Tegning: Kåre Eikeland

De som lever av og med naturen

Urbefolkningen: Grensetraktaten mellom Sverige og Norge ble signert oktober 1751 og Lappekodisillen ble utformet som et tillegg til traktaten for å sikre samenes tradisjonelle sedvane og rettigheter i de områdene som ble liggende i en fremmed stat. Ved å anerkjenne samiske sedvaner og næringer, herunder tradisjonell bruk av land og vann, har Lappekodisillen stått i en særstilling som folkerettslig traktat i samisk sammenheng helt fram til vår tid og har fortsatt rettslig betydning. Det finnes mange kultur- og tradisjonsbærere langs Norges langstrakte kyst, hva med deres allemannsrett, sedvanerett og rett til næring?

Fiskesløyfa og sedvaner: «Fiskesløyfa» representerer sammenhengen mellom fiskerne, lokalsamfunnet, fiskefeltene, markeds- og mottaksstruktur og andre forhold som utgjør fiskernes praksiser gjennom året. Det er ikke bare for en fisker å flytte på seg, alt henger sammen i en fin balanse opparbeidet gjennom kystfolkets generasjoner. Anvendelse av sedvanerett og rettigheter til tradisjonelle fiskeområder benyttet Norge aktivt til sin fordel overfor England i konflikten om fiskerigrensen. Norge la stor vekt på de særlige forhold som gjaldt for fisket langs kysten, et fiske som hadde utviklet regler som avvek fra romerrettens lære om «fritt hav». Saken ble til slutt avgjort i den internasjonale domstolen i Haag i 1951, der Norge vant frem. Kysthavet til ferdsel, fiske og fangst har så langt tilbake som historien går, vært et livsvilkår for kystbefolkningen og særlig for den nordnorske befolkning. Allikevel må også kystfiskeren innordne seg gjeldende lover og bestemmelser om regulering av fiske og redskapsbruk, et aktivt føre-var-prinsipp for å verne om arter og bestander. Med oppdrettsnæringens inntog vendte politikerne seg mot sine egne kystfiskere og bidro til å presse dem vekk fra sine tradisjonelle fiskefelt. Fiskefelt blir beslaglagt eller rettere sagt ekspropriert. Fiskerne selv uttaler:

«Vi har fiska i generasjoner her. Jeg mener vi har fulle rettigheter til å beholde fiskeplassene våre som vi har. Oppdretten er jo inntrengere, og vi har fiska her og fått hjulene til å gå rundt i kombinasjon med jordbruket.»

Erfaringsbasert kunnskap. Erfaringsbasert kunnskap er basert på egne lokale observasjoner og erfaringer, eller overført i muntlig tradisjon mellom generasjoner. Kystfiskerne erfarte tidlig hva oppdrettsnæringen kunne føre med seg. Villaks og sjøørret ble negativt påvirket og kysttorsken forsvant fra sine naturlige gyteområder. Forurensningen fra oppdrettsanleggene kom drivende med strømmen og påvirket garn, bruk og trål.

Naturmangfoldlovens § 8 (2009) andre avsnitt sier:

«Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet».

I tillegg kommer den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som setter skranker for i hvor stor grad mennesker kan berøves sitt livsgrunnlag.

Vitenskapsbasert kunnskap og etikk. Forskerne spiller en stadig mer sentral rolle i denne sammenhengen, for eksempel som eksperter og rådgivere i risikovurderinger og i politiske beslutninger, noe som øker behovet for utvidede etiske retningslinjer for forskningspraksis. En forsker skal ha sterk rygg, og de tilfeller forskerne tar naturen i forsvar blir de ofte møtt med hard motstand fra næringslivet, advokater og særlig pengetørste kyst-ordførere. Det er faktisk slik at forvaltningen har i for liten grad begrenset veksten i oppdrettsnæringen, til tross for at erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap viser til at næringen påvirker naturen negativt over tid. Både vitenskapens og teknologiens betydning for samfunnsutvikling og økonomi, samt forskernes nye roller og ansvarsområder, er forhold som øker behovet for utvidede etiske retningslinjer for forskning. Spørsmålet blir og hvor mye erfaringsbasert kunnskap vektlegges når beslutninger skal fattes?

Blått i utakt med naturen: I henhold til Fiskeridirektoratets biomasseregister er det innrapportert over 3500 åpne oppdrettsmerder med laks og anadrom svartelistet regnbueørret langs den norske kyst. Lakseauksjonen 2018 åpnet opp for å utvide med 13952 tonn laks fra Nord-Trøndelag til Øst-Finnmark. Selv i det så og si urørte området fra Svenskegrensen til Jæren skal oppdrettsnæring øke med 593 tonn. Regjeringen legger opp til at næringen skal dobles og femdobles! En slik utvikling medfører til at mer areal må beslaglegges, urbefolkningen og fiskesløyfene fortrenges, og de uløste miljøpåvirkningene sprer om seg. En bekymret politiker fra Arbeiderpartiet uttalte nylig at det røde trafikklyset i Hordaland resulterer til et økonomisk tap på 1,2 milliarder kroner. Hva med antall milliarder kroner som har gått tapt på ødelagte fjorder, elver og vassdrag i over 40 år?

De åpne merder! De åpne merder slipper ut avfall i sjøen i form av nitrogen, grunnstoffet fosfor og organisk stoff. I tillegg bidrar mikroplast fra fòrrør, tauverk av kunstfiber, luseskjørt, innfestningsmaterialer og annet søppel. Andre faktorer som kjennetegner oppdrettsnæringen er lakselus, skottelus, bendelmark, bakterier, virus, infeksjoner, sykdom, medisin bruk, kjemikalie bruk, resistensproblematikk og dårlig fiskevelferd. Problemene øker i takt med tettheten av merder i et område. Millioner av leppefisk blir oppfisket fra sitt naturlige habitat og oppdrettslaksen skal nå fòres med rødåte som skal fiskes opp i store mengder. Rødåte er som kjent maten til fiskelarver i alle stadier. Åpen oppdrettsteknologi dreier seg om en stor og sammensatt fabrikk på sjøen som utgjør en alvorlig trussel mot livet i merdene, i havet, fjorder og i vassdrag. Dette er den siste tungindustrien i Norge som slipper avfallet rett ut i sjøen.

Dumping av gruveavfall i fjorder: I løpet av 2015-2016 har flere organisasjoner klaget den norske Regjering inn for European Free Trade Association (EFTA), og derigjennom EFTAs overvåkningsorgan Surveillance Authority (ESA). Klagene gikk mot tillatelser til deponering av gruveavfall i Førdefjorden, Repparfjorden, Bøkfjorden og Ranfjorden. Organisasjonene tapte sakene. Fra politisk hold er det tydeligvis greit nok å bruke sjøen som en avfallsplass.

Folkegrupper og individet blir overkjørt av politisk makt og næring. Allemannsrettigheter, sedvane, tradisjon og kultur og tradisjonell næring har ingen betydning. Mangel på vern av rettigheter og beskyttelse av natur bryter med lovverket. Detaljer om hvor omfattende lovbruddene er kommer i vårt neste påfølgende innlegg.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse