Få andre en NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg forstår så godt hvor utsatt Norge er, og hvor vitalt det er at sikkerheten i Nord-Norge må ivaretas på en bedre måte enn i dag, skriver Einar Sørensen. Her besøker Stoltenberg øvelsen Trident Juncture i fjor. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

La oss håpe at 4. april ikke blir vår tids 9. april

4. april  skal  NATO-landenes utenriksministre møtes i Washington for å markere 70-års jubileet for verdens viktigste og mest vellykkede forsvarsallianse. Sikkerheten og freden for  NATO-landenes  en milliard innbyggere står og faller på alliansens være eller ikke være.

NATO-traktaten ble signert i Washington 4. april 1949, og det hadde vært naturlig at statssjefene kunne samles på en slik dag, men det våger ingen å foreslå – med en totalt uberegnelig Donald Trump som vertskap.  Frykten er stor for at en Trump i dårlig humør lett kan gjøre 4. april til vår tids 9. april – en skjebnedato vi alle forstår betydningen av.

I jubileumsåret for NATO er generalsekretær  Jens Stoltenbergs viktigste utfordring  å holde NATO sammen. Det gjør han så godt at ingen for alvor tror at NATO går i oppløsning og at medlemslandene står ved  sine forpliktelser etter paragraf fem om at et angrep på et medlem er et angrep på alle. Det er en bragd som gjør vår Jens til en av klodens mest anerkjente politiske ledere.

Men både de økonomiske og de politiske utfordringer som Jens Stoltenberg må mestre er kolossale.  Få andre forstår dessuten så godt hvor utsatt Norge er, og hvor vitalt det er at sikkerheten i Nord-Norge må ivaretas på en bedre måte enn i dag. Men som vi alle vet er det lang avstand fra festtalene til realitetene.

Det er en skjebnens ironi av raseringen av forsvaret av Nord-Norge ble innledet av nettopp Jens Stoltenberg som norsk statsminister og  videreført av statsminister Erna Solberg. Kanskje er dette bakgrunnen for at nettopp Høyre og AP har så vanskelig å forstå at forsvaret i Nord-Norge må tas med et helt annet alvor enn i dag. Sentrale politikere fra de to partier går på gummisåler straks de blir konfrontert med spørsmål om forsvaret av Nord-Norge.

NATO som organisasjon, og i et Storbritannia i Brexit-krise og i USA er det ingen tvil om hva som er NATOs «Nord-område» - nemlig Trøndelag og de tre nordligste fylkene. Ja, britene har til og med satt av ressurser for å utvikle en egen studie av forsvaret i NATOs arktiske områder. Men i Norge er det taust.

Nord-Norges plass i NATOs historie er lite kjent og enda mindre forsket på.  I disse tidlige årene (1949 – 1955/60) var det sterkest fokus på gjenoppbygging etter krigen og industrialisering, gjennom utbyggingsprogrammene for landsdelen. AP ville ha store industribedrifter – Høyre under C.J. Hambro trodde mer på nydyrkning og kolonialisering i den nordlige landsdel. (refr. professor Øyvind Thomassen, NTNU: Sivilisasjonens utpost, arbeids-notat fra 2003)

USA under president Harry S. Truman sørget for at Norge bråvåknet, særlig gjennom de sikkerhetsmessige trusler som Korea-krigen fra 1950 avdekket for en landsdel som grense-område og et oppmarsjområde for et aggressivt kommunistisk system i øst.

Samtidig kom Trumans velkjente doktrine om oppdemning mot den røde fare. For et Vesten truet av Sovjet ble økonomisk utvikling og utbygging av forsvaret to sider av samme sak.

Nord-Norge måtte ha folk, næringsliv og et troverdig forsvar. Eller som ordfører Odd Finseth og medlem av APs landstyre sa det i et møte i 1951:  «Skal vi gå inn for et større forsvars-program i Nord-Norge, så må vi være sikker på at vi har noe å forsvare». Det gjorde inntrykk.

For et fattig og nedslitt land som Norge i disse årene var samarbeid med USA helt nødvendig, og Washington forstod hva som sto på spill. Det var behov for en storstilt finansiell støtte sammen med kompetanse for å utvikle totalberedskapen. Forsvarsoppbygging og bedring av livsvilkårene i Nord-Norge ble av amerikanske myndigheter betegnet som likeverdige i deres vurdering av utbyggingsprogrammene for Nord-Norge fra AP-regjeringen i Oslo.

På denne tid ble det derfor naturlig å vurdere bruk av midler fra Marshall-hjelpen i Nord-Norge. I mai 1950 foretok den amerikanske ambassaden i Oslo en studie av Norsk Jernverk i Mo i Rana  – og transport i landsdelen. Ambassaden konkluderte med at en jernbane nordover var viktigere enn jernverket – og finansiert av Marshall-hjelpen.  Marshall-hjelpen var kontroversiell – men hvem  vet? Hadde programmet fortsatt utover i 1950-årene, så hadde vi kanskje hatt jernbane til Tromsø for lenge siden!

Vi vet hva som senere fulgte fra 1950-årene til 1990. Uten NATO ville vi ikke hatt  sentrale flyplasser som Bodø, Evenes, Andøya og Bardufoss (Collocated Operating Bases – COB-avtalen) . Likeledes viktige havner som i Bogen og marinebasen Olavsvern. Pluss alt det andre.

Det er denne ryggraden som våre politiske myndigheter fra Jens Stoltenberg til Erna Solberg har brukket ned, og som nå må gjenoppbygges. Den nye våpenteknologiske utvikling i Russland har gjort Nord-Norge enda mer utsatt enn tidligere, men uten at våre myndigheter har tatt konsekvensene av det nasjonale ansvar om å sikre et forsvar som muliggjør mottak av hjelp  fra våre allierte hvis konflikter oppstår i Arktis.

Vi kan være brennsikre på at de norske myndigheter i økende grad vil stilles overfor dette krav som en forutsetning for i det hele tatt å kunne regne med den vitale allierte bistand når og hvis nøden oppstår.

Det er en bekreftelse på den gamle, men viktige læresetning om at det beste forsvar er det som er etablert nærmest mulig der folk bor og arbeider, og som forsvaret er satt til å sikre freden  og friheten for. Det er en gigantisk misforståelse at noen kaller dette for distriktspolitikk i et forsøk på å slippe unna det å ta ansvar.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse