Annonse

Kvotemeldinga er et nytt slag om havet

Rett før sommerferien kom, sendte regjeringa en ny stortingsmelding om fiskeripolitikken til Stortinget. Jeg har kalt den et svik, og det er med god grunn.

Kvoteprisene har skutt i taket de siste ti årene. Med gradvis liberalisering fra fiskeriministre som Per Sandberg har det blitt stadig vanskeligere å etablere seg i yrket. Ungdom flest kan ikke kjøpe en kvote til 4-5 millioner kroner.

Meldinga vil flytte store verdier fra fellesskapet til noen få. Bak vanskelige ord og tekniske løsninger skjuler det seg maktforskyvning og urett. Fiskeri er for viktig til å være et tema for noen få. Derfor må vi nå mobilisere for å gjøre regjeringas liberaliseringsprosjekt kjent for mange. Vi må gå sammen til kamp for å stoppe forslagene.

Hvem eier egentlig fisken i havet? Havressursloven sier det tydelig. Fiskeriressursene hører til fellesskapet og skal komme kystsamfunn til gode, i form av sysselsetting og bosetting. Problemet er at Høyre eller Frp systematisk overser formålsbestemmelsen i loven synke når de utformer politikk. Og nå fremmer de igjen forslag som utvanner prinsippet om at fiskerettighetene tilhører fellesskapet.

Regjeringen foreslår at de som har fått kvoter tildelt og slått de sammen med kvoter fra andre båter (strukturkvoter som de heter på byråkratisk) ikke trenger å levere de inn som avtalt etter 20 år. De kan beholde de i femten år til. Hjemfall utsettes. Borte er all snakk om forutsigbarhet når de som har mest fra før i fiskerinæringen ber om det. Da kan spillereglene endres. Når vi samtidig vet at strukturkvoter utgjør omlag halvparten av alle rettigheter til fiske i Norge - da er det en gigantisk omfordeling fra fellesskapet til noen få.

Fiskekvoter kan kanskje sammenlignes med biblioteksbøker. Tanken var, da systemet ble innført, at folk kan ha strukturkvoter en lang nok periode til å betale ned lånet på båten sin. Når lånet var betalt ned etter 20 år, skulle kvotene fordeles på ny. Slik ville vi sikre at ikke eierskapet konsentreres til noen få, slik ville vi sikre at også nye og unge fiskere skulle få sjansen. Dette fungerer litt som at leste bøker leveres inn igjen når man har lest de ut, sånn at andre kan lese de. Slik får mange tilgang på fiskeriressursene, og slik sikrer man en fordeling av kvoter.

Men når utløpsdatoen begynte å nærme seg, når det snart var tid for å levere de første struktureringskvotene inn igjen velger regjeringen i stedet å utsette fristen med femten år. De som har tjent penger på denne kvotesammenslåingen i tjue år skal få lov til det i femten til. Det er sikkert hyggelig for alle det gjelder, men det er en sterk svekkelse av fellesskapets tilgang på de samme ressursene. Biblioteket har plutselig blitt omgjort til en bokhandel. Unge fiskere som står i kvotekø må regne med å bla mange millioner for å komme seg inn i yrket, hvis de har pengene, eller finne annet å gjøre.

Ikke bare gir regjeringen med dette en milliardgave til noen få, regjeringen svekker hele premisset som gjør det mulig å si at kvotene tilhører fellesskapet. Ved forrige korsvei ga Høyesterett med knappest mulig flertall fellesskapet rett til å ta strukturkvoter tilbake etter en viss tid. Når nå regjeringen foreslår å forlenge, bruker beregningsmetoder som om det var privat eiendom, vanner de samtidig i stykker noe av det vakreste ved norsk fiskerihistorie: At havet tilhører alle. Dersom dette går igjennom er det farlig uklart hva Høyesterett vil si ved neste korsvei. Jeg frykter at havets ressurser er i ferd med å bli stjålet fra fellesskapet.

Det er ingen bombe at dette kommer fra Høyre og FrP. De har lenge hatt partiprogrammer hvor nettopp privatisering er målsettingen i fiskeripolitikken.

Jeg er enig med Pelagisk Forening, som kaller dette et løftebrudd som favoriserer de som på et gitt tidspunkt valgte å investere i strukturkvoter og hadde kapital til å gjøre det. De forklarer problemet godt:

«De tidsbegrensede kvotene handlet om at effektiviseringen skulle komme flere til gode. Det var derfor de var tidsbegrensede. Avtalene og investeringene var gjort under forutsetningen om at de skulle være for en periode. Det var spillereglene både for de som kjøpte strukturkvoter og de som ikke gjorde det. Nå endres spillereglene midtveis. Dette er et område der de største og mest kapitalsterke blir premiert i den nye kvotemeldinga.»

Kvoteprisene har skutt i taket de siste ti årene. Med gradvis liberalisering fra fiskeriministre som Per Sandberg har det blitt stadig vanskeligere å etablere seg i yrket. Ungdom flest kan ikke kjøpe en kvote til 4-5 millioner kroner. I praksis har inngangsdøra til yrket lukka seg, mens det har blitt mer lukrativt å være på innsida. Det er som i boligmarkedet. Kom du inn på rett tid, kan du tjene store penger. Men for alle på utsida, er det umulig å komme inn. Vi kan ikke forvalte fellesskapets ressurser på den måten, når vi har slått fast at dette er ressurser som skal komme de mange til gode.

Derfor har jeg blitt mer og mer overbevist om at selve systemet må endres. Vi trenger en ny kvotepolitikk, sånn at prisene ikke er på millionnivå. Vi må sikre og styrke kystflåten, så mange får ta del i verdiskapinga og levere fisk på land i de mange kystsamfunnene våre. Da får vi kvalitetsprodukter, og da får vil liv langs kysten.

Regjeringen prosjekt er å la noen få tjene seg rike på det som tilhører oss alle. Derfor er det tid for et nytt kystopprør.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse