Regionsjefene i Statskog Troms, Salten og Hålogaland svarer kommentator Tone Jensen. Foto: Ole Åsheim

Land og vann i Nordland og Troms

Ulikheter i rettigheter og forvaltning av statsgrunn i Norge er historisk betinget, svært variert og svært komplisert.

Fjelloven er neppe ment å være et nasjonalt instrument for å sikre de demokratiske rettighetene til brede lag i befolkningen.

I Nordlys 23. februar har Tone Angell Jensen skrevet kommentaren «Nord-Norge - fortsatt koloni». Artikkelen gjelder eierskap, råderett og forvaltning av «Land og vann» i Troms og Nordland. Enhver debatt blir bedre med et godt kunnskapsgrunnlag.

I Norge disponeres eiendom, jakt og fiske, utnytting av mineralressurser, vannfall osv. innenfor rammene som ligger i lovverket. Disse lovene er gitt av Stortinget og gjelder hele landet. Plan- og bygningsloven gir kommunene styring på arealdisponering gjennom kommuneplanen, uansett hvor arealene ligger og uavhengig av hvem som er eieren, enten bønder, andre private eller fellesskapet.

Når det gjelder andre tillatelser og konsesjoner til for eksempel utnyttelse av naturressurser til kraftproduksjon og mineralutvinning, forholder man seg til de samme konsesjonsmyndigheter uansett hvor i Norge utnyttelsen finner sted. I forhold til det lovverk som gir kommunene ansvar og myndighet til å styre utnyttelse og bruk av naturområder er den statlige administrasjon den samme for hele landet. Statskog, som andre grunneiere, følger lojalt de planer og retningslinjer for arealdisponering kommunestyrene vedtar.

Staten er grunneier i Norge som i svært mange andre land. I Norge eier fellesskapet gjennom Statskog ca 59 000 km2. Av dette ligger 27 000 km2 i Nordland og Troms. 80 prosent av det totale arealet ligger over tregrensa. Sammenlignet med mange andre land eier staten i Norge lite produktiv skog, ca 6% av det totale produktive skogarealet.

Statskog forvalter områdene i Troms og Nordland på samme måte som 5 500 km2 i Sør-Norge. I de sistnevnte områdene i sør ligger blant annet hoveddelen av Statskogs produktive skog med tilhørende inntekter. De øvrige eiendommene i Sør-Norge og Midt-Norge er statsallmenning med allmenningsretter som forvaltes etter fjelloven og Lov om skogsdrift mv i statsallmenningene. Rettighetene er opparbeidet «frå gamal tid» og ligger til gårdsbruk og bygder. Fjellstyrene er ikke kommunale utvalg, men medlemmene er utpekt av kommunestyret for å forvalte de rettigheter som ligger til de gårdsbruk og personer i de bygder som har allmenningsrett. Statskog er grunneier i samtlige av disse allmenninger.

Antallet bruk i Sør-Norge som kan få utvist tilleggsjord i medhold av fjelloven, er lite i forhold til det totale antallet gårdsbruk i Norge. Majoriteten av gårdbrukerne i Sør-Norge kan ikke få utvist tilleggsjord, og vil nok ha problemer med å forstå hva Angell Jensen mener i sin artikkel når adgangen til å leie jord gratis av staten beskrives.

Formålet med fjelloven er å gi et rammeverk for forvaltning av opparbeidede rettigheter på statsgrunn. Kommuner, bygder og byer der det ikke er slike rettigheter er derfor ikke omfattet av fjelloven, heller ikke i Sør-Norge. Det er ikke slik, som man kan få inntrykk av i kommentaren til Angell Jensen, at det kan settes et likhetstegn mellom fravær av fjellov og det å være satt under administrasjon. Fjelloven er neppe ment å være et nasjonalt instrument for å sikre de demokratiske rettighetene til brede lag i befolkningen. Samerettsutvalg II som utredet spørsmålet om samiske rettigheter sør for Finnmark, foreslo ikke å innføre fjelloven i Nordland og Troms. Et av forslagene fra utvalget var en rettighetskartlegging og avklaring, noe man nå er i gang med i Finnmark.

Når det gjelder jakt og fiske så har personer bosatt i Norge rett til å løse jakt- og fiskekort på statsgrunn. Der tilgangen må begrenses på statsgrunn utenfor statsallmenning, for eksempel i forbindelse med storviltjakt, gjennomfører Statskog trekninger der alle søkere har lik sjanse for å få tildelt jakt. I forskrift har staten bestemt at inntil 60 % av storviltjakt kan tildeles innenbygdsboende (i kommunen), noe vi gjennomfører.

Vi skjønner at det er fristende å dra forenklingene for langt i denne diskusjonen. Ulikheter i rettigheter og forvaltning av statsgrunn i Norge er historisk betinget, svært variert og svært komplisert. Statskog er satt til å forvalte fellesskapets grunn i Norge, og vi forsøker hele tiden å nå de målene som overordnet myndighet setter for oss. Vi har full respekt for de som mener at andre forvaltningsmodeller enn dagens ville vært bedre. Men uansett er det en stor fordel for alle om diskusjonen er ryddig og kunnskapsbasert.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse