Annonse
Det er mildt muntert at ledere fra det arktiske universitetet tar til orde for at man må ha is i magen. Men det er grenser for hvor lenge man bør ha det, skriver Karl Øyvind Jordell.

Lærerkvalitet: 13 år med is i magen er nok

Prorektor Jakobsen og dekan Olsen ved Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet hevder i et innlegg på Khrono og på Nordnorsk debatt, som vel også er trykket i Nordlys, at «det tar tid å øke statusen og kvaliteten til en utdanning og et yrke. Det gjelder å ha is i magen og erkjenne at lærerprofesjonen er like viktig som andre profesjoner som for eksempel leger, psykologer og jurister».

Det er mildt muntert at ledere fra det arktiske universitetet tar til orde for at man må ha is i magen. Men det er grenser for hvor lenge man bør ha det. Tretten år må være nok. Så lenge er det siden kravet om 3,5 i snitt fra videregående skole for å bli lærer, ble innført. Siden da har vi hatt 5700 tomme plasser på allmenn- og grunnskolelærerutdanningene, ca 450 i året i snitt. Dette kunne vært unngått dersom man hadde satt ned kravet til 3,3 – det er det jeg har tatt til orde for, når jeg har skrevet om å ‘fylle opp plasser’, noe Jakobsen og Olsen argumenterer mot. Da ville vi ikke hatt noen lærermangel, verken i Nord-Norge eller andre steder. Nå er tiden inne for å lære av erfaringstallene, fremfor å risikere frostskader på indre organer.

Jeg imøteser Jakobsen og Olsens argumenter for at en lærer med litt lavere snitt ville være en vesentlig dårligere lærer enn en med 3,5. Likeledes imøteser jeg argumentasjonen for at det er bedre med med 20-30 prosent ufaglærte lærere i utkanter i Nord-Norge (jfr nedenfor), enn å justere kravet to tideler.

Erfaringene fra masterutdanningen for lærere i Tromsø, som Jakobsen og Olsen viser til i en argumentasjon for at frafallet ikke blir større når studentene må skrive masteroppgave, er av begrenset verdi. I Tromsø har man nemlig rekruttert studenter som ønsket å skrive masteroppgave, og derfor valgte et av de få tilbud i landet hvor dette var mulig. Situasjonen vil være en helt annen når mange relativt svake studenter blir nødt til å skrive masteroppgave, ved institusjoner hvor mange veiledere har begrenset erfaring med å veilede på slike oppgaver.

Det er uklart hvordan is i magen kan fremme erkjennelse av “… at lærerprofesjonen er like viktig som andre profesjoner som for eksempel leger, psykologer og jurister”. Hvis man derimot holder et annet viktig organ, nemlig hodet, noenlunde kaldt, vil man lettere se at alle profesjoner ikke kan velge sine rekrutter fra øverste hylle. Det årlige tilsiget av studenter er på maksimalt tilsvarende halve årskullet, ca 30000, og disse skal fordeles på alle studietilbud, bl a dem som nevnes, men også høyere studier i (sivil)ingeniørfag, realfag, (sivil)økonomi, filologi og samfunnsvitenskap. Man kan saktens ønske at alle lærere, ca 4000 utdanningsplasser i året, kunne rekrutteres fra den øverste fem-delen på ca 6000, men det er helt urealistisk - med mindre lønnen heves tilsvarende, til det nivået som denne øverste femdelen kan regne med. Men skal man vente på det, må man antagelig vente «till hell freezes over», for å bruke det mest arktiske uttrykket jeg kjenner.

Universitetet i Tromsø har som sin eldste hovedoppgave å utdanne lærere – seminaret på Trondenes er universitetets eldste rot. I forrige skoleår var situasjonen at i Troms hadde 4 av 24 kommunene (17 prosent) mer enn 20 prosent ufaglærte lærere på trinn 1-7, 3 av dem hadde over 30 prosent. I Finnmark hadde 4 av 19 kommuner (21 prosent) mer enn 20 prosent ufaglærte, men ingen hadde mer enn 30 prosent. For Nordland var tallene 9 av 44 kommuner (20 prosent), med mer enn 20 prosent ufaglærte; 4 av dem har over 30 prosent. I sum for Nord-Norge: 17 av 87 kommuner (20 prosent) hadde mer enn 20 prosent ufaglærte. Og dette er data på kommunenivå. I kommunesenteret og på andre større steder kan lærerdekningen være god. På utkantskoler kan andelen ufaglærte være over 50 prosent.

I det skoleåret som nå starter, er det sannsynlig at situasjonen vil forverre seg, fordi den såkalte lærernormen, som KrF trumfet igjennom i regjeringsforhandlingene, innebærer at det opprettes ca 1300 stillinger i Oslo, Bærum og andre sentrale kommuner. Der er ingen lærere i som står i kø for å fylle disse stillingene, så de må rekrutteres fra andre kommuner, herunder utkanter i Nord-Norge, eller ved at mange nyutdannede tilsettes – da vil andre kommuner ikke få erstattet dem som går av med pensjon.

Jeg hadde håpet at ledelsen ved de to nordlige universiteter hadde tatt til orde mot opptakskrav som ikke er bærekraftige, og en lærernorm som favoriserer Østlandet, for slik å søke å sikre landsdelen lærere. Slik ble det altså ikke. Etter min oppfatning svikter man da sine oppgaver overfor landsdelen.

For å gripe enda lenger tilbake enn til Trondenes: Ved det praktisk-teologiske seminaret ved Københavns universitet hadde man etter sigende en karakter som lød «Ikke bestått, dog skikket til å tjenestegjøre i det nordlige Norge». Det kan man smile av i dag. Men smilet stivner (evt fryser) når realiteten er at i mange kommuner, i utkanter både i Nord-Norge og ellers, vil opp mot halvparten av lærerne i realiteten kunne betegnes som «Ikke utdannet, dog skikket til å tjenestegjøre ved utkantskoler».

Jakobsen og Olsen betoner at lærere må være ‘faglig godt påkledd’. Da er det ikke så bra med mange mer eller mindre nakne lærere, i den regionen som det arktiske universitetet skal dekke.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse