SPLITTELSE: KrF-leder Knut Arild Hareide med nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad på podiet - idet partiets veivalg er vedtatt. «Det som forundrer meg, er at elementære organisasjonsteoretiske grep synes å være fraværende i Krf sin prosess fram mot den tilsynelatende smertefulle splittelsen», skriver Leif-Harry Hansen. Foto: KrF

Langfredag - om splittelsen i KrF

Tatt i betraktning av at Jesus i manges forståelse av hans liv og levne langt på vei hadde en sosialistisk orientering, så søker likevel de mest konservative velgerne i Krf seg mot høyresiden i norsk politikk.

Krfs leder Knut Arild Hareide led samme skjebne som partiets egentlige sjefsideolog, Jesus av Nasaret, … den lange fredagen ble et pinefullt endelikt for dem begge. Skjønt, siste ordet er ikke sagt i Krf-dramaet, og prosessen videre kan for alt vi vet ende med en oppstandelse også for Hareide?

Når det er sagt, har vi vel knapt opplevd en mere spennende Realty-TV sending enn den vi opplevde på NRK2 fredag den 2. november 2018. Minutt for minutt var det hele ytterst velregissert, interessant og engasjerende.

Det som imidlertid forundrer meg, er at elementære organisasjonsteoretiske grep synes å være fraværende i Krf sin prosess fram mot den tilsynelatende smertefulle splittelsen. Hva mener jeg med det? I det følgende skal jeg gi en kort redegjørelse for min undring:

Kulturell-maktbase er et nøkkelord verdt å dvele med, for skal en organisasjon ha et stabilt styringsgrunnlag, bør ledelsen være tuftet på et kvalifisert flertall … altså, 2/3 av stemmene. Dette burde være en bærende premiss før man gikk til votering under landsmøtet. Hvis ingen av fløyene (Rød = A eller Blå = B) fikk kvalifisert flertall, burde partiet fortsette som tidligere. Altså, være et opposisjonsparti og/eller et støtteparti for sittende regjering … og forbli der inntil tiden igjen synes å være moden for å velge en tydelig parlamentarisk side.

Spillereglene for avstemningen i fylkeslagene for å sende delegater til landsmøtet, burde ha vært ytterst presise og ikke til å misforstå. Hvis den ene siden hadde kvalifisert flertall ved avstemningen (2/3), kunne delegatene til landsmøtet ensidig være representativ for avstemningsresultatet, og hvis det var simpelt flertall eller stemmelikhet, kunne mandatfordelingen være basert på forholdstall. Det forbauser meg faktisk at politikere på nasjonalt toppnivå ikke snekrer sammen en forretningsorden som skaper tydelighet og en ryddig gjennomføring av en så basal prosess som et valg av parlamentarisk side vitterlig er innenfor ethvert demokratisk system.

Apropos demokrati, når først en sak er vedtatt etter gjennomdrøftende prosesser, skal jo mindretallet – taperne – lojalt følge opp vedtaket på en profesjonell måte. Samtidig er det alltid fint å ha en kritisk og konstruktiv opposisjon som skjerper posisjonen og raffinerer debattene, men denne grupperingen må være håndterlig, og det vil den være når vinnerne i avstemningen har et kvalifisert flertall … altså, en solid kulturell-maktbase.

I lys av dette er det i alle fall for meg innlysende at Knut Arild Hareide ikke kunne fortsette som leder etter at avstemningsresultatet under landsmøtet i Krf på Gardermoen var klart. Bruk av kvalifisert flertall i basale saker der det handler om verdivalg og en organisasjonens identitet, vil virke stabiliserende og gjerne også manifesterende siden partiet løfter profilen sin på en tydelig måte.

Historisk sett har jo Krf vært et sentrumsparti, men etter at «sentrumsalternativet» som parlamentarisk blokk er borte, har partiet sondert i borgerlig retning. Tatt i betraktning av at Jesus i manges forståelse av hans liv og levne langt på vei hadde en sosialistisk orientering, så søker likevel de mest konservative velgerne i Krf seg mot høyresiden i norsk politikk. Skyldes dette det faktum at deres syn på innvandring, muslimer og andre religioner, finner klangbunn i Sylvi Listhaugs retorikk?

PS: Parlamentarismen … hva med den i et moderne nærmest klasseløst samfunn? Kanskje tiden er moden for et to-parti system i Norge? Altså, en romslig og tydelig sosialistisk enhet på den ene siden og en tilsvarende relativt vidtfavnende borgerlig blokk på den andre … Ja, i et parlamentarisk begrepsbruk kan vi jo samtidig gå til røttene og kalle den «Venstre» og «Høyre». Hvis man i dagens politiske situasjon øker sperregrensen til 6 – 8%, vil sannsynligvis partilinja fra venstre mot høyre side kortes betydelig? Alle småpartiene slik vi kjenner dem i dag, vil forsvinne og vi vil stå igjen med to tydelige blokker som er tuftet på ulike prinsipper mht. fordelingen av goder og byrder.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse