av bosted.  Forskerne mente at kommuner og steder i større grad må fokusere på behov og konsum, og ikke bare produksjon. ”Kveldsøkonomien” er et begrep som jeg ikke tror at mange kommuner og næringsutviklere her i Nord-Norge opererer systematisk med.  Men det handler om kaféer, utesteder, opplevelser og kultur. Og at det er innmari viktig å innse at disse er parametere for attraksjon anno 2017. (Les Mellander  her)

Så kom jeg over neste studie en uke etterpå. Telemarksforskning (les her) kunne vise at kulturtilbud i en kommune påvirker valg av bosted. Jeg tenkte da på mitt eget valg å flytte til Træna. Hvis ikke Trænafestivalen fantes, hadde jeg da funnet ut at det er et spennende bosted? 

Ytterligere et interessant eksempel i temaet oppdaget jeg i en rapport om hvordan ekstremsport kan brukes for å markedsføre et sted med formål å skape bolyst. Mange ganger er det de unike opplevelsene, de som få mennesker driver med, men som til gjengjeld skaper veldig dypt engasjement, undervurdert. Det skaper identitet til et sted, og et særpreg som kan lokke folk.

Hvem hadde for eksempel trodd at Vardø helt i nordøst kunne få tilflytting på grunn av fuglekikking? Eller at Træna som en av de minste kommunene årlig skulle få 100 søkere til vårt Artist in Residence-program. Folk som ønsker noe helt annet enn trygghet og stabilitet. Når man inser at kultur ikke bare er topping i ett oppegående samfunn, uten kanskje en forutsetning, blir kommunenes motsvar til Maslovs behovspyramide snudd på hodet. Eller i hvert fall utfordret. Det er også da man innser at kunst, kultur og kreativitet ikke nødvendigvis er så milevidt langt vekk fra «næringsliv» . På Træna har vårt Artist in Residence fått selskap av et Business in Residence. En viktig signal mot omverdenen, om at vi ønsker folk med evne å omsette idéer til handling. Uansett om det er kultur, næring eller noe derimellom.

Burde kulturbudsjettene få litt mer tyngde i byggingen av det fremtidige Norge? Kanskje skulle flere næringsbudsjetter og kulturbudsjetter blitt sett i sammenheng?

Dette tankegods utfordrer kommuner og regioners måte å handle på. De vanlige bolyst-folderne går ut på å få det å høre så bra ut for barnefamilier som mulig: trygg oppvekstmiljø, rikt fritidsliv, vakker natur og diverse andre klisjer. Man kan lure på hvor mange steder om passer inn i den beskrivelsen. Si meg hvilken kommune i Norge som IKKE har en vakker natur?

Er vi for enkeltsporete på hvem vi ønsker å tiltrekke til kommunene våres, og hvordan vi gjør det best? Kanskje er det slik at vi legger alt for mye vekt på barnefamilier, trygghet og folk med slektsbånd til stedet, og henger oss opp i at produksjon, arbeidsplasser og industri er det viktigste for å få ungdommen heim? Kanskje legger vi for lite fokus på målgrupper vi ikke tenker på? Single, egenforetakere og eventyrere, folk fra andre landsdeler, eller andre land? Nerder, ekstremsportere og fuglekikkere? Nordlendinger 2.0 kaller Brigt Dale fra Nordlandsforskning dem (les Dale her).

Tenk om vi kunne få en helt ny type tilflyttere å rope etter: Kom hit, her er spennende, omvekslende og kreativt, uventede ting skjer, også etter kl 18. Kom å vær med å bygg opp ”kveldsøkonomien” gjør eventyrsturisme til dit levebrød, skap ekstremsportfestivaler, eller bygg ditt digitale firma her. Vi lover å rose deg like mye som den lokale ungdommen som flytter hjem til sin trygghetssfære. 

Det ene gode slår ikke det andre ihjel, vi har fortsatt plass for flere i nord.

Artikkelen er tidligere publisert i Rana Blad.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse