Annonse
Tanken om at lønn kan brukes for å rekruttere og beholde ansatte er grunnleggende i andre bransjer. Vi må tørre å tenke nytt også i skolen, og være mer offensive på vegne av elevene våre, skriver Jan Olav Birkenhagen i Akademikerne. Foto: Scanpix

Lektorandelen har stupt i norsk skole – hva så?

​​​​​​​Det blir lengre og lengre mellom lektorene i videregående skole i Norge. Gjør det noe? Er ikke det viktigste uansett at læreren er flink til å undervise, hyggelig og har omtanke for elevene?

Lang utdanning hos en lærer gir ingen garanti for god kvalitet på undervisningen, men det øker definitivt sjansen.

På 70-tallet hadde over 70 prosent av lærerne i videregående skole lektorkompetanse. Slik er det ikke lenger. Mens andelen med lang utdanning i arbeidslivet forøvrig har økt, har det blitt færre og færre lærere med hovedfag eller mastergrad. I dag er lektorandelen i videregående skole på rundt 40 prosent, viser en fersk rapport fra Menon Economics, laget på oppdrag fra Akademikerne.

Rapporten viser også at forskjellene i lektortetthet er store fra fylke til fylke. Telemark, Møre og Romsdal og Vestfold kommer dårligst ut, mens Akershus, Troms og Trøndelag er best i klassen sett i sammenheng med andelen studieforberedende elever. Selv fylkene som befinner seg på pallplass har langt lavere lektordekning enn på 70-tallet. Har det noe å si?

Svaret er ja. Lang utdanning hos en lærer gir ingen garanti for god kvalitet på undervisningen, men det øker definitivt sjansen. «Fagkunnskapens betydning for elevenes læringsutbytte er grundig dokumentert i forskningen», skriver regjeringen i sin lærerløftstrategi. De nasjonale prøvene har vist at elevresultatene blir 5,6 poeng bedre hvis læreren er lektor, og resultatene fra det internasjonale forskningsprosjektet TIMSS 2015 viser at høy kompetanse hos lærere i grunnskolen øker sjansen for høy kvalitet på undervisningen. Dette har igjen positiv sammenheng med elevenes prestasjoner og motivasjon. Her finner man også at lærere med høy kompetanse i større grad bidrar til økt sosial mobilitet, og dermed kan gi elever fra ressurssvake familier større sjanse til å komme seg opp og frem i livet.

Kompetansekravene øker

Regjeringens strategi for lærerløft er en anerkjennelse av behovet for høy kompetanse blant lærerne i skolen. De har innført krav om femårig grunnskolelærerutdanning, og det er bra. Men dette kvalifiserer ikke til å undervise i videregående skole, og det trengs større innsats for å styrke lærerkompetansen.

Noen av våre lektormedlemmer forteller at det av og til blir stilt spørsmål ved deres kompetanse. «Er ikke det viktigste at læreren er flink til å undervise og møter elevene med varme og forståelse»? Noen spør seg kanskje om den lange utdanningen bortkastet? Vårt svar er at både undervisningskompetanse, sosial kompetanse og faglig kvalitet sammen utgjør en god lærer.   

Akademikerne organiserer en rekke yrkesgrupper med lang utdanning. Legene, økonomene og psykologene, for å nevne noen, får ikke samme type spørsmål. Hvorfor etterspørres ikke lang utdanning hos lærere på samme måte? Hvorfor skal ikke norske videregåendeelever ha undervisere med topp faglig kompetanse, når vi ser at dette også bidrar positivt til det sosiale skolemiljøet?

Vi vet at elevene, mange via høyere utdanning, skal ta steget ut i et stadig mer komplekst arbeidsliv der kravene til kompetanse øker. Et godt fundament fra videregående skole er viktig for å lykkes, og avgjørende for at flere skal fullføre studiene. Kunnskapssamfunnet må bygges i det små. Norge kunne valgt å se til skolevinnerne Finland. Der har alle som underviser i videregående lektorutdanning tilpasset videregående skole.

Lønn for å rekruttere

Et gammeldags, sentralt lønnssystem har gitt lektorene systematisk og vedvarende dårlig uttelling i lønnsoppgjørene. Etter 16 år som lærer stanger man i et lønnstak, som gjør at man resten av karrieren i mange tilfeller kun får med seg smuler i de kommende lønnsoppgjørene.

Akademikerne mener det er åpenbart at lønnsnivået og svak lønnsutvikling er en viktig grunn til lektormangelen i videregående skole. Slik det er i dag taper skolene i mange tilfeller kampen om en lektor. Menon-rapporten peker på at med hovedfag eller mastergrad, i tillegg til spisset fagkunnskap, er lektorer attraktive for en rekke stillinger, ikke minst utenfor klasserommene. Mange av dem ender dermed aldri opp i skolen, eller forsvinner derfra etter noen år. De hentes til bedre betalte stillinger i næringslivet eller offentlig sektor. Skolen har med dagens lønnssystem få virkemidler for å vinne en slik konkurranse.

Lokale kollektive lønnsforhandlinger, som er vanlig de fleste andre steder i arbeidslivet, åpner for å kunne bruke lønn aktivt for å rekruttere og beholde de ansatte man har behov for. Akademikerne jobber for at dette systemet tas i bruk også for lønnsforhandlingene i skolen. Rapporten fra Menon viser at fylker som har problemer med å skaffe lektorer, vil kunne bruke lønn på en effektiv måte for å skaffe seg nødvendig kompetanse. Der man mangler en mattelærer vil man få mulighet til å tilby høyere lønn for å skaffe seg det, på samme måte som man kan bruke lønn for å tiltrekke seg kompetanse på skoler som er mindre attraktive arbeidsplasser av ulike grunner. Det vil bidra til å utjevne forskjeller, og er bra for både samfunnet og ikke minst den enkelte elev.

Tanken om at lønn kan brukes for å rekruttere og beholde ansatte er grunnleggende i andre bransjer. Vi må tørre å tenke nytt også i skolen, og være mer offensive på vegne av elevene våre. Alternativet er å lukke øynene mens skolene våre mister verdifull kompetanse til andre bransjer.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse