Annonse
Arbeiderpartiet representerer, og jobber for, vanlige folk over hele landet. Også kvinner i nord. Fordi vi har kropper, vi også, skriver Cecilie Myrseth i et svar på denne kommentaren fra politisk redaktør Skjalg Fjellheim. Foto: Andreas B. Høyer

Kvinnekropper også i nord!

Etter at Ap fikk kjempet abortloven gjennom på 1970-tallet, innskrenkes nå kvinners abortrettigheter for første gang. Det er ingen marginal sak, slik Fjellheim framstiller det.

Sist uke skrev Skjalg Fjellheim en kommentar som jeg har kommet til at ikke kan bli stående uimotsagt (Nordlys 4/2). Han bruker Arbeiderpartiets fokus på abortsaken som eksempel på noe folk ikke er opptatt av. Og at problemet skal være et «Marienlyst-perspektiv», underforstått: Vanlige folk, vi som bor her nord, er ikke opptatt av abortsaken.

Jeg må derfor minne han om at 50 prosent av «folk» er kvinner. Og at vi bor i hele landet, også her nord. Og at vi reagerer når det sitter noen toppolitikere inne på et rom og begrenser vår rett til å bestemme over våre egne kropper, som del av forhandlinger om maktposisjoner. Etter at Ap fikk kjempet abortloven gjennom på 1970-tallet, innskrenkes nå kvinners abortrettigheter for første gang. Det er ingen marginal sak, slik Fjellheim framstiller det.

Mens Erna Solberg mente at kvinnekroppen var et like greit forhandlingstema som avgifter og vern av myr, var Jonas Gahr Støre og Ap klokkeklare fra første stund: Det er det ikke. Der går det en grense. Og når Ap igjen nærmer seg 30-tallet på målingene, mens Høyre og de andre regjeringskameratene sliter kraftig, handler det ikke minst om at kvinnelige velgere igjen søker seg til oss.

Generelt sett analyserer Fjellheim godt, og generelt sett gjorde han det ikke denne gangen. Han gir et klisjéaktig bilde av Ap, fjernt fra realitetene. Som er at vi fanger opp signaler fra hele landet og i høyeste grad driver politikk av betydning for vanlige folk generelt, og arbeidstakere spesielt.

Ta politikken først. Fjellheim kimser av abortsaken. Andre viktige Ap-saker nevner han ikke i det hele tatt: fjorårets historiske vedtak mot nulltimerskontrakter og løsarbeidersamfunn, den svært viktige Oslomodellen for ordnet arbeidsliv - blant annet innført i Tromsø fra 1. januar, kampen for de 700 sjøfolka i Color Line, mot regjeringens svekkelse av arbeidsmiljøloven, mot svekkelse av sykelønnsordningen og for pensjon fra første krone – en sak som angår en million nordmenn. Industriarbeidere i Nord-Norge som kan være trygge på at Ap ikke tuller med EØS-avtalen i disse Brexit-tider, og vite at vi i realiteten stoppet utenlandskabelen NorthConnect i fjor, mens andre partier satt støyende og så på. Og da har jeg ikke nevnt hvordan alle som er avhengige av gode budsjetter for kommuner og helseforetak, må betale for høyreregjeringens skattegaver til landets rikeste, med Ap som velferdspolitisk motpol.

Fjellheims inngang er hans oppdagelse av vårt danske søsterparti Socialdemokratiet, som endelig ser ut til å få en viss folkelig tilslutning med Mette Frederiksen. Hennes «ansvarlige innvandringspolitikk» gir han inntrykk av at er noe nytt og fremmed for Ap. Det er det jo ikke. Vi har nær kontakt med vårt danske søsterparti. Vi vet hva de gjør og hvordan de tenker, ikke minst på innvandring.

Det er over et år siden Jonas Gahr Støre ba Masud Gharahkhani lede vårt migrasjonsutvalg, og mandatet var ikke en liberalisering. Hele bredden av synspunkter var representert. Utvalget satte seg grundig inn i den internasjonale migrasjonssituasjonen og framskrivninger av denne, og hadde møter med våre søsterpartier i både København og Stockholm. Masud har skrevet og snakket mye om tenkningen hos våre danske venner, selv om vi ikke er enige med dem i alt. Det grundige arbeidet gjorde at man kom fram til en enstemmig innstilling for en rettferdig og realistisk politikk, blant annet med innstramming på asylfeltet. Er dette nytt for Fjellheim? Det har jeg vansker med å tro.

Så til Rådhusgata 3-perspektivet om at vi skal være preget av et Marienlyst-perspektiv: Ap har 205 ordførere. Vi har aktive lokalpartier i så å si samtlige norske kommuner. Vi har en stortingsgruppe der alle fylker er representert. Vi har et tett samarbeid med organisasjonsliv, næringsliv og arbeidsliv, spesielt LO med sine 930.000 medlemmer, som fanger opp signaler fra «golvet» i hele landet. Og de tre i nåværende partiledelse er fra Kvam i Gudbrandsdalen, Bjørheimsbygd i Rogaland og Ris i Oslo. At Støre har vært i, og kjenner situasjonen i, så å si samtlige norske kommuner, og i sin tid drev et folkeopplysningsprosjekt for Oslo-eliten om nordområdenes betydning, er en sak for seg.

Partiledere fra Oslo hadde vi også med Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, de to sistnevnte med en relativt privilegert vestkantbakgrunn. I det hele tatt er det ingenting spesielt med at en mann som Støre leder arbeiderbevegelsens fremste parti. Mer eller mindre privilegert bakgrunn gjaldt folk som Marx, Engels, Marcus Thrane, Lenin, Hjalmar Branting, Che Guevara og Olof Palme, for å nevne noen. Det aller viktigste er hva man står for, hva man gjør, for dem man er satt til å representere.

Arbeiderpartiet representerer, og jobber for, vanlige folk over hele landet. Også kvinner i nord. Fordi vi har kropper, vi også.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse