Annonse
Foto: Torgrim Rath Olsen

Kvotemeldinga, Pelagisk forening og «rettens mysterium»

De fleste er enig i at lov og rett skal følges. I fiskeriene er lovforståelsen et sørgelig kapittel. Dette ser en tydelig i Kvotemeldinga (Meld. St 32 2019-2019). For advokater som prøver å få oversikt over retten opereres det gjerne med retten «de jure» og retten «de facto». Eller retten slik den er «rettsriktig fortolket» og retten sånn som den har utviklet seg gjennom praksis. Her foreligger det nå et så stort gap mellom «liv og lære» at jurister kan få seg til å si svært mye rart. Til eksempel skal Ask Økland - advokat for Pelagisk forening ha sagt at «staten, slik lovforslagene er utformet, også kan sikre seg grunnkvotene som fiskerne har i dag». Han uttaler videre at staten vil komme i en dobbeltrolle, som kvoteeier og kvoteforvalter» (Fiskeribladet 13. desember side 6).

Jeg skal være enig med advokat Økland i at det brygger opp til juridisk kaos dersom stortingsflertallet kjører igjennom de forslagene som er fremmet i forbindelse med «kvotemeldinga». Det er allikevel tydelig at Økland ikke tar utgangspunkt i det rettslige rammeverk slik det i dag ligger til grunn når fiskerirettslige spørsmål skal avklares.

For det første kan ikke staten «sikre seg grunnkvotene». De viltlevende marine ressursene er folkets eiendom i henhold til havressurslova § 2, gammel sedvane og gammel lov. Grunnprinsippet om at fisken eies av folket er anerkjent flere ganger av Stortinget. Selv om ressursene eies av fellesskapet så forvaltes tilgangen til ressursen av myndighetene. Det er ingen grunn til forvirring om hva som er statens rolle dersom en skulle legge norsk lov og rett til grunn. Staten forvalter tilgangen til fiskeriressursene på vegne av fellesskapet. Her er det klare lovpålagte skranker for hva myndighetene kan og ikke kan gjøre. Selv om det innføres «kan»-bestemmelser – dvs. kompetansetildeling til regjeringen – så betyr ikke det at staten kan gjøre hva som helst. Det betyr heller ikke at staten blir eier. Myndighetsutøvelsen i forvaltningen må foregå innenfor rammen av loven og de grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipper som skal sikre borgerne mot urettferdig og urimelig behandling.

For det andre er «grunnkvotene» som fiskerne får tildelt verken privat eller statlig. En kvote er en årlig regulert frihet fra forbudet mot å kunne fiske ervervsmessig (Volstad Rt-2013-1345). Kvoter er en måte staten benytter for å forvalte ressursen på vegne av felleskapet. Grunnkvotene gjelder for ett år alene, og opphører av seg selv når året er omme. Ingen reder kan ta fisk som ikke ble fanget i år, under fisket som skjer i 2020. Her er det deltakerloven som ligger til grunn for utvelgelse av deltakere som igjen gir tilgang på kvoter etter havressurslova. Staten har i dag stort handlingsrom til å kunne gjøre endringer eller lage ordninger som sikrer formålene i deltakerloven og havressurslova.

Staten kan ikke lovlig få en «eierrolle» uten at det fremlegges et lovforslag om å gjøre de «viltlevende marine ressursene» statlig. Det er det ingen som har foreslått. Her må en huske at det var et enstemmig storting som vedtok at «fiskeressursene tilhører det norske folk, i fellesskap» (deltakerloven 1999).

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse