Annonse
FORFATTER: Inger-Lise Køltzow er firebarnsmor, pedagog, ungdomsskolelektor og nå forfatter av boken «Tiden med barn». Foto: Frida Wie

Lek med barna så lenge du vil.

Ungene merker forskjellen på voksne som er oppslukt i intens lek og voksne som later som om de vil leke.

Når barna leker selv, har de det bra. Da trenger de ikke voksne. Da kan vi hengi oss. Til boken. Eller til partneren.

Svar til Lasse Jangås: «Trenger jeg vern mot barna i ferien?»

Det er ikke så rart foreldre blir slitne. Det hersker en idé om at for å være gode foreldre, må vi være tilstede for barna våre, hele tiden. Jangås befester denne ideen i sitt innlegg: «Trenger jeg vern mot barna i ferien?» - et innlegg på bakgrunn av intervjuet «La barna leke alene i ferien» i VG 3. juli 2015. Tanken, bare tanken på at foreldre kan lese en bok eller be barna leke selv, vekker følelser. Vi har et ideal om at gode foreldre leker med barna i tiden sammen. Å avvise barna ved å be dem leke selv, er kontroversielt.

Jangås overser at store deler av intervjuet handler om det jeg kaller sosiale stunder. Sosiale stunder er tid der foreldre og barn er oppslukt av det samme, sammen. Det være seg i lek eller i samtaler. I intervjuet med VG går det veldig tydelig frem at jeg oppfordrer til lek med barna. En stund. Så lenge vi vil. Det er nemlig ikke alle foreldre som ønsker å fylle all tid med lek. Mange føler kanskje at de må. Av grunner Jangås så fint får frem; Gode foreldre tenker ikke på seg selv i ferien, de tenker på barna.

I «Tiden med barn» appellerer jeg til å leke med barna så lenge man selv vil. Å leke mer enn det, tror jeg er uheldig. Vi bør ikke undervurdere barna ved og tro de ikke merker det! De merker forskjellen på voksne som er oppslukt i intens lek og voksne som later som om de vil leke. Herlige sosiale stunder har Jangås og jeg og de fleste foreldre hatt mange av. De er gullkantede.

De kommer ikke når vi voksne later som om vi vil leke, selv om vi i rettferdighetens navn har mistet interessen for leken. Lengden på de sosiale stundene, varierer for oss voksne. Jeg betviler ikke at Jangås har bedre kondisjon i lek enn meg. Og det er flott. Men på et eller annet punkt forsvinner de voksnes interesse for leken.

Vi begynner å multitaske med mobilen, vi lytter til barna med bare ett øre. Er halvveis tilstede. Den sosiale stunden er over. Spørsmålet er, er det da greit å si: «Nå vil jeg lese i boken min, nå kan dere leke litt selv»? Eller vekker det fortsatt vanskelige følelser?

Idealet er at vi skal være tilstede på det vi kaller barnas premisser hele tiden. Det kan skyldes at vi har liten tid med barna i hverdagen. Barn i barnehagealder sover ofte tolv timer om natten. Statistikk viser at de fleste har fulltidsplasser i barnehagen. Vi kan si de bruker åtte-ni timer der. Det høres mye ut, men leverer man rundt halv åtte og henter rett etter fire, så er det nærmere ni timer. Dette er hverdagen for mange. Det gjør at foreldre sitter igjen med tre-fire timer med barna i hverdagen. Det tror jeg har gjort noe med oss.

Par med barn under seks år, leker med barna sine 26 minutter hver dag, viser tall fra SSB. Tatt i betraktning at vi har få timer med barna i hverdagen, er 26 minutter ganske mye. For timene sammen er fylt med mye vi må; Hente og bringe, pusse tenner og spise, for å nevne noe.

Jeg tror overskuddet av tid, for mange foreldre fylles med lek. Da blir det ro. Da maser ikke barna. Det er enklest sånn. Tro ikke at jeg er imot lek med barn. I «Tiden med barn» appellerer jeg til lek i stunder og at vi kan og bør ta barna med på våre aktiviteter, les husarbeid. Å gjøre husarbeid med barna, kan også være god tid sammen. Hvis vi voksne bestemmer oss for at det skal være det.

At vi er flinke til å leke med barna våre i sosiale stunder, tror jeg er vår styrke som foreldregenerasjon. Vi har en nærhet til barna, som det gis uttrykk for i Ungdata, for eksempel. De fleste unge har gode relasjoner med foreldrene sine. Og det får vi, i nettopp lek eller tid, sammen. Utfordringen er at vi har en hverdag der mange barn er vant til at mye er på deres premisser. Hva skjer når tre-fire timer blir 24/7 i fire uker? Må vi opprettholde vanen da? Jangås mener ja. Jeg mener nei.

Lek med barna så lenge du vil. Ta barna med på husarbeid. Og be barna leke selv. Kanskje det siste kjennes som en avvisning. Kanskje barna går litt rundt seg selv. Men gitt gode sosiale stunder med voksne, der de får ideer og innspill til lek og gitt at vi ikke forstyrrer dem når de leker selv, så er det mulig.

Det har mange foreldre erfart! Når barna leker selv, har de det bra. Da trenger de ikke voksne. Da kan vi hengi oss. Til boken. Eller til partneren, i en samtale som inneholder flere, sammenhengende setninger. Det er rett og slett ikke nødvendig å si enten, eller. Jeg tror vi kan få til både og!  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse