Skal Sylvi Listhaug få makten og innflytelse hun higer etter, trenger hun et parti med større oppslutning. Hun jobber med saken, konstaterer Torleif Paasche. Foto: Fremskrittspartiet

Legger vi framtida i Sylvis hender?

For noen er det en selvfølge å legge framtida i Vårherres hender. For noen betyr visst det det samme som å legge framtida i Sylvis hender.

Aller best er det å systematisk beskylde alle dem som er saklig og kritisk for å fare med løgn. Da vil grensene mellom sannhet og løgn gradvis svekkes, - til løgnerens absolutte fordel.

Fremskrittspartiets nestleder gikk nylig ut og advarte mot en situasjon der Frp nå beveger seg ned mot en oppslutning på omkring 10 %. Ikke rart når en tenker på at hun er påsatt som partiets nye leder. Skal hun få makten og innflytelse hun higer etter, trenger hun et parti med større oppslutning. Hun jobber med saken. Plutselig ny bok med sjølhevdende tittel: Hun som tør der andre tier. En nøye gjennomtenkt blanding av sjølbiografi, egendefinert politisk virkelighet, anekdoter og programerklæringer. Målrettet avbalansert mellom de viktigste målgruppene i eget parti, og samtidig justert inn i forhold til mer moderate krefter i samarbeidspartier.

Samtidig ser vi en Siv Jensen som blir stadig rundere i formen. Tilsynelatende ganske mett på makt og politikk. Hun kan ikke i noe tilfelle regne med å oppnå mer enn hun har gjort, og det blir nok stadig tyngre å komme seg opp av finansministerstolen for å dra på lokallagsmøter i partiet. Å tale til folket er en ting, men å måtte stå til rette for alle kompromissene som har vært nødvendig, og i tillegg gjøre rede for kameler som del av det daglige politiske kostholdet, må være slitsomt i lengden. Langt lettere å si: Nå har jeg gjort mitt, og vil hvile på mine laurbær.

Kanskje flere i Frp som også er enige i det, og legger egne framtidsplaner med det som utgangspunkt. For dem er dagens oppslutning på 10,4% den tørre realitet. Sammenligningsgrunnlaget deres, og vårt, er Trumps posisjon i USA, ytre høyres veg til innflytelse i enkelte EU-land, og til makta i en del tidligere Østblokkland. Og ikke minst, det at Frp nå framstår som lillebror, selv sammenlignet med det partiet i nabolandet vårt som kaller seg Sverigedemokratene. Alle disse har vist hva som må til for å lykkes.

For alle ytre høyrepartier er fremmedhat i litt forskjellig innpakning, selve hjerteblodet. Vekstpotensialet avhenger av i hvilken grad man klarer å fyre opp innvandrerfrykt og fremmedhatet til å bli en hovedsak i samfunnsdebatten. Målet må hele tiden være å opptre på en slik måte at en fanger medias oppmerksomhet på egne premisser. Konfrontasjon og provokasjon er nøkkelbegrep. Oppnås oppslag i noen medier, er de andre nødt til å henge seg på. Det er en selvfølgelig forventning, og i ytringsfrihetens navn, et sjølsagt krav.

Over tid vil aggressiviteten i denne typen argumentasjon tilpasses en form for U-kurve. De mest ekstreme dominerer til å begynne med. Så lenge det fortsatt finnes en kollektiv bevissthet i vår del av verdenom nazi-ideologiens grusomme konsekvenser i form av målrettet utryddelse av alle de som ble definerte som «untermenschen», vil det legge en demper på oppslutningen. Budskapet må først modereres og innrettes mot dagens innvandrere i en innpakning som spiller på angst for det ukjente. Der innvandrere representerer en trussel mot arbeidsplasser, er snyltere på velferdsstaten, ikke hedrer kristne verdier, ikke respekterer den norske kulturarven. Den som blir spurt om for eller mot innvandrer på et slikt grunnlag, kan lett argumenteres til et nei til innvandring. Formidlet med det rette smilet, kan en forgylle, og dermed ufarliggjøre både seg sjøl og sitt budskap. Med målrettet tålmodighet vil en slik kunne oppnå tilstrekkelig politisk aksept til å gli inn bunnen i den sentrumsorienterte nedre delen av U-en, der Frp nå har befunnet seg en stund. Spilles kortene riktig derfra, vil en gradvis trekke med seg deler av sentrum oppover høyresiden av U-en, og slik skape større og større spillerom og hallelujastemning for sine egentlige politiske mål.

Men tålmodighet er også en dyd noen mangler. Som moderert regjeringsmedlem er det viktig å utfordre grensene, og helst tråkke over dem med jevne mellomrom for å øke eget spillerom. Et viktig tegn på en vellykket strategi, er når statsministeren stadig på ny må gå ut i media, og lettere skyldbetynget snakke tåketale om at hun nok ville valgt andre ord.

Valget av ord, er viktig. Det samme er stadig gjenbruk av de samme ordene slik at de blir mer og mer akseptert med nytt meningsinnhold. At Fremskrittspartiet og Sverigedemokratene har utnyttet muligheten til å redefinere framskritt og demokrati ved å integrere dem i partinavnene, er viktige eksempler på dette, og slik sett en liten genistrek.

Folk blir gradvis vant til både å akseptere omdefinerte ord, og til de budskapene de formidler. Trump og hans bakmenn har på en utmerket måte demonstrert hvor raskt og effektivt dette kan gjennomføres. Formelen er utrolig enkel. Det viktigste er å bli kjent. Bruken av løgner og hemningsløse overdrivelser i argumentasjon og agitasjon er absolutt ingen ulempe. Tvert imot. Løgner blir oppfattet som sannhet nå de bare blir gjentatt ofte nok. Aller best er det å systematisk beskylde alle dem som er saklig og kritisk for å fare med løgn. Da vil grensene mellom sannhet og løgn gradvis svekkes, - til løgnerens absolutte fordel.

Dessuten, skal du først tråkke noen på tærne så gjør det med maksimum tyngde, på alle ti. At kritikere og motstandere hyler opp og forventer adferd innenfor det som for dem er aksepterte normer, er bare en bekreftelse på din økende makt og innflytelse.

Aller tydeligst kommer bekreftelsen til syne når det er kristenfundamentalistene i USA som i tanker ord og gjerninger er blant de mest trofaste, heftigste og ukritiske støtte- og medspillerne til Trump. Han som ser ut til å ha brukt mesteparten av sitt liv til å bryte de fleste av de de ti bud, framstår som Guds utvalgte for dem. Det er «de andre» som representerer Djevelen. Målet er å få tilstrekkelig aksept for den ønskede definisjonen av «de andre». At historia har vist at det alt for ofte har vært liten avstand mellom kors og sverd, skremmer visst ikke.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse