Annonse
Vegard Bangsund (i midten) på folkemøtet i Vardø i mai 2017, der han holdt en flammende tale til fiskeriminister Per Sandberg. Foto: Ole Gunnar Onsøien, iFinnmark

"Kystopprøret 2017" - så visst ingen sutrebok

Brødtekstbilder: 
Redaktører for boka er den kjente politikeren og skribenten, engang uteksaminert fra Norges fiskerihøgskole i Tromsø, Thor Robertsen og hans datter Eva Lisa Robertsen.

Kystopprøret 2017 presenterer et opprør som har sitt utgangspunkt i Vardø våren 2017. Redaktører er den kjente politikeren og skribenten, engang uteksaminert fra Norges fiskerihøgskole i Tromsø, Thor Robertsen og hans datter Eva Lisa Robertsen, som målrettet i lang tid har vært i frontlinjen av indignasjon og harme over den utviklingen som har blitt hennes (og min) kjære hjemby til del. Opprøret favner imidlertid langt mer enn et bysamfunns trasige utvikling. Det retter en skarp kritikk av Norges politikk overfor fiskeriene, som er den viktigste inntektskilden for landet etter olje og gass. Norge råder over enorme havområder i forhold til sitt folketall og fiskeriene er i motsetning til oljen en fornybar ressurs. Vardø, sammen med flere andre tettsteder langs finnmarkskysten, ligger nærmest de mest fiskerike områdene i verden, men kan ikke leve av sine fiskerier. De siste få tiårene er folketallet halvert, sentrale institusjoner er flyttet vekk, sentralisert, men verst av alt, fiskerbyen kan ikke leve av sine rike ressurser. Arbeidsledigheten har vært stor og verdien av folks eiendommer har falt til et bunnivå. Dette faktum tilsier at noe er fundamentalt galt med det lov- og regelverk som styrer næringen.  

Fiskerier er en vanskelig næring. Den er blant mye annet avhengig av bestanden i havet, av ressurser til å høste av den og de internasjonale markedenes etterspørsel. Rundt år 1900 var det ressurskrise, i mellomkrigsårene mye fisk men økonomisk krise i hele Europa gjorde at den ikke ble etterspurt, i begge tilfeller sto samfunnet på randen av stupet. I Årsberetningen til Vardø Fiskeriforening i 1902 står det:» Finmarkens eksistens er en landssag af første rang. Det nytter lidet, om man paa forskjellige steder af landet bygger op millioner og atter millioner paa jernbaner, telefoner og militæranlæg og dermed med koldt blod ser paa, at det mest udsatte grænsedistrikt i landet affolkes og forarmes, noget bør gjøres, og det bør ikke ventes, til det blir for sent.» Den gang var det imidlertid en selvfølge at kystens befolkning hadde adgang til å delta i fiskeriene. Havet var den salte åkeren, en allmenning alle hadde adgang til.

Etter den store nedgangen i fiskebestandene mot slutten av 1980-tallet, ble det besluttet at utdeling av kvoter skulle unngå sammenbrudd. Og her er vi ved opprørets kjerne. Det er stor enighet om at havforskernes beregninger må få styre hvor store det årlige uttaket av fisk kan være, men spørsmålet er hvem som skal få fiske det anbefalte kvantumet. Hvor mye skal kystflåten få, hvor mye skal gå til trålerne. Størrelsen på båten bestemte hvor stor kvote ble utdelt. Det skapte et investeringskappløp, hovedsakelig blant redere på Vestlandet. Det utrolige har skjedd at kvoter lånt ut fra fellesskapets eiendom til fiskebåteiere har blitt solgt til den trålrederen som betalte mest. Betyr dette at vi er på vei mot en privatisering av fellesskapets ressurser? Boken om kystopprøret retter søkelyset mot klare problemstillinger: Hvem skal eie fisken i havet? Hvem skal få høste av de enorme verdiene? Hvilke samfunn skal få leve av fisken? Hva skal man gjøre for å sikre og skape aktivitet langs hele kysten – også i de kystsamfunnene som gradvis er rasert? 

Fiskeskipper Vegard Bangsunds tale til fiskeriminister Per Sandberg på folkemøtet i Vardø, mai 2017, representerte et frontalangrep på en politikk der trålerkvoter gitt for å forsyne landanlegg ikke overholdt sine leveringsforpliktelser, talen var også full av eksempler på hvordan verdier fra det nordligste har blitt ført ut av landsdelen og beriket enkeltpersoner og skapt arbeidsplasser i samfunn andre steder. Det har foregått en konsentrasjon av eierskap der rettighetene havner på stadig færre hender, et ran av fellesskapets ressurser. Mange, noen av dem professorer og ledere innen fiskeriene, bidrar med sin kunnskap og engasjement, bare noen nevnes: Ottar Brox, Torbjørn Trondsen, Peter Ørebech, Arne Luther, Thor Robertsen og Steinar Pedersen. Det argumenteres for at det er folket som bor langs kysten som er rettmessige «eiere» av fisken i havet.  Det gis forskningsbasert kunnskap om at det er kystflåten, ikke trålerne, som er mest kostnadseffektive, som kan skape flest arbeidsplasser på land og gi den beste kvaliteten på fisken.

Boken er så visst ingen sutrebok. Den er full av bilder, tegninger, poesi og humor, av kjærlighet til et både i historisk og i samtidsperspektiv unikt bysamfunn. Den er spekket med kunnskap - og kritikk, ofte ikledd treffende og saftige formuleringer. Den handler om intet mindre enn en av de aller viktigste politiske anliggende i landet: Hvordan vi forvalter fiskeriene avgjør hvordan vi forvalter det værharde området der nordmenn bor i grenseområdet mot det store Russland, de veldige polområdene og en ny sjøvei mot øst. Hva slags politikk kan Norge være bekjent av slik at grensepostene i nord ikke skal «affolkes og forarmes»? 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse