Annonse
Ved å ta den norske IS-kvinnen tilbake til Norge blir krigen i Syria en del av det lokale Norge, skriver Irene Ojala. Bildet viser IS-kvinnen og en av jesidi-kvinnene som sist søndag sto fram på NRK Dagsrevyen. Sistnevnte er uten direkte tilknytning til denne artikkelen. (Skjermfoto fra NRK)

Hvem har størst rett til trygghet i vårt land?

En IS-mamma og hennes to barn kom til Norge en natt i januar 2020. Den lille familien ble hentet ut fra en fangelier i Syria av norske myndigheter og kom reisende med SAS den siste etappen fra København til Gardermoen. I 2015 flyktet en jesidi-mamma og hennes barn fra Syria. Den lille jesidi-familien er en av mange familier som flyktet fra innlandet mot havet de aldri hadde sett. De entret en gummibåt som seilte over Middelhavet mot tryggheten i Europa – kun iført klærne de sto i og baderinger rundt en tynn liten barne-arm.

IS-kvinnen som landet i Norge sist helg skaper neppe utrygghet for deg og meg. For det var ikke vi som flyktet fra krig, voldtekt, mord, steining, og IS-kalifatets herjinger. Men det er allikevel slik at med IS-kvinnens hjemkomst flyttet de globale problemene inn i din eller min gate. IS-kvinnen som kom er en av flere kvinner og menn med norsk pass som dro fra Norge fordi de ikke hadde trua på det norske demokrati og rettssystem. De som dro støttet, eller deltok selv, i voldtekt, mord, brannstiftelser, steining og halshugging av uskyldig mennesker i landet de okkuperte.

I sosiale medier og i aviser går debatten om det var riktig å hente IS-kvinnen og hennes barn til Norge. Barn er uskyldige. Men var det riktig – historien tatt i betraktning – at IS-kvinnen fikk følge sine barn til Norge? Det er jeg faktisk ikke så sikker på.

Fordi det er noe med handlingens konsekvens som biter oss bak – hvis vi ikke evner å tenke langsiktig. Handlingens konsekvens bli klarere når det er noen vi kjenner personlig som blir berørt, og det er engang slik at det går en vei fra fortid til fremtid – via dagen i dag.

Jesidi-kvinnen jeg kjenner er en mamma som flyktet med sine barn fra Syria i 2015. Det var det året Norge tok i mot 30.085 flyktninger, hvorav over 10.000 kom fra eller via Syria (Statistisk Sentralbyrå.) Det var det året 6926 kvinner flyktet fra sine hjem – mange flyktet mot havet og entret en gummibåt som seilte over Middelhavet mot tryggheten i Europa. De flyktet fra IS, fra kalifatet som kvinner med norsk pass støttet – om enn ”bare” ved å vaske kopper og kar samt skifte bleier mens de ventet på at ektefellen skulle komme hjem fra sine myrderier.

Etter en lang og strevsom vandring mot nord kom jesidi-kvinnen til Norge og gledet seg over tryggheten Norge ga henne og hennes barn. Hun formidler at de europeiske IS-kvinnene mange ganger var hardere og mer voldelige enn noen andre IS-kjempere. Det kan jo være at vestlige IS-kvinner hadde mer å bevise for å bli godtatt av IS sitt kalifat – hva vet vel jeg? Jesidi-kvinnen har en historie hun vil fortelle. Hun sier med sorg i stemmen at IS tok hennes søstre med vold og at hennes mann og barnas far ble drept. Hun formidler at ”når Norge henter IS-kvinnene til Norge er ikke mine barn og jeg trygge i Norge. For hva skjer hvis en IS-kvinne bosetter seg i mitt nabolag - og det var akkurat henne som var verst? Hvor skal jeg og mine barn finne trygghet?”

Jesidie-kvinnen formidlet sin fortvilelse med så sorgtunge øyne at jeg hadde problemer med å holde hennes blikk. For jeg vet hun har rett. Svært få politikere taler jesidi-kvinnens sak i det offentlige Norge i dag. Det gjør heller ikke Krf. Men det er faktisk slik at ved å ta den norske IS-kvinnen tilbake til Norge blir krigen i Syria en del av det lokale Norge. Det angår deg og det angår meg, men mest angår det flyktningene som kom til Norge i 2015 – for de kom av en grunn.

Det er ubehagelig, men allikevel viktig å stille spørsmål om hvem som har størst rett til trygghet i vårt land. Er det IS-kvinnen med det røde passet som landet på Gardermoen med et fly fra SAS en natt i januar 2020 - kvinnen som forlot demokratiet i Norge og som ”bare” vasket kopper og skiftet bleier mens hennes mann var ute på mordertokt? Eller er det jesidi-kvinnen som flyktet for sitt liv sittende i en gummibåt, med sine barn – iført baderinger rundt armene over Middelhavet noen dager i 2015? Eller er det faktisk så enkelt, men allikevel så vanskelig, at Jesidi-kvinnen som lever med psykiske utfordringer etter terror-opplevelsene IS-kalifatet utsatte henne for – ”bare må finne seg i” å leve side om side med IS-kvinnen i Norge? ”Finne seg i” – fordi vi har politikere i Norge som har vurdert en slik traumatisk situasjon som helt ubetydelig.

En enslig IS-kvinne med norsks pass skaper neppe problemer eller en utrygg hverdag for deg og meg. Men det er ikke deg og meg det handler om i dag. Det er prinsippet – om hvem som taler de sårbare flyktningenes sin sak i dag og i fremtiden.  Og i det ligger en uro vi faktisk må tenke over.  To mødre - to ulike historier - hvem skal vi ivareta? Den som ble såret eller den som såret?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse