Annonse
KLIMA OG STORPOLITIKK: Kim Mathieu fra Canada (Universitetet i Ottawa) og Solfrid Henriksen fra Lofoten (Cermaq), ba politikerne om å inkludere unge ved bordet og gjøre arbeidslivet i nord bærekraftig under årets Arctic Frontiers. Foto: Alberto Grohovaz/Arctic Frontiers 2020

Med lakksko, slips og pene drakter i Arktis

«Arktis» kan ikke bare være god reklame. Det må også bety noe for folk som bor her.

Hvis det gamle Arktis var et fjernt isøde, har klimaendringer og teknologi gjort Arktis til et potensielt nytt klondyke.

Utenfor hotellet The Edge i Tromsø ligger den elektriske katamaranen Brim Explorer, som er en av de nyeste turistattraksjonene.

Opplevelsen har nylig blitt kalt et nytt nivå av «Arctic Zen», i avisen The Daily Telegraph.

Innenfor hotellets dører er det duket for diskusjonene om det som ikke er så zen i nord: klimakrise og sikkerhetspolitikk.

Mer om det, men først: I en artikkel publisert i Nordlys for akkurat fem år siden, foreslo fiskeriutsending Christian Nordahl et nytt navn for Tromsø: «The Urban Arctic».

Siden har regionen veltet seg i det arktiske. Før var vi porten til Ishavet. Nå er vi nærmest episenteret i Arktis, skal vi tro mengden branding med «arktis» eller «arctic». Vi har Arktisk Filharmoni, et arktisk universitet, Tromsø er den arktiske hovedstaden.

Og da har vi ikke begynt på mengden turisttilbud med en arktisk merkelapp.

Det er lett å tenke at Arktis har blitt nettopp reklame, som skal selge noe – ro, urørt natur, kulde og nordlys. Få beboere tenker på seg selv med en arktisk identitet. Men Arktis er ikke en fjern drøm av is og ubeboelige områder. Det er området for to harde politiske realiteter, og først og fremst hjemsted til veldig mange mennesker.

Klimakrisen krever politiske løsninger – basert på vitenskap.

Stormaktsspillet mellom USA, Russland og Kina i nord, krever også politiske løsninger – og diplomati. Det krever at man har et Arktisk råd som fungerer, at havretten blir respektert. Når havisen smelter og legger den nordlige sjørute åpen, vil trafikk og aktivitet øke. Nå mener internasjonale analytikere at regelverket i nord er utdatert og at den store oppmerksomheten i nord fra stormaktene, krever nye politiske løsninger.

Tromsø har gjennom 14 år blitt hovedscenen for å diskutere begge disse kreftene. Det skjer under årets Arctic Frontiers.

Ambisjonene til initiativtakerne bak konferansen var å koble vitenskapen med politikken. Det nyttet ikke at forskerne satt på kunnskapen om klimaendringer, bosettingsmønstre, marine næringer og så videre, når det ikke ble koblet med de som tar beslutninger eller de som rammes av beslutninger.

Det er som med mye annen oppmerksomhet: det er ressursene i nord det handler om. Olje, gass, mineraler og fisk. Det er et kappløp om disse ressursene. Hvis det gamle Arktis var et fjernt isøde, har klimaendringer og teknologi gjort Arktis til et potensielt nytt klondyke.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) var hovedtaler mandag. Hun brukte mye tid på å avvise bekymringen om at det ikke finnes gode nok reguleringer i nord. Hun forsikret også om at Norge har et godt forhold til naboen i Øst. Hun virket rett og slett optimistisk på vegne av landet og for samarbeidet i Arktis.

Hun ble likevel utfordret av to unge kvinner. Kim Mathieu fra Canada og Solfrid Henriksen fra Lofoten, ba politikerne om å inkludere unge ved bordet.

Internt for Norges del er en av de mest aktuelle problemstillingene iskantsonen og olje- og gass-utvinning i Barentshavet. Saken var på forhånd omtalt som å kunne velte regjeringen. Nå har Frp gått ut, men regjeringen må likevel få et flertall på Stortinget. Saken vil uansett ha stor politisk sprengkraft.

For større enn alle andre problemstillinger er klimaendringene. De rammer alt fra samiske tradisjonelle næringer som reindriften, de endrer fiskens vandring, den smelter isen, det gir oss våtere og villere vær. Det endrer forutsetninger for bosetting. Å snakke på en konferanse hjelper nødvendigvis ikke på dette. Som med andre klimakonferanser, er det også et paradoks at folk fra verden over flyr til ett sted for å snakke om klimaendringer.

Mange av de kjente fjesene i akademia vrimler rundt i foajeen i pausene. Det er en god del lakksko, slips og pene drakter å se. Sametingspresident Aili Keskitalo er selvskreven gjest, spesielt etter at hun kritiserte konferansen i 2018 for ikke å inkludere de som bor her.

På scenen kan diskusjonene fort bli for høytsvevende, det er for mange som snakker generelt om problemstillinger, som taler om kunnskap og samarbeid uten at man helt får grep på hvordan det skal skje. Konferansen har imidlertid jobbet for å få mer konkrete problemstillinger på blant annet kveldsarrangementer, og har involvert skoler og barnehager. 

Det viktigste er ikke nødvendigvis det som sies på scenen, men det som skjer i pausene og når konferansen er over. Det er da all praten og kunnskapen skal omsettes i praktiske handlinger og politikk.

At det skjer i Tromsø bør byen være glad for. Vi er jo også Arktis. Bare se på all den reklamen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse