Det kan synes som bompengene under vekslende regjeringer har blitt en Sareptas krukke som gir de styrende makter større økonomisk spillerom. Og hvermansen skal punge ut for festen, skriver Oddvar Nygård. Foto: Nordlys

Lær å elske bompenger. For ellers…

Argumentet med at ordningen er usosial, er dessverre helt relevant. Bompenger betyr lite for millionærens lommebok, men kan velte hele økonomien til en familie med trange økonomiske kår.

Det Herrens år 2019 ligger godt an til å bli DET STORE BOMPENGEÅRET. Allerede mens 2018 nærmer seg slutten, er aksjonene i gang. Demonstrasjonstogene vokser og sprer seg over hele kongeriket. På Facebook florerer det med aksjonsgrupper mot bompenger, fra Alta i nord til Kristiansand i sør. Bompengeoppropene skal ha fått mer enn 400 000 underskrifter. Et nytt parti, Folkeaksjonen nei til mer bompenger, er stiftet.

Den tidligere lederen av Sosialistisk Ungdom (SVs ungdomsorganisasjon), Andreas C. Halse, er fast spaltist i Aftenposten. Oppdraget hans er å bedrive kritisk analyse av venstresidens politikk. I sin spalte 4. september slo Halse til med denne tittelen: «Bompenger rammer usosialt og urettferdig. Venstresiden bør omfavne bompengeopprøret». Halse er av den oppfatning at opprøret mot bompenger er et opprør mot sosiale forskjeller og voksende ulikhet. Og dette er jo venstresidens politiske kjernesaker. Det er derfor et opprør venstresiden bør møte med åpne armer. Halse peker da også på at SV i Stavanger har stemt konsekvent mot bompenger når dette har vært oppe i kommunestyret. Han kunne også ha nevnt det faktum at SV-dronninga Hanna Kvanmo i sin tid var en prinsippfast motstander som alltid stemte mot bompenger som finansiering.

Det er også et interessant poeng at i det norske velferdssamfunnet betaler ikke vi brukere av sykehus og skoler noe for bruken. Hvorfor skal da det å bruke veier være en særkategori der brukerne plutselig skal betale i dyre dommer for å bruke en infrastruktur som man er helt avhengig av for å komme seg på arbeid eller skole? Hvorfor blir ikke veiene også finansiert over skatteseddelen?

Det er liten tvil om at Halse har rett i at kampanjen mot bompenger er et ekte grasrotopprør. Nå kan det nok være noe tvilsomt hvorvidt alle som deltar i dette opprøret også er opptatt av å bekjempe økende ulikhet. Frp smykker seg med å være bompengepolitikkens fremste motstander, men er ikke særlig opptatt av spørsmålet om voksende ulikhet. Dessuten er det jo et faktum at det aldri har blitt tatt inn så mye bompenger som i de fem årene Frp har sittet i regjering. I denne saken taler Frp med to tunger og er helt uten troverdighet.

Argumentet med at ordningen er usosial, er dessverre helt relevant. Bompenger betyr lite for millionærens lommebok, men kan velte hele økonomien til en familie med trange økonomiske kår. I tillegg slår bompengene selvsagt voldsomt skjevt ut geografisk. Mesteparten av det langstrakte landet vårt nyter ikke de samme valgmulighetene som finnes i Oslo-gryta, med trikk, buss, tog og T-bane som alternativ til bilen. Bor du i grisgrendte strøk er bilen ofte det eneste realistiske alternativ. Selv i en by som Tromsø er det langt færre alternativer når det gjelder persontransport, enn i hovedstaden.

Bompenger er et urettferdig og usosialt onde. Men er det likevel et nødvendig onde? Det ser det ut til at de aller fleste i den norske, politiske andedammen mener. En nokså samstemt venstreside fremholder at bompengene er nødvendig for å få ned bilbruken. Det skal hjelpe på bymiljøet og på lengre sikt være med på å redde klimaet på kloden. Med denne argumentasjonen føler motstanderne at de blir stemplet som klimafiender, og at ett element i bompengetilhengernes iver for å innføre nye bomstasjoner, faktisk er å straffe dem som kjører bil.

Bompengepolitikken er en næring i sterk vekst. For øyeblikket blir det innkrevd bompenger på 66 veiprosjekter på fylkesveier, riksveier og europaveier, ifølge en oversikt i Klassekampen.  I 2005 ble det i hele landet betalt i underkant av 5 milliarder kroner i bompenger. I 2018 har bompengebetalingen skutt i været til rundt 11 milliarder. Og flere veistrekninger står for tur. Ikke minst vil bompengene være nødvendig finansiering for å få til byvekstavtaler med regjeringen, som så skal utløse millardoverføringer fra staten. Det kan synes som bompengene under vekslende regjeringer har blitt en Sareptas krukke som gir de styrende makter større økonomisk spillerom. Og hvermansen skal punge ut for festen. Riset bak speilet – hvis vi ikke lærer oss å elske bompengene – er at dersom vi ikke vil betale det som forlanges, så vil ikke staten være behjelpelig med å finansiere ny og fremtidsrettet trafikal infrastruktur. Værsågod pung ut, ellers…

Dette er en farlig strategi fra myndighetenes side. Det er ikke overraskende at sinnet vokser blant alle dem som opplever at familieøkonomien blir hardt presset ved innføring av bompenger. Kommunikasjonssjef Camilla Ryste i NAF peker i et debattinnlegg i VG på faren ved at myndighetene driver med økonomisk tvang på dette viset: «Det mest alvorlige ved dette er at legitimiteten til spleiselaget vår velferdsmodell bygger på, kan forvitre. Når ekstraregningen for infrastruktur som vi er avhengige av i hverdagen vokser, kan skatteviljen bli svekket. Det er alvorlig».

Er det da slik at bompenger er et nødvendig onde? Svaret er nei. Men bompenger er villet politikk i Norge. Når alle partier – fra Rødt til Frp – i praksis legitimerer en politikk som gjør at folk flest, fattig som rik, skal måtte punge ut for nye transportløsninger, blir spørsmålet: Hva er alternativet?  I Tromsø agiterer en mulig listetopp for Frp mot en byvekstavtale som innebærer bomringer over hele byen. Selvsagt fisker han bare i rørt vann, som Frp har for vane å gjøre. For han har ingen realistiske alternativer å by velgerne. Det han da argumenterer for, er at lite og ingenting skal skje på samferdselsfronten i Nord-Norges største by. Konsekvensene vil bli at biltrafikken fortsetter å øke og at Tromsø svært sannsynlig vil lide av fullstendig trafikal forstoppelse i løpet av det neste tiåret.

Men slik bompengepolitikken utøves i dag, har den altså mange svært tvilsomme og problematiske sider ved seg. Det er mer enn underlig at ikke flere politiske ledere og partier adresserer dette faktum. I stedet overlater man scenen til populister som ikke har noen alternativer til dagens politikk, men prøver å sko seg på det voksende sinnet i store deler av befolkningen. Skal de politiske populistene få reell motstand, må de andre partiene også låne øret til den folkelige motstandens relevante argumenter mot dagens bompengepolitikk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse