Annonse

Kvelertak på kysten

Norge bygde opp en oljeforvaltning som sikret inntekter til fellesskapet. Hvorfor har Norge latt fiskeriene drive i stikk motsatt retning?

Så langt er det ikke noe som tyder på at Per Sandberg er en mirakelmann som kan løsne kvelertaket på kysten.

En kald vinterdag i 1989 dristet Svein Munkejord seg inn i løvens hule i Tromsø. Statsminister Jan P. Syse hadde funnet en ny fiskeriminister i byråkratiet og en høyrekrok.

Uvant knuget Munkejord halvliteren og tok i mot skyllebøtte etter skyllebøtte fra fra sinte fiskere, forskere og studenter. På veggene på Prelaten hang Petter Dass-sitater. “Skuld Torsken os feyle, hvad havde vi da. Hvad skulle vi føre til Bergen herfra. At stænge Skrei-Torsken og Fisken fra Land, da lagdes vi hastelig øde. Fisken i Vandet, det er vores Brød, og miste vi hannem, da lide vi Nød”.

Svein Munkejord var et gudsbarn fra Karmøy som ville øke inntektene i fiskeriene, vestlendinger er født med dette tankegodset. Medisinen var rasjonalisering, større enheter, trålere, industrialisering…. På Prelaten møtte han lovsang til de tradisjonelle kystverdiene, spredt bosetting og sysselsetting, bærekraftig sjarkfiske, kombinasjonsbruk. Han skulle svelge mer kjeft enn øl den kvelden.

Siden ble det verre. Og i dag tar fiskeripolitikken kvelertak på kysten.

Norge har fått en unik gave fra naturen. Rike fiskebestander som fornyes uten at vi behøver å investere en krone. Helt gratis svømmer denne fantastiske ressursen til oss. Det er vår oppgave og plikt å forvalte denne rikdommen til beste for dagens og kommende generasjoner.

Det gjør vi på ulike måter. Forskere forteller oss om havets luner, de estimerer bestander og foreslår kvoter. Et kontrollregime fører oppsikt med at uttaket samsvarer med kvoten.

Sammen med Russland har Norge etablert en fiskeriforvaltning som er en suksess andre land beundrer. Langs fjerne kyster har rovdrift tømt fiskebestander, Newfoundland hadde en gang verdens rikeste torskestamme. Da markedskreftene hadde herjet noen år, var torsken borte. Norge og Russland kan nå tilby rekordstore torskekvoter, prisen til fisker for torskefangsten steg med nesten 100 prosent fra januar 2014 til desember 2015. 

Mange år etter Munkejord, i februar 2014, var igjen kystfolk samlet, denne gangen i et råflott kulturhus, reist av oljepenger på tomta til den nedlagte Findus-fabrikken i Hammerfest. Kravene var de samme fra forsamlingen i Arktisk Kultursenter som fra de øltørste på Prelaten. “Røkke må gjerne flytte til Minneapolis, men fesken skal bli igjen på kaia”, tordnet Hammerfests ellers så sindige ordfører Alf E. Jakobsen. “Stopp ranet av Finnmarks framtid”, krevde Roger Hansen, mangeårig ordfører i Gamvik. De ber for kystens framtid, og vil fnyse over å bli kalt museumsvoktere.

Omsetningen fra fiskeflåten var på 10 milliarder kroner i 2015. Problemet er at denne verdien havner i fanget på stadig færre mennesker.

Noen tall hentet fra artikkelen “Sviket mot kystfiskerne” i magasinet Aftenposten Innsikt: I 1990 var det 27.500 fiskere her til lands, i fjor var tallet 11.000. I samme periode ble antallet fiskebruk fra Nordmøre til russegrensa redusert fra 640 til 178. Antallet fiskefartøy er sunket fra 17.400 til 6.100. I 1990 var den totale fiskefangst på 185.000 tonn, i 2015 var den flerdoblet til 707.000 tonn. Rekrutteringen til fiskeryrket har tradisjonelt vært naturlig og gratis. I dag må en ungdom ut med bortimot to millioner kroner for en fiskerettighet. Døra er stengt.

Denne tilstanden er et kvelertak på kysten. Fiskevær legges øde, ungdom ser ingen framtid i fiskeriene. I følge norsk lov tilhører ressursene i havet det norske fellesskapet. I praksis er det noen få kvotebaroner som kan putte stadig flere millioner på sin konto.

Markedet vil ha fersk og god råvare. Det er det først og fremst kystflåten som kan levere. Trålerne er fabrikker som aldri kan tilby den samme ferskvare av ypperste kvalitet. Enn si et grått fiskeprodukt som er frosset et par ganger og foredlet i Asia før den når forbrukerne i et mer betalingsvillig land i vest.

Da Norge fikk en ny rikdom i gave, var de store oljeselskapene i verden raske på labben. Phillips søkte ganske enkelt om konsesjon på hele sokkelen. Noen politiker lot seg friste og mente at dette var noe lille Norge ikke kunne drive, vi skjønte oss ikke på utvinning av olje og gass. Andre og mer framsynte byråkrater og politikere så på dette nettopp som landets nye framtid.

Derfor bygde dette lille landet opp en oljeforvaltning som nettopp sikrer at verdiene kommer fellesskapet til gode. Oljeselskapene gneldret og snerret noen øyeblikk, men de betaler 78 prosent skatt og tjener fortsatt gode penger. Og nå er Norge en modell for andre oljenasjoner som også ønsker å temme oljekapitalistene.

Det er paradoksalt at Norge har latt fiskerinæringen drive fritt i motsatt retning. Ropene fra Prelaten og Arktisk Kultursenter har kanskje vært forgjeves?  Fiskeriministre av ulikt opphav og farge har demonstrert avmakt og villfarelse. “I Israel er vi realister. Derfor tror vi på mirakler”, lyder det fra Midt-Østen. Så langt er det ikke noe som tyder på at Per Sandberg er en mirakelmann som kan løsne kvelertaket på kysten. Å la kysten blø mens havet bugner av fisk er ingen imponerende politisk svenneprøve.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse