Annonse
Illustrasjonsfoto: Yngve Olsen

Lærermangelen og universitetenes landsdelsansvar; feil fra Utdanningsforbundet

I et innlegg 18. januar om lærermangel og arvesynd viser Eivind Bråstad Jensen til at jeg tidligere i høst foreslo at departementet «… setter ned et utvalg for å se nærmere på rekruttering av lærere til Nord-Norge». Han minner meg om «… at det var nettopp det departementet gjorde i 1977 da det ga det nyetablerte UiTØ i oppdrag å gjennomføre en analyse av lærersituasjonen nordpå og å forslå tiltak til ei forbedring».

Jeg trenger for så vidt ikke påminnelsen; jeg berørte både analysen fra 1978 og mitt forslag i et innlegg i Nordlys ved nå årsskiftet. 

Men en god sak kan ikke omtales for ofte. Jeg hitsetter derfor en kommentar jeg skrev på nettavisen Khrono i september, i tilknytning til rektor Husebekks tale ved UiTs 50 års jubileum, der hun tok utgangspunkt i en teaterforestilling om universitetet, med tittelen ‘Sykle i snøstorm’. Så vidt jeg kan se ble innlegget høflig men bestemt ignorert av rektor; nå får hun en ny sjanse:

- - -

«Jeg er klar over at det er litt snodig å skrive kommentar til en festtale. Men […] egentlig er dette en henvendelse til rektor i Tromsø mer enn til allmennheten.

Utgangspunktet kan være dette, fra rektors tale: “I de neste 50 årene vil UiT fortsatt være en drivkraft for samfunnsutvikling i nord og en kjerneinstitusjon for utdanning av studenter og forskning med relevans for landsdelen.”

Min utfordring er at man etablerer forskning med sikte på å bidra til å sikre landsdelen lærere.

Mitt utgangspunkt er statsråd Nybøs svar på et spørsmål i Stortinget nylig, der det fremgikk at departementet i en viss forstand har abdisert i spørsmålet om lærerdekning i Nord-Norge, for så vidt som det antall studieplasser man lyser ut, er basert på forslag fra institusjonene.

Jeg er ikke i tvil om at det antall man lyser ut for trinn 1-7 i Nord-Norge er for lavt. Men man kan vel ikke lyse ut flere, fordi departementet IKKE har abdisert hva angår en sterkt styrende variabel, nemlig opptakskrav.

I et tilsvar til et innlegg fra sentrale aktører innen lærerutdanningen i Tromsø antydet jeg at UiT svikter sine oppgaver overfor landsdelen dersom man nå, i lys av lærermangelen, ikke problematiserer opptakskravene.

Som grunnlag for slik problematisering bør man for det første undersøke hvor realistisk det er å få tak i et tilstrekkelig antall jenter fra Nord-Norge til å bli småskolelærere, hvis man opprettholder kravene om 3,5, i snitt og 4 i matematikk. Dernest bør man undersøke hvor realistisk det er å få jenter sørfra til å supplere søkning fra landsdelen. Spørsmålet er egentlig: Hvor ønsker unge kvinner på ca 25 år å bosette seg, hvis har de ganske gode karakterer fra videregående skole? Og i forlengelsen: Hvor sterke tiltak må til for å få dem til å søke utkanter i Nord-Norge? Det fremgår at dette spørsmålet ikke bare er relevant for UiT - det er minst like relevant for universitetet i Bodø.

Jeg tror svaret vil være at man trenger svært sterke tiltak, overfor en generasjon jenter som er vokst opp med fjernsynsserier (Friends?) som fokuserer på byliv, og som har fått smak på, om ikke det søte liv, så i hvert fall kaffe-latte-livet. Dessuten er det naturlig at de er opptatt av hvor utbudet av partnere er så noenlunde. Men man må altså finne ut om disse antagelsene er rimelig korrekte, og hvor sterke tiltak som så kreves.

Dette kan man se på som del av jubileumsfeiringen: Det er ikke bare 50 år siden UiT ble etablert, det er også 40 år siden to utredere med tilknytning til UiT skrev en NOU om Lærersituasjonen i Nord-Norge. Oppfølgingen av denne utredningen falt mer på de fire lærerskolene enn på UiT (jeg vet, fordi jeg var der), men nå er disse fire institusjonene innlemmet i universitetene.

Universitetene, både i Tromsø og Bodø, vil nok klare seg selv om dagens utvikling fortsetter, der Nord-Norge er blitt en egen underklasse i utdanningssammenheng, målt ved såkalte skolebidragsindikatorer - hvor mye bidrar den enkelte skole til elvenes fremgang. Men landsdelen, som universitetene skal tjene, vil tape, med et utdanningssystem som er bygget på sandgrunn, ved at flere og flere lærere ikke har godkjent utdanning.

Sykling i snøstorm er en tidsbegrenset øvelse. Utdanning på sandgrunn kan bli en permanent tilstand hvis det nå ikke graves ned mot fast fjell.»

- - -

Det fremgår at jeg kanskje tok feil hva angår universitetet, eller egentlig miniversitetet, i Bodø. Men det er en annen historie.

Skolens innhold

Bråstad Jensen peker i sitt innlegg på at jeg ikke har «… satt søkelyset på om eller hvordan skolens innhold kan påvirke lærersituasjonen». Her viser han til «…’Lofotprosjektet’ som tok sikte på å utvikle en skole som skulle trekke inn lokal kunnskap og ellers reflektere lokalt næringsliv, kultur og historie. Dette prosjektet var et barn av nyradikalismen og hadde en sterk posisjon ved Universitetet i Tromsø …».

Vel, da jeg kom til Universitetet i Tromsø i 1978, valgte jeg andre forskningsområder enn slike som var beslektet med Lofotprosjektet; jeg spøkte med at mine kolleger allerede drev forskning på alle bebodde øyer og øygrupper, slik at der ikke var noen igjen til meg. Nå er det under et halvt år til jeg blir pensjonist. Så også på dette punkt må utfordringen gå til universitetene i nord. Læreplanene er under revisjon, så timingen vil være god.

Økonomiske insentiver – en lærernorm for utkantene

Avslutningsvis skriver Bråstad Jensen: «I årenes løp har en rekke økonomiske insentiver vært brukt for å lokke lærere nordover, som studiepermisjon med full lønn, lønnsøkning, støtte til nedbetaling av studielån, mvh. Dette synes å ha hatt begrenset betydning.» Dette temaet berørte jeg også i mitt innlegg ved årsskiftet. Og mitt forslag er nok kraftigere enn de som er fremmet før – jeg har antydet ca 20 prosent lønnsøkning det første året, stigende til f eks 50 prosent etter f eks 5 år, ved skoler som mangler mange kvalifiserte lærere. Dette er en skisse av en lærernorm for utkantene, til forskjell fra KrFs norm, som er for byene og de brede bygder på Østlandet.

Nye tall: Dramatisk i småskolen i Finnmark

Det haster med å gjøre noe. Situasjonen har vist seg å være mer alvorlig enn det det jeg tidligere har lagt til grunn; det følgende dreier seg om småskolen, i Finnmark – det er utdannings-Norges mest sårbare punkt:

Grunnskolestatistikken gjør det mulig å se på situasjonen begrenset til trinn 1-4, målt i undervisningstimer. Da viser det seg at andelen undervisning gitt av ufaglærte i Finnmark fra i fjor til i år økte fra 10,5 til 13,8 prosent, det er en økning på 31 prosent. I forrige skoleår var det 4 kommuner hvor mer enn 20 prosent av undervisningen på trinn 1-4 ble gitt av ufaglærte, nå har det økt til 8 av Finnmarks 19 kommuner. I fjor hadde 2 av disse mer enn 30 prosent gitt av ufaglærte, i år der tallet det dobbelte, 4 kommuner. Og mest bekymringsfullt: I 13 av de 19 kommunene er situasjonen forverret fra i fjor til i år, når man måler undervisningstimer og ikke personer/lærere.

Her virker KrFs lærernorm inn: Man fikk bare tak i ca 900 av de ca 12-1300 lærerne man trengte for å styrke skolen i byene og på Østlandet; noen av disse flyttet nok fra Finnmark.

Feil fra Utdanningsforbundet

I et innlegg 21.1. skriver Utdanningsforbundets leder Steffen Handal: «Professor Karl Øyvind Jordell har i en rekke avisinnlegg argumentert for at innføringen av […] lærernormen, har ført til større lærermangel, særlig i distriktene og spesielt i Nord-Norge. Dette er feil. […] Når Jordell påstår at antallet ukvalifiserte lærere i Finnmark har økt fra i fjor til i år, teller han antall lærere. Det er imidlertid misvisende å telle hoder. Man må telle årsverk … .». Vel, undervisningstimer er brøkdeler av årsverk. Tallene ovenfor viser at Handal tar feil.

Følgende anførsel, som refererer til mitt innlegg, er også feil: «Påstanden om at flere av de ukvalifiserte i Finnmark bare har utdanning på videregående opplærings nivå enn i Oslo og Akershus, er heller ikke riktig.» Jeg har ikke fortatt noen sammenlikning mellom disse tre fylkene; det jeg skrev var at «for et par år siden … var det flere helt ufaglærte i nord». Jeg baserte meg da på KOSTRA-tall fra 2015, som viste at «antall lærere med høyere utdanning, men uten ped» og «antall lærere uten høyere utdanning» var av samme størrelsesorden i de fleste fylker i Sør-Norge, mens det i Nord-Norge var ca dobbelt så mange i den sistnevnte kategorien, sammenliknet med den førstnevnte. I Finnmark var tallene 172 og 91. Men tallene er selvfølgelig mye større i Oslo og Akershus, enn i mindre fylker.  

Handal avslutter med å håpe at jeg etter hvert retter skytset mot kommunal sektor og KS. Det kan jeg overveie. Inntil da: Siden hans innlegg viser at han og jeg er enige om det meste, er det egentlig en god ting at han konsekvent bommer når han retter skytset mot meg.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse