Arbeiderpartiets Tove Karoline Knutsen kommenterer bl.a. disse to kommentarene i Nordnorsk debatt.

Lettvint og usant om migrasjonspolitikk

Det er ikke uten videre veldig smart å bruke Sylvi Listhaug og de øvrige - etterhvert utallige - justispolitikerne fra FrP som sannhetsvitner og veivisere når historien om flyktningpolitikken skal skrives.

Nordlys sine kommentatorer sveiper stadig oftere med harelabb over viktige samfunnsspørsmål. Etter helgas landsmøte i Arbeiderpartiet kommenterte politisk redaktør Skjalg Fjellheim landsmøtets behandling av migrasjonsutvalgets innstilling.Tidligere har Fjellheim rost utvalgets arbeid, mens han nå akker seg over at landsmøtet vedtok å ta ut formuleringen «streng» fra innstillingen. Jeg for min del har lenge hevdet at man med fordel kan kaste tante Sofie ut av migrasjonspolitikken og la henne husere i Kardemomme by, der hun hører hjemme. Det bør være andre begreper enn det latterlige ordet «streng» som skal definere asyl-og innvandringspolitikken, når man skal finne den riktige balansen mellom god kontroll ved grensene, gjensidig forpliktende internasjonalt samarbeid og hensynet til de humanitære forpliktelsene vi som nasjon har overfor mennesker på flukt.

Neste journalist ut er Tone Angell Jensen. Hun gjør et stort nummer av at det finnes så mange ulike meninger om asyl-og flyktningpolitikken i Arbeiderpartiet. Det burde ikke overraske Jensen. Holdningene i disse svært kompliserte spørsmålene går på kryss og tvers i alle partier, mellom partiene og på tvers av blokkene i politikken. Vondt blir til verre når Tone Angell Jensen presterer å gjenta Sylvi Listhaugs gamle løgnhistorie om at det var vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte i april 2015 om å ta imot 10 000 kvoteflyktninger som gjorde at asylsøkere i oktober samme år begynte å strømme inn over over Storskog i Finnmark. Det er en gåte hvordan en seriøs journalist som Tone Angell Jensen kan bringe til torgs en så komplett idiotisk forklaring på den flyktningkrisen vi opplevde i 2015. Det er derfor på tide at noen setter foten ned, ettertrykkelig.

Allerede i 2014 ble det internasjonale samfunn klar over at verden sto overfor en de største humanitære katastrofer vi har sett i nyere tid, som følge av krigen i Syria. Da Arbeiderpartiets landsmøte i april 2015 gikk inn for at Norge skulle ta imot 10 000 kvoteflyktninger over to år, skjedde det på bakgrunn av sterk appell fra FNs høykommisær til nasjonene om å bidra. Flere av våre hjemlige partier fulgte opp, og i mai samme år kom et bredt forlik i Stortinget der et stort flertall, inkludert regjeringspartiet Høyre, vedtok at Norge skulle ta imot 8 000 kvoteflyktninger.

Flyktningkrisen som toppet seg høsten 2015 sendte millioner av mennesker på flukt, langs ulike fluktruter. Allerede et par år tidligere hadde flere funnet ut at Russland kunne være et høvelig utgangspunkt for flukt videre. Noen av flyktningene hadde allerede da blinket ut grensen mellom Russland og Norge som interessant. Bakmenn etablerte seg etterhvert i Moskva og andre byer og fant mulige fluktruter over grensene til Finland, Norge, Polen og Tyskland og tjente gode penger på det. Høsten 2015 samlet det seg store grupper av flyktninger på russisk territorium, blant annet i Nikel - noe som skapte betydelige problemer for en liten by som ikke var rigget for å ta hånd om mennesker på flukt. I dette kaoset åpnet det seg en mulighet over Storskog, da flyktningene begynte å strømme over grensen på sykkel.

Ingen vet helt hva som muliggjorde massevandringen over grensen til Øst-Finnmark i oktober 2015; en grense som inntil da hadde hatt klare begrensinger på trafikken. Men det som er sikkert er dette: regjeringen med FrPs justispolitikere i spissen satt uvirksomme i flere uker mens lokalsamfunnet i Kirkenes tok støyten. Det ble opposisjonen som måtte ta grep, både for å få sterkere bemanning ved grensestasjonen i nord og for nødvendig endring av lovverk. I ettertid har Politidirektoratets evalueringsrapport rettet sterk kritikk mot justismyndighetene for flere sider ved håndteringen av situasjonen ved Storskog.

Mitt råd til journalister som vil bore i disse kompliserte spørsmålene er derfor som følger; det er ikke uten videre veldig smart å bruke Sylvi Listhaug og de øvrige - etterhvert utallige - justispolitikerne fra FrP som sannhetsvitner og veivisere når historien om flyktningpolitikken skal skrives. Migrasjonsspørsmålet er sammensatt og vanskelig. Det krever stor evne til ikke å henfalle til lettvintheter, svake analyser og problembeskrivelser i svart-hvitt. Det gjelder for politikere såvel som for media.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse