Norsk asylpolitikk har gjort unge asylsøkere med stort behov for tilhørighet utsatt for omsorgsrelasjoner som i realiteten er utnytting. Det var i en slik rolle, som fylkesmann og dermed øverste ansvarlige for representant- og vergeordningen for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger, at Svein Ludvigsen uhindret fikk utvikle sin tilsynelatende humanitære omsorgsinteresse til egen tilfredsstillelse med fundamentale tillitsbrudd, skriver Ann-Magrit Austenå. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix

Kynisk svik og systemsvikt

Internasjonale medier som rapporterer om Ludvigsen-saken, stiller alle det samme spørsmålet: Hvordan kunne slik utnytting av unge flyktninger skje i Norge, internasjonalt profilert som en humanitær stormakt? Svaret er en kombinasjon av personlig svik og systemsvikt.

Justisdepartementet, med UDI som tilsynsmyndighet, har ikke fulgt opp med de regelmessige tilsyn og uavhengige rapporteringer om situasjonen for barn og ungdom i mottak, som ble forespeilet i behandlingen av stortingsmeldingen Barn på flukt fra 2012. 

Dommen mot Svein Ludvigsen er anket og dermed ikke rettskraftig. Men Nord-Troms tingrett konkluderer med tiltro til forklaringene fra tre unge menn som alle kom til Norge som enslige, mindreårige asylsøkere. Historien er spektakulær. Fordi en så fremtredende samfunnstopp blir dømt for å ha utnyttet sin posisjon til sex med unge flyktninger. Men også fordi dette skjer i Norge.

Selv har jeg blitt kontaktet av reportere og nyhetsankere i amerikanske New York Times, britiske BBC og kanadiske CBC som alle fulgte opp saken med artikler, radio- og tv-innslag. Alle har de stilt det samme spørsmålet: Hvordan kunne Ludvigsen-saken skje i Norge, som internasjonalt profilerer seg som en humanitær stormakt?

Til det har jeg to svar: For det første: Vi vil aldri helt kunne beskytte oss mot at enkeltpersoner på det groveste misbruker den tillit de er gitt - og at det oftest skjer der maktforholdet er skjevest.

For det andre er det ikke humanitære hensyn som har preget norsk politikk og praksis overfor tenåringer som har kommet alene på flukt til Norge. Tvert imot er unge asylsøkere mellom 15 og 18 år blitt gjenstand for tøffe innstramminger og til dels nedbrytende behandling fra norske myndigheter.

Det startet i 2008, da flere av regjeringen Stoltenbergs innstrammingspunkter rammet unge, enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Denne gruppen skulle ikke tas hånd om av barnevernet, slik yngre enslige asylsøkere og andre umyndige uten omsorgspersoner blir i Norge. I stedet skulle Utlendingsdirektoratet (UDI) være ansvarlig for omsorg og tilsyn i egne asylmottak. Fra det året de fylte 16 kunne unge, enslige asylsøkere gis midlertidig oppholdstillatelse fram til fylte 18 år. 

Usikkerheten knyttet til midlertidig opphold bryter ned mange unge asylsøkere, med redusert psykisk helse, selvskading og selvmordsforsøk. Flere rapporter har dokumentert urimelig forskjellsbehandling i omsorgstilbud og rettigheter for unge, enslige asylsøkere over og under 15 år. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), som rapporterer til Stortinget, påpekte i 2017 norske myndigheters plikt til å gi enslige mindreårige asylsøkere over 15 år et omsorgstilbud som både kvalitativt og rettighetsmessig er likeverdig med det tilbudet som gis til de yngre asylsøkerne og øvrige barnevernsbarn. Også FNs barnekomite, i sin rapport om menneskerettighetssituasjonen i Norge i april 2018, mente omsorgstilbudet til asylsøkende ungdommer er langt dårligere enn det andre barn får under barnevernet. 

Fra oktober 2016 fjernet Norge, som eneste land i Europa, rimelighetsvilkåret fra vurderingen om en asylsøker kunne returneres til internflukt i en annen del av opprinnelseslandet enn der foreldrene kom fra. Tidligere ble det sett som urimelig å returnere asylsøkere ved fylte 18 år til områder hvor de ikke hadde tilknytning, nettverk eller ressurser til å klare seg. Innstrammingen bidro til at langt flere unge asylsøkere fikk midlertidig tillatelse bare fram til fylte 18 år. Etter sterke reaksjoner på konsekvensene for ungdommene, sa stortingsflertallet stopp, og fra november 2017 ble det innført særnorske sårbarhetskriterier som kan gi ungdommene humanitært opphold.

Representantordningen, som fra 2013 ble etablert for enslige unge i asylsøkerfasen, skulle gi økt rettssikkerhet og bedre ivaretagelse av en sårbar gruppe og styrke representantenes mandat og kompetanse. Men representantene mangler fortsatt et tydelig nok mandat, krav til kompetanse, systematisk oppfølging, ressurser og uavhengighet nok til fullt ut å ivareta ungdommenes juridiske rettigheter og sikre oppfølging av deres omsorgsbehov i mottak. Flere representanter påpeker i tillegg behovet hos mange alenekommende unge flyktninger for utvidet vergeoppfølging mellom 18 og 23 år. Noe svært få ikke-opprinnelig norske ungdommer får. FNs barnefond, UNICEF, anbefalte i 2018 en betydelig styrking av ordningen med standarder som sikrer representantenes uavhengighet og kompetanse.

Justisdepartementet, med UDI som tilsynsmyndighet, har ikke fulgt opp med de regelmessige tilsyn og uavhengige rapporteringer om situasjonen for barn og ungdom i mottak, som ble forespeilet i behandlingen av stortingsmeldingen Barn på flukt fra 2012. 

Over en 10-årsperiode har denne utviklingen skapt en utrygg og sårbar situasjon, som har gjort unge alenekommende flyktninger særlig utsatte for asymmetriske relasjoner og omsorgsrelasjoner som i realiteten er utnytting av ungdom og unge voksne med stort behov for tilhørighet.

Det var i en slik rolle, som fylkesmann og dermed øverste ansvarlige for representant- og vergeordningen for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger, at Svein Ludvigsen uhindret fikk utvikle sin tilsynelatende humanitære omsorgsinteresse til egen tilfredsstillelse med fundamentale tillitsbrudd.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse