Kan man reformere eldreomsorgen uten å forholde seg til systemene som skal ivareta de eldre? Regjeringen Solberg synes å mene det. Stortingsmeldingens 183 sider er i stor grad brukt til oppramsing av større og mindre lokale tiltak fra landet rundt, som er ment å være til inspirasjon og som «kommunene kan tilpasse lokale forhold», skriver Bodil Hansen Blix. (Foto: Høyre)

Leve hele livet – en reform eller en ansvarsfraskrivelse?

Spørsmålet er om Regjeringen Solberg vil slå seg på brystet og si "vi reformerte eldreomsorgen", når det egentlig er de eldre selv, frivillige og allerede hardt pressede pårørende og kommunalt ansatte som tar omkostningene. Svar på dette vil vi få de fem neste årene.

Den 1. januar 2019 rulles eldrereformen Leve hele livet ut i landets kommuner. Regjeringen Solberg skriver i Stortingsmelding nr. 15 (2017-2018) at de har «reist landet rundt for å finne de gode tiltakene», at de har «arrangert dialogmøter for å få råd og innspill», og at «reformen bygger på hva ansatte, eldre, pårørende, frivillige, forskere og ledere har sett fungere i praksis». Regjeringen Solberg, med eldreminister Michaelsen (FrP), kommuniserer altså tydelig at de har utviklet denne reformen på basis av innspill fra «folk flest». Men er dette en reform for «folk flest»? Og er det egentlig en reform?

Stortingsmeldingen starter offensivt med å konstatere «Tidligere reformer har ofte handlet om systemer. Leve hele livet handler om mennesker. Det som er viktigst i livet. Fellesskap, aktivitet, god mat og helsehjelp» (s. 7). Allerede her melder første spørsmål seg. Kan man reformere eldreomsorgen uten å forholde seg til systemene som skal ivareta de eldre? Regjeringen Solberg synes å mene det. Stortingsmeldingens 183 sider er i stor grad brukt til oppramsing av større og mindre lokale tiltak fra landet rundt, som er ment å være til inspirasjon og som «kommunene kan tilpasse lokale forhold». Eksemplene som trekkes frem varierer i størrelse og omfang, fra «sang i eldreomsorgen», «ruslevenner», «måltidsvenner» og sydenreiser, til mer omfattende tiltak som skal bidra til trygge overganger mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste. Regjeringen Solberg er imidlertid tydelige på at reformen ikke skal medføre økte utgifter. «Forbedring av eldreomsorgen skal i hovedsak dekkes av kommunenes frie inntekter» (s. 12). Og kommunene må være villig til å omstille seg, for «kommuner som omstiller seg i tråd med reformen, vil bli prioritert innenfor relevante eksisterende og eventuelle nye øremerkede ordninger» (s. 12). Landets kommuner er med andre ord tvunget til å forholde seg til reformen, men må samtidig gjøre dette innenfor sine eksisterende økonomiske rammer. Dog med lovnad om prioritering ved eventuelle nye øremerkede ordninger.

Her melder neste spørsmål seg: Hvordan kan man reformere eldreomsorgen uten at dette skal koste? Regjeringen Solberg synes å ha svar på dette spørsmålet også. De mener reformen må «bygge på et bredt partnerskap mellom offentlige myndigheter i stat og kommune, arbeids- og næringsliv, private aktører, sivilsamfunn og forsknings- og utdanningsinstitusjoner» (s. 12). Regjeringen peker videre i retning av frivillighet som en ressurs som ikke er utnyttet i stor nok grad: «Det ligger store muligheter i å engasjere flere i frivillig arbeid på helse- og omsorgssektorens område» (s. 83). Særlig trekker de frem «seniorressursen», ordninger hvor «eldre kan engasjere seg i frivillig virksomhet» (s. 76). Dette til tross for at forskning (fra Senter for omsorgsforskning, øst) har demonstrert at bruk av frivillighet i helse- og omsorgssektoren ikke nødvendigvis er ressursbesparende, og at seniorer ikke nødvendigvis ønsker å bidra på måter som helse- og omsorgstjenestene finner formålstjenlig (Senter for omsorgsforskning, nord). Og det stopper ikke der. Regjeringen omtaler pårørende som en «fornybar ressurs» (s. 46) som det er viktig å ta vare på fordi den er «uvurderlig» også for helse- og omsorgstjenesten (s. 46). Også her kan det være fristende å henstille Regjeringen Solberg til å se nærmere på relativt omfattende forskning (min egen inkludert) som dokumenterer at pårørendes bidrag til omsorgen for eldre allerede er betydelig, og at mange, til tross for at det føles meningsfullt å bidra, opplever stor belastning og slitasje over tid.

Regjeringen Solberg legger altså mye av ansvaret for reformen over på kommunene, pårørende og frivillige. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid at regjeringen i så stor grad legger ansvaret for å «leve hele livet» over på de eldre selv. Eldre henstilles til å «planlegge for egen alderdom» (s. 72) gjennom «tilrettelegging av egen bolig», «investering i venner og sosiale nettverk», samt å «opprettholde best mulig funksjonsevne gjennom et aktivt liv». Mange har muligheter og ressurser til å gjøre dette. Men gjennom å legge for stor vekt på at den enkelte er «sin egen lykkes smed» legger man også grunnlag for ulikhet mellom sosiale grupper. Det er også grunn til å reflektere over om Regjeringen Solberg har tatt innover seg hvem «de eldre» er. De skriver selv, i Stortingsmeldingen, at vi «allerede har hatt en sterk vekst i andelen eldre over 80 år», og at vi vil få en «sterk vekst i eldre over 80 år når vi nærmer oss 2030» (s. 32). Mange av de eldste eldre har sammensatte plager, kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne og sansetap som vanskeliggjør «investering i venner og sosiale nettverk» og «et aktivt liv».

Det er betimelig å spørre hvem Leve hele livet er en reform for. Ifølge Stortingsmeldingen (s. 10) er det en reform for eldre (som skal få flere gode leveår), for pårørende (som ikke skal bli utslitt og som dermed «kan ha en jevn innsats for sine nærmeste») og for ansatte (som skal oppleve «at de har et godt arbeidsmiljø») (s. 10). Spørsmålet er imidlertid om Regjeringen Solberg i stor grad har lagt ansvaret for reformen over på nettopp dem som reformen er ment å gagne. Kommunene, med ansatte som allerede har omfattende arbeidsoppgaver, tvinges til å gjennomføre reformen for å kunne konkurrere om «eventuelle øremerkede ordninger». Pårørende og frivillige, som allerede gjør en betydelig innsats, forventes å bidra ytterligere. Og de eldre selv, skal aller helst planlegge for en alderdom som i minst mulig grad vil kreve hjelp fra helse- og omsorgstjenestene. Spørsmålet er dermed om Leve hele livet er en reform, eller om Stortingsmelding nr. 15 (2017-2018) egentlig er en ansvarsfraskrivelse. Spørsmålet er om Regjeringen Solberg vil slå seg på brystet og si “vi reformerte eldreomsorgen”, når det egentlig er de eldre selv, frivillige og allerede hardt pressede pårørende og kommunalt ansatte som tar omkostningene. Svar på dette vil vi få de fem neste årene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse