Annonse
Justisminister Anders Anundsen forklarer seg i saken om asylbarn-saken for Stortinget tirsdag ettermiddag. Foto: Torstein Bøe / NTB Scanpix

Når barn blir lagervare

Det blir som å si «sorry» til noen du har slått ned – mens du sparker dem.

Smak på denne setningen: «Vi skulle ikke tømme lageret av lengeværende barn.»

Jeg har hatt en ekkel smak i kjeften siden jeg leste intervjuet med justisminister Anders Anundsen i Bergens Tidende tirsdag kveld. «Vi skulle ikke tømme lageret av lengeværende barn».

Bakgrunnen er avisens avsløring av at regjeringens retningslinjer om å ikke prioritere utsendelse av lengeværende asylbarn, aldri har blitt videreformidlet til politietatene som i praksis sørger for å sende barn ut av landet. Før stortingsvalget var det først og fremst Venstre og Krf som talte asylbarnas sak, og som har presset gjennom retningslinjene som ikke er kommunisert ned til politidistrikter og Politiets utlendingsenhet.

Justisministeren har beklaget, og det var i sin beklagelse at han valgte ordene; det var slett ikke meningen å «tømme lageret» av asylbarn som har vært lenge i landet.

Det blir som å si «sorry» til noen du har slått ned – mens du sparker dem. Som å si «nei, har du sett - beklager så mye» til noen du har kjørt over – mens du rygger over dem.

Dehumanisering er en velkjent og velbrukt retorisk strategi i konfliktsoner verden over. Hensikten er å rettferdiggjøre og legitimere overgrep mot andre mennesker. Variantene er mange. Her er bare et lite utvalg: «Vantro», «svartinger», «sotrør», «hunder» og «svin».

Den norske asylbarn-politikken har i mange år, helt uavhengig av regjering, vært en av de styggeste og mest brutale skamplettene ved det moderne, norske samfunnet.

Stikk i strid med FN-konvensjoner, norske lover og normal menneskelig anstendighet har vi valgt å utstyre oss med myndigheter som med alle midler tviholder på retten til å straffe barn for foreldres feilgrep og som uten å blunke lar barns beste vike for det som på fint kalles «innvandringspolitiske hensyn». I Norge taler vi likestilling, men forskjellsbehandler barn.

Denne praksisen blir enklere å opprettholde når barn omtales som en tilfeldig lagervare, og ikke som medmennesker av sjel, kjøtt og blod.

Å si noe kvalifisert om justisministerens motivasjon for å bruke ordene han valgte er vanskelig. Men når noe går som en holdning og kvakker som en holdning, så blir det gjerne oppfattet som en holdning. Og som politiker bør du vite akkurat det, og derfor velge å formulere deg på en annen måte. Med mindre du faktisk har slike holdninger, og er ute på et aldri så lite dehumaniseringstokt.

Anundsens uttalelser har fått noen kritiske røster til å heve seg, men ikke så veldig høyt. Reaksjonene hadde blitt adskillig kraftigere mot den politikeren som hadde tatt til orde for at vi måtte gjøre noe med «lageret» av barn som mishandles hjemme, som mobbes på skolen eller er innlagt på sykehus.

Statsminister Erna Solberg måtte svare på spørsmål om saken i Stortingets spørretime onsdag. Ble vi klokere? Ja, dessverre.

- Vi mener man skal forholde seg til det Regjeringen sa, nemlig at man ikke særlig skal sende ut lengeværende barn, men at barn skal prioriteres, og at man fortsatt skal sende ut barn som har vært lenge, sa Solberg, statsminister og fungerende lagersjef.

Det er fort gjort å pådra seg en ripe i lakken. Noen ganger er ripa så stor at det er lett å se hva slags farge som egentlig er under lakken.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse