Annonse
INFORMASJON: Det nye informasjonssenteret om 22. juli i regjeringskvartalet, er ikke et minnesenter. Det er derimot «Lysningen», som innvies på Utøya onsdag 22. juli. Her er leder for støttegruppa etter 22. juli, Lisbeth Kristine Røyneland,ved minnesmerket. Foto: Jon Olav Nesvold, NTB/Scanpix

Læring eller "Hall of fame"

Det nye informasjonssenteret om 22. juli som åpnes neste uke, har møtt motbør for deler av innholdet. Men senteret er ikke et minnesenter. Det er myntet på alle oss som helst vil glemme slike grusomheter. Det er beregnet på Anne og Mohammed, ennå ikke født.

For om noen tror at hatet og volden forsvant inn bak murene sammen med Breivik, kan de bare logge seg inn på nettet og lese noen av kommentarfeltene der, fulle av hat. Et ubegripelig hat ... Og vi vet at terroristen Breivik ernærte seg på denne type hat.

Neste uke åpnes informasjonssenteret om 22. juli i Regjeringskvartalet. Senteret er et samarbeid mellom AUF, Den nasjonale  støttegruppa etter 22. juli og regjeringa.

Nyheten om at senteret blant annet vil inneholde rester etter bombebilen, samt utstyrskofferten som ble brukt av Anders Behring Breivik, har vakt til dels sterke reaksjoner.

Jeg må innrømme at min første reaksjon da jeg hørte det, var: «Å nei, gi ikke den mannen et utstillingsvindu for beundring fra tilhengere.»

Det neste jeg tenkte var: «Dette har jeg ikke lyst til å se.»

En av mange som har reagert er Tor Østbø.

Han mistet kona ved eksplosjonen i regjeringskvartalet og vil framfor alt at Behring Breivik skal glemmes. At han ikke skal få den oppmerksomhet han higer etter.

Østbø er redd for at utstillinga skal bli terroristens «Hall of fame».

Eller som advokat John Cristian Elden, som representerte flere pårørende og etterlatte, sier til TV2: «Så viktig er ikke gjerningsmannen at han fortjener noe eget museum.»

Men ikke alle ser på senteret på samme måte. Harald Føsker, seniorrådgiver i Justisdepartementet, ble selv svært skadet under eksplosjonen.

Han hilser senteret velkommen. Til Dagsnytt 18 peker han på at vi i Norge i flere tiår har sendt elever til konsentrasjonsleirer i Tyskland, for at de ikke skal glemme det som skjedde:

«Jeg ser på dette senteret på samme måte», sier han, som stadig jobber for å bearbeide det som skjedde, men samtidig sier at han aldri blir ferdig med det.

Jeg har, i likhet med Føsker, reflektert over saken, og er nok etter hvert på linje med ham.

Vi kan ikke gi oss selv tillatelse til å glemme, selv om det er grusomt.

Bare fire år er gått, men allerede kan man merke at mange unge som kanskje var ni-ti år da det skjedde, har lite, om noe forhold til det som skjedde.

AUF-leder Mani Hussaini sier målet med dette læringssenteret, som han velger å kalle det, er å lære om det som skjedde den dagen, men også om det vakre som skjedde i landet vårt i tida etter terrorangrepet.

For senteret er ikke et minnested. Som fagansvarlig for utstillingen, Tor Einar Fagerland, sier:

«Vi legger ingenting til, vi trekker ingenting fra. Da får vi en helhet som til sammen forteller historiens fakta.»

De som ble rammet 22. juli, enten direkte eller  via noen som sto dem nær, vet og kan antakelig mer om 22. juli enn de noensinne ønsket å vite.

Det er heller ingen fare for at de skal glemme.

Derfor er ikke det nye senteret beregnet på dem.

Det er myntet på alle oss andre, som helst vil glemme slike grusomheter. Det er beregnet på Anne og Mohammed, ennå ikke født.

For om noen tror at hatet og volden forsvant inn bak murene sammen med Breivik, kan de bare logge seg inn på nettet og lese noen av kommentarfeltene der, fulle av hat.

Et ubegripelig hat, enten det gjelder dem som er politisk engasjerte, eller homofile Erlend Elias Bragstad, transseksuelle Andrea, lille Casper med Downs syndrom eller Redningsselskapet.

Og vi vet at terroristen Breivik ernærte seg på denne type hat.

Kommunalminister Jan Tore Sanner er overbevist om at kunnskap er vårt viktigste våpen i kampen mot vold, hat og ekstremisme.

Han har rett i at det er viktig. Men det er ikke nok.

Det er fortsatt nødvendig å ta oppgjør med de som sprer hat og grums online og offline.

I forskjellige former. På forskjellige måter. Hver dag, og hver gang vi møter det.

Konfronter dem, avkle dem, selv når hatet er så meningsløst at du nesten ikke vet hvor du skal starte.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse