Ett av Nordkapp-klassen kystvaktskip kan bli et museum og flytende kompetansesenter for 10-12 fagområder, med stor hotellkapasitet. Her KV «Andenes». Foto: Forsvaret

Kytsvaktfartøy som flytende museum og hotell?

Bør et utfaset kystvaktfartøy i Nordkapp-klassen inngå som prosjekt og portefølje i et nytt sjøfarts- og fiskerimuseum i Tromsø?

Etter min vurdering er disse fartøyene fortsatt unike og vil være en viktig kulturbærer for Tromsø og Barentsregionen.

Historisk bakgrunn

I etterkrigsårene utspant seg flere tragedier innenfor sektorene fangst, fiske og skipsfart i Barentshavet, nordområdene og ved Svalbard. For eksempel. nevnes tragedien i Vesterisen i 1952 hvor 7 selfangstskuter forsvant med 79 mennesker i kraftig storm/orkan. Videre skipsforlis med mannskap og kull-last fra Svalbard, selfangstfartøy skrudd ned i Østisen og en rekke forlis av fiskefartøyer med mannskaper under storm og vanskelige værforhold i Barentsregionen. I 1950 årene registrerte Fiskeridirektoratet at norske og utenlandske trålere fisket betydelige mengder fisk nært land, trålet over garn, linebruk og ødela for lineflåten på våre mest kjente fiskefelt og gyteplasser. Etter krav fra fiskernes organisasjoner etablerte Fiskeridirektoratet en innleid bruksvakttjeneste for å verne faststående bruk på tradisjonelle fiskefelt.  Ved etablering av 4-6 og 12 nautiske mils fiskerigrense, og fortsatt registrering av ulovlig fiske av egne og utenlandske trålere fra England, Tyskland, Øst-Tyskland og Sovjet.  Fiskere og deres organisasjoner krevde etablering av en sikkerhets og redningstjeneste i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. I perioder, spesielt i viktige fiske- og fangstsesonger ble det gjort forsøk med ordinære marinefartøyer til fiskerioppsynstjeneste i nordlige farvann.    Stortinget besluttet i juni 1960 å opprette Det Sjømilitære Fiskerioppsyn (SMFO), underlagt Sjøforsvaret da en vesentlig oppgave var av sikkerhetsmessig karakter, med Fiskeridepartementet som oppdragsgiver ved fiskerirelaterte oppdrag, samt med Fiskeridirektoratet som rådgiver i juridiske anliggender.   Kontorer ble opprettet med utpekt kvalifisert personell i Forsvarets Overkommando/Oslo, og med regionskontor i Harstad og Bergen.  Kunnskapen om- og den praktiske utøvelsen av oppdragene ble etter erfaringer utført av besetningene på SMFO- fartøyene. Forsøkene med Marinens fartøyer til denne tjenesten viste seg å være lite egnet for oppgaven, samt at tjenesten gikk utover fartøyenes og mannskapenes primæroppgaver.

Innleide kvalbåter

I startfasen ble innleid 3 kvalbåter,» GOS 1», «GOS 3» og «Thorbrand», og etter hvert ble ytterligere 2 kvalbåter innleid.  De ble bemannet med offiserer og personell med nødvendige kvalifikasjoner, gjerne med erfaring fra sjøfart, fiske og/eller fangstflåten. Stortinget bevilget i 1960 midler for bygging av 3 Fiskerioppsynsfartøyer. Leder av Stortingets Fiskerikomite Helge Jacobsen samt stortingsmann og fiskebåtreder Johannes Olsen hadde klare tanker om hvilke fartøyer denne tjenesten trengte, og fikk gjennomslag for bygging av Fiskerioppsynskipene «Farm» og «Heimdal».  Sjøforsvarets Forsyningskommando (SFK) valgte en større versjon og bygget O/S «Nornen».  De 2 første ble levert fra sine respektive verft i 1962, og O/S «Nornen» i 1963.  Fartøyene ble utrustet med kanoner.  Tjenesten viste seg å ha behov for mulighet til å gripe inn overfor ulovlig virksomhet på fiskefeltene, og skipssjefene ble gitt begrenset politimyndighet.

De først nevnte kvalbåtene ble avløst fra leiekontraktene da egne båter ble bemannet og operativ for tjeneste fra Røst til Grense Jakobselv.  Imidlertid viste det seg at oppgaver og behov for fartøy var større enn de 3 SMFO hadde i sin tjeneste, så 3 nye kvalbåter; R2, R4 og R5 ble innleid og utrustet med kanoner.  Skipene ble bemannet med kvalifisert personell, oppkledt med militær uniform og gitt tidsbegrensede kontrakter.  Disse fartøyene ble i slutten av 60-årene overtatt av Sjøforsvaret og omdøpt til O/S» Nordkapp», O/S «Senja» og O/S «Andenes».  De ble videre ombygget for bedre tilpasning til Fiskerioppsynstjeneste, herunder forskningsoppdrag og redningstjeneste i slutten av 60-årene.

I 1962 og utover i 1970 årene stod SMFO overfor utallige oppgaver og utfordringer på både nasjonalt og internasjonalt nivå. 

Bred anerkjennelse

Arrestasjoner ifm. ulovlig fiske, søk, assistanse og redningsaksjoner, transport og bistand til våre Ishavsstasjoner, dykker assistanse til fiskefartøyer, nærkontakt med sovjetiske krigsfartøyer med våpen pekende mot oss i den kalde krigstid, var en del av vår tjenestehverdag.  De oppgaver og den jobb våre mannskaper og fartøy utførte fikk etter hvert bred anerkjennelse av fiskerrelaterte miljøer, organisasjoner samt av befolkningen i vårt vidstrakte land.

Vårt fiskerioppsyn og ressursforvaltning ble tuftet på mangeårig erfaring, etter visjoner og pionerinnsats, samarbeide og samhandling mellom ulike miljøer, etater og departementer. Våre O/S- fartøyer var i avspaserings- og vedlikeholdsperioder i mange år lokalisert i henholdsvis i Harstad og Tromsø, samt i vedlikehold sammenheng ved Ramsund Orlogsstasjon.     Kystvakten Etter Stoltenbergutvalgets innstilling overfor Stortinget, ble i 1977 Norges økonomiske sone etablert og utvidet til 200 nautiske mil, samt Kystvakten ble etablert som egen særegen hovedavdeling under Sjøforsvaret.  Det tidligere Sjømilitære Fiskerioppsyn ble nedlagt mens mannskaper, fartøyer og materiell ble overført til Kystvakta.  Det ble opprettet administrative KV-baser, KV Nord på Sortland og KV Sør på Haakonsvern. Det ble besluttet å bygge helikopterbærende KV- fartøyer, anskaffe 6 maritime helikoptre med base på Bardufoss, samt anskaffe 3 Orion-overvåkningsfly med base på Andøya. 

Politisk linje

Vår kystvaktmodell er et resultat av politisk vilje for å kunne hevde vår suverenitet og utøve ressursforvaltning, samt ivareta våre interesser i indre og kystnære farvann, verne- og økonomiske soner. Kystvaktens største oppdragsgivere er fiskeri- justis-, utenriks- forsvars- handels- og miljødepartementet. Hovedoppgavene; ressurskontroll, suverenitetshevdelse, overvåkning, miljø og redningstjeneste.  Videre støtte til forskning, bistand til statlige etater og ikke minst deltakelse ved nasjonale militære og Nato-øvelser. Utvalgets innstilling analyserte og vurderte bygging av 7 fartøyer av «Nordkapp»-klassen. Stortingets bevilget midler til formålet.  Kostnadsaspektet til nyanskaffelser av fartøy, helikoptre, fly, utstyr og materiell, samt utdanning av personell førte at det ble bygget kun 3 fartøyer av «Nordkapp»-klassen. Disse ble W320; KV «Nordkapp»; W-321; KV «Senja», og W 322; KV «Andenes» De 2 første ble overtatt av Sjøforsvaret i 1981 og nummer 3 i 1982. Nordkapp-klasse fartøyer med Lynx-helikoptre har i sin operative periode fram til nå hatt utallige oppdrag og oppgaver i nær og fjerne farvann, hvor helikoptertjenesten har vist seg å være effektiv og nyttig.

Skal erstattes

Utallige havari og redningsaksjoner, berging av cruise-skipet «Maxim Gorkij» som ble reddet fra å synke, og hvor ca. 600 passasjerer og mannskap ble tatt om bord i KV «Senja» er et godt eksempel på berettigelsen av en effektiv Kystvakt tjeneste med kvalifisert og dyktig personell om bord. Med referanse til hendelsen er skipssjef KV «Senja», orlogskaptein Sigurd Kleiven, den eneste jeg kjenner til utenfra Sovjet som i etterkrigstid har fått utmerkelsen «Helt av Sovjetunionen».    KV «Andenes» på to forskingstokt til Antarktis i 1984 og 1987, supply-skip i forbindelse med Gulfkrigen først på 1990 tallet, og støtteskip ved fjerning av kjemikalievåpen fra Syria i Middelhavet kan videre nevnes. Nordkapp-klassen har flere ganger blitt modernisert i løpet av sin tjeneste, og nærmer seg nå snart 40 års tjeneste. Regjering- og Storting har nå besluttet at de skal erstattes av nye moderne fartøyer, og har 3 nye fartøyer under bygging og som settes i drift når i operativ tjeneste i 2021- 2024. 

Drøfting

Så er spørsmålet hva som skal skje med de utfasede Nordkapp-klasse fartøyene?  Etter manges vurdering er de fortsatt skikket og kan anvendes i flere år.

Ved utfasing og avhending av hjelpeskipet KNM «Horten» og flere MTB- og TKB-er sørget Sjøforsvarets Forsyningskommando (SFK) for at de ble avhendet og solgt til et engelsk firma, for deretter bli videresolgt til en Nigeriansk krigsherre, hvor de fortsatt er i operativ paramilitær tjeneste. Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) vil etter det vi antar få oppdrag med å avhende våre 3 Nordkappklasse kystvaktfartøyer. OS/KV- fartøyene «Farm»; «Heimdal» og «Nornen» ble solgt og ombygd til sivile formål.   Er det ønskelig at våre snart utfasede KV-fartøyer skal avhendes på samme måte?

Kulturhistorisk betydning

Tromsø har vært og er fortsatt en viktig sjøfartsby ved porten til Barentshavet.  Utallige ekspedisjoner til Svalbard- og Nordområdene har startet herfra. Det være seg fangst og fiske ved New Foundland, Vesterisen, Østisen, forskningstokter til Antarktis, Nordområdene, samt skipstrafikk til/fra Ishavsstasjoner og Svalbard. Tromsø har hatt og har fortsatt stor kulturhistorisk maritim betydning for virksomheten i Barentsregionen. I mange år var byen hjemsted for 4 av de ordinære OS-fartøyene, og i perioder noen av Nordkappklassen inntil KV Nord var etablert og basen på Sortland ferdigstilt i 1984.

Etter det jeg kjenner til arbeider en gruppe fagfolk på med å få etablert et kulturhistorisk sjøfarts- og fiskerimuseum i Tromsø i samarbeid med Universitetet i Tromsø og Tromsø Museum.

Sjøfart og fiskeri er som kjent knyttet til Barentshavet. Etter min vurdering bør et av de utfasede kystvaktskipene øremerkes og overdras til museet for å implementere, vektlegge og anskueliggjøre den maritime betydningen Fiskerioppsynet og Kystvakten har hatt for Norge i en årrekke.  Fartøyet bør få et av de 6 utfasede Sea Lynx helikoptre plassert i hangaren. Det vil ha stor kulturell historisk betydning for studenter ved UiT, generasjoner som kommer, og ikke minst for den økende turiststrømmen som registreres til nordområdene.

Museum med hotellkapasitet

Undertegnede har lang fartstid og erfaring på teknisk side i Fiskerioppsynet og Kystvakten fra 1964, herunder også Nordkapp-klassen. Jeg mener å inneha solid kompetanse om fartøyene; kapasiteter, utstyr og utrustning og grunnlag til å kunne anbefale de som en viktig kulturbærer av historisk interesse for egne- og utenlandske borgere både som studie- og museumsobjekt.

Det vil innebære endel logistiske utfordringer; plassering og sikring av fartøyet i bybildet.  Fartøyene har betydelig lugar- stor bysse-restaurant- og konferansekapasitet.   I samarbeid med kvalifisert personell, vil det kunne avstedkomme innbringende muligheter med et økonomisk tilpasset driftskonsept. I første omgang bør dette forslaget vurderes politisk lokalt og regionalt i Nord-Norge, deretter vurderes i militære fora.  Vil politikere i Tromsø by og Troms kommunene ha synspunkter om å bevare Tromsø by som maritim sjøfartsby, forsterke inntrykket av å bevare byen som utfartshavn for maritime ekspedisjoner til Barentshavet og Polarområdene?  

Bør et utfaset KV-fartøy etter ca 40 års tjeneste for nasjonen ivaretas som et viktig, nasjonalt symbol på utviklingen av Barentshavet og områdene her nord som et forvaltningsobjekt? Nordkapp-klasse fartøyene ble til etter ekstra bevilgninger fra Stortinget utenom Forsvarets budsjett. Vi bør derfor ikke ha betenkeligheter eller dårlig samvittighet for at Forsvaret går glipp av eventuell salgssum når de skal avhendes.

Operative studiekapasiteter

Etter min vurdering er disse fartøyene fortsatt unike og vil være en viktig kulturbærer for Tromsø og Barentsregionen. Skrog, maskiner, elektrisk utrustning, radarutrustning, teknisk installasjon, mulighet og løsninger for kommunikasjon med et betydelig antall sjø- og luftfartøyer er fortsatt til stede. Videre hangar, helikopterutrustning, betydelig drivstoff kapasitet og fyllingsmuligheter til fartøyer og helikoptre, søk- redningsutstyr, egen dykkeravdeling, havariutrustning, forskningsutstyr, betydelig forlegnings- og forpleiningskapasitet, messer og konferanserom.  Fartøyene oppfyller dessuten de fleste miljøkrav til handtering av kloakk, avløp, matavfall etc.

Fartøyet kan med fordel nyttes og brukes som praktisk studie- og utdanningsobjekt for UiT, Polarinstituttet og annen maritim utdanning innenfor maskin- teknisk-navigasjon samt forpleining lokalisert i Tromsø. Om behov tilsier det, kan fartøyet med fordel anvendes til forlegning for studenter eller hotellbehov. Mulighetene er mange, med få begrensninger.

Konklusjon

I første omgang bør våre politikere analysere, vurdere behov for et slikt fartøy og snakke sammen. Vil det ha noen hensikt å starte prosessen med å tilkjennegi behov for en slik tilvekst til Tromsø og Barentshavregionen? Dernest kontakt med fylket, Polarinstituttet, Museer, Universitet og andre relevante utdanningsinstitusjoner om behov og mulig bruk, slik at prosessen kan fortsette og følges opp. Etter min vurdering har Tromsø by behov for en slik tilvekst til bybildet, og med rasjonell bruk av fartøyets kapasiteter og muligheter, bør kostnadsnivået til drift og administrasjon være overkommelig. I museums- og historisk kulturell sammenheng vil fartøyet være av svært viktig betydning for kommende generasjoner og ikke minst besøkende turister. 

En annen sak bør vel også tas i betraktning.  Dersom Tromsø ikke er interessert i å starte prosessen på å få tilført et utfaset kystvaktfartøy av Nordkapp-klasse, antas at andre byer/steder i Norge med glede vil se mulighet til det? Ref. ordtaket;» Førstemann til mølla får male.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse