Annonse
Fiskere er avanserte  jegere  som forsyner seg av naturlig tilvekst på ville og selvfornyende bestander som eies av fellesskapet. Avkastningen av det vil selvsagt fiskebåt-rederier, store og små i nord og sør,  ha for seg selv gjerne til evig tid.  De er kommet langt  – men er ikke i mål, skriver Nils Petter Mikkelsen.

Kvotemeldinga – klar bunn i grumset vann

Den aktuelle sak er om retten til å nytte fellesskapets marine ressurser kommersielt til egen vinning, uten å betale for seg. Dagens debatt om kvoter er den foreløpig siste i rekken av slike – og dreier seg dypest sett om kommersiell utnytting av den frie almenning.

Spørsmålet som bør stilles er i grunnen  ganske enkelt og klart.  Er det rimelig at privilegerte privateide forretningsinteresser slipper å betale for sitt råstoff til produksjonen de nå får tildelt gratis  i almenningen? 

Fiskebåtrederne har hatt årsmøte i Tromsø.  I den anledning har økonomi professor O Grytten (NHH)  blitt intervjuet av Fiskeribladet.  Professoren mener at kvotemeldinga ikke er  forståelig.   Forståelse og innsikt i alle detaljer i økonomiske og andre forhold i norsk fiskeri er praktisk umulig å oppnnå for ett individ alene.  Med rette kan man derfor hevde  at ’meldinger om fiske’ er  kompliserte. Men det finnes veier til å begripe litt mer, ved å  forenkle, men uten å overforenkle.  Debatten i dag er merkelig  fordi realiteter er borte i en  debatt om ressursrenteskatt og særskatter, strukturering, kvoter og kvotefaktorer osv osv.  Slike detaljer, og ikke minst ordbruk, kompliserer og bidrar til å dekke over det som er vesentlig.   Bruk  av ordet ”skatt” har til hensikt å mane til motstand,; som er forståelig  i et land som krever ufattelig mye skatt inn, og sløser ut altfor mye på ting som ikke kommer folk til nytte.

Den aktuelle sak er om retten til å nytte fellesskapets marine ressurser kommersielt til egen vinning, uten å betale for seg.  Dagens debatt om kvoter er den foreløpig siste i  rekken av slike – og dreier seg dypest sett om kommersiell utnytting av den frie almenning.  Fiskere er avanserte  jegere  som forsyner seg av naturlig tilvekst på ville og selvfornyende bestander som eies av fellesskapet. Avkastningen av det vil selvsagt fiskebåt-rederier, store og små i nord og sør,  ha for seg selv gjerne til evig tid.  De er kommet langt  – men er ikke i mål.  Dèt er politikken og debatten bør dreie seg om det, og intet annet.  

Gjennom mer enn 30 år har politikere vridd seg som mark på kroken i behandlingen av denne saken.  De har hittil valgt å vike unna, dèt kan de, om ikke annet. I den tiden  har  fiskeriene i prinsippet blitt lukket.  Volum er satt ved begrensede kvoter.  Deltakelsen er gitt til fiskere med deltakerbrev og som har båt som er tildelt gratis kvote.  Retten er fiskerens og kvoten er båtens.  Slik har fiskebåtrederier fått tildelt eksklusive rettigheter til å utnytte almenningens begrensede ressurser gratis,  til egen vinning. 

Jeg er sikker på at alle  fiskebåtrederne forstår godt hva som står på spill, og selvsagt protesterer de.  De er rasjonelle, og bryter ingen lover om de bruker det de har for å beholde sine privilegier. Det er forståelig – alle vil bli  eller forbli rike, men det sømmer seg ikke å bruke  andres  aktiva som et ledd i måloppnåelsen.

Selvsagt skal offentlighetens behov for penger  til enhver tid etterprøves. Det er alle enige om, men denne saken har en mer alvorlig side.  En gang trampa tusen støvler i takt.  Utviklingen de siste sytti årene har ført til at at de fleste støvlene er borte.  De gjenværende støvler, som kom inn i næringen de siste 10-20 årene eller har vært der lenger,  høres ikke når de tripper til banken.  De nye som vil inn i ei næringa nå, må nå ta store risikoer, herunder finansielle,  for å skaffe seg båt og bruk.   De senere års stenging av adgang til knappe fiskekvoter har ført til at prisene på ’lange’ kvoter på fremtidig fiske har gått rett til værs.  De som er ’innafor’ kan nå selge sin båt med kvote eller sin kvote basert på en framtidig forventet fortjeneste.   De selger egentlig den langsiktige fremtidige avkastningen av kvoten som kommer fra almenningens fellesformue. 

Spørsmålet som bør stilles er i grunnen  ganske enkelt og klart.  Er det rimelig at privilegerte privateide forretningsinteresser slipper å betale for sitt råstoff til produksjonen de nå får tildelt gratis  i almenningen? Jeg syns ikke det.  For ikke å være urimelig så kan de slippe unna med å betale kun for sin  allerede tildelte års- eller sesong kvote,  etter  volum er kjent.  Vil de ikke ha den, går det til noen som vil ha den.   Men selvsagt kan de da få beholde sin rett til å selge sin rett til langsiktige kvoter -  nei, det var en spøk, for det  er selvsagt ingen som vil kjøpe de før volum er kjent og tildelt.  Men,  spøken har alvoret i seg, fordi at dette legger den spekulative kvotehandelen død.     Fiskebåtrederne har likevel fått bruke sin rett til delta i fisket, og båten har blitt tildelt kvote.   De bør selvsagt som oss andre, gjøre opp for seg når varen blir levert. 

I nord drives det et uforståelig vern av privilegier som ligger i fiskerilovgivinga – og som gir alle rett til gratis nasjonale fiskekvoter.  Det er et viktig punkt for fiskerenes organisasjoner at kvotene er ’nasjonale’.   Unntatt herfra er lokale tidsbestemte reguleringer.  Det er naturlig at kampen mot ’kvotemeldinga’ blir regissert av kapitalinteressene i fiske/ fangstnæringa .  Kanskje har jeg blundet i timen, men har ikke sett at fiskekjøpere i nord har fyrt løst med tungt skyts mot den.   

Jeg syns faktisk det er betryggende at fiskeriministeren syns å ha lyttet til byråkratene i fisk og finans.  I motsetning til professor Grytten vil jeg rose ’byråkratene’ i deptene for å ha holdt hodet kaldt, og formulert ei melding som skal gi en start-anvisning (riktignok kronglete og komplisert) for hvordan staten på lang sikt må og skal tjene alle sine eiere, og bare ikke særinteressene.  En mener at den ”kommer til å gå inn i historien som et byråkratisk mesterverk”  Kanskje var det blant de en byråkrat som skrev norsk fiskerinærings etterkrigshistorie i ei setning:  Det som startet som beskyttelse av en skjør næring har etter hvert utviklet seg til å bli privilegier for relativt få.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse