Annonse
Sukkerkuløren funker selv om den ikke kalles Negro. Vi får maten til å smake godt selv om krydderet ikke lengre kalles Black Boy. Kjøttboller i klimasmart emballasje, vil sikkert også la seg fortære selv om det ikke lengre kalles Joika.

Den lange vegen ut av en Joika-boks

Nordlys skal ha ære for den musikalitet som de viste ved å beklage sin lite gjennomtenkte lederartikkel om Joikaboksen.

Å diskutere, anerkjenne og reformere innebærer også smerte, sinne og støy.

En unnskyldning er et viktig første skritt på forsoningens lange og krevende vei. Det er et signal om godvilje, og det er en invitasjon til felles forståelse av historiens langtrekkende seinvirkninger. 

En forsoning kan være krevende. Uansett hvilken type forsoning vi står overfor det være seg forsoning fra kjønnsdiskriminerende strukturer og praksiser eller diskriminering av samer, nasjonale minoriteter eller innvandrere som er vevet inn i institusjoner og samfunnsstrukturer, vil et ledd i slike prosesser innebære at både strukturer og teksturer må diskuteres, anerkjennes og reformeres. Eksempelvis språk må reformeres. Hvem husker ikke gamle mannssjåvinister som beklaget seg over at implikasjonen av det er ikke lengre var mulig å bruke uttrykket “koldjomfru” for så i neste omgang bruke det som et argument mot likestillingsarbeidet i sin helhet? Eller Pippi Langstrømpes pappa som ble kalt N***rkonge. Da var protestene og reaksjonene mange fra både språkprofessor, forfattere og andre. Det var sånn det ble skrevet, så da måtte det kunne bestå. Den eksotiske betegnelsen på mørkhudede ble likevel erstattet til “sydhavskonge”. 

Å diskutere, anerkjenne og reformere innebærer også smerte, sinne og støy. Mange vil være så vante og innforlivede med eksempelvis undertrykkende ikoner, at de ikke ser noe problematisk ved dem. Slik var det med tidligere tiders mannsjåvinistiske reklame.

Det kan være at folk ikke ser seg selv i slike rolleforhold. I begynnelsen av kvinnefrigjøringen manglet det ikke på kvinner som både sa at de ikke opplevde seg diskrimminert og at de så for seg viktigere ting i livet å feste seg ved. I Joikadebatten er det ikke vanskelig å kunne gjenkjenne Odd Mathis Hætta og andre seniore samer i slike roller. “Stockholmssyndromet” kan være en del av forsoningens smerte, og tar stor plass. Å kunne forholde seg til den på en konstruktiv måte er en viktig utfordring.

En hyppig forekommende måte å møte en krevende situasjon er å flykte. Lukke øynene for den. Nekte å forholde seg til den. En annen måte er å gå til kamp. Å bagatellisere. “Gaslighte”. Absurdisere. Det er mye energi i slike debatter, og det er fint. Der det er mye energi kan mye gå galt. Allerede i fjor sa Nordlys at de ønsket en saklig og fruktbar debatt omkring samiske spørsmål. Det er spesielt i forhold til dette at Nordlys sitt unnskyld nå er viktig. Hvis unnskyldet innebærer et løfte om å sikre for renslighet og ryddighet på Nordnorsk debatt, kan det være et meget viktig bidrag. Nordlys kan bidra som likeverdig debattplattform, og som eksempel for andre debattplattformer i Norge.

Ofte vil medlemmer av den hegemoniske dominerende gruppen entre podiet som selvutnevnte dommere og forsøke å få dømt dem som ønsker reform nord og ned. Vi kan gjenkjenne Per Lars Tonstad i den rollen. Og som det ofte skjer med selvutnevnte dommere, bærer det heller nord og ned med Tonstad selv. Reformer er neppe en idrett for aldrende herrer. Det trengs unge vitale tenkere, slike som Christina Henriksen og Christina Hætta fra Samerådet, Maria Utsi og Ella Marie Isaksen som bidrar med treffende situasjonsanalyser og peker ut vegen fremover.

Begge disse reaksjonene er forståelige. Det er en stor jobb å diskutere, anerkjenne og reformere seg frem til en konstruktiv og varig forsoning. 

Gjennom likestillingskampen, som har vært høyt prioritert siden lovverket kom på plass i 1978,  har vi fått erfaring som viser at det ikke er så truende og farlig. Vi har klart oss uten de kjønnsdiskrimminerende språklige uttrykkene som vi har identifisert og kvittet oss med.  Vi har også erfart at vegen er lang. Den dag i dag møter likestillingskampen utfordringer. 

Sukkerkuløren funker selv om den ikke kalles Negro. Vi får maten til å smake godt selv om krydderet ikke lengre kalles Black Boy. Kjøttboller i klimasmart emballasje, vil sikkert også la seg fortære selv om det ikke lengre kalles Joika.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse