Annonse
Folk som ikke forsto at fremtiden lå i filetindustrien ble fremstilt som gammeldags og bakstreversk. Ettertiden viser at det var bakstreverne som hadde rett, skriver Torstein Henriksen. Illustrasjonsfoto: Helge Markusson

Leveringsplikt: hvordan det går når politikerne skal styre næringslivet

Man kan trygt si at denne gaven til filetindustrien var en av de største tabbene norske fiskeripolitikere har begått.

Jeg er så pass gammel at jeg husker godt debatten om dispensasjon fra Deltakerloven for å gi fiskeindustrianlegg rett til å eie trålere. Diskusjonene var beinharde. Fiskerne og store deler av den tradisjonelle fiskekjøpergruppen protesterte, men til ingen nytte. Folk som ikke forsto at fremtiden lå i filetindustrien ble fremstilt som gammeldags og bakstreversk. Og på denne tiden hvor Arbeiderpartiet satt med makta, var det ikke vanskelig  å få gehør når man nevnte industrioppbygging.

Ettertiden viser at det var disse, bakstreverne og gammeldagse personene som hadde rett.

Man kan trygt si at  denne gaven til filetindustrien var en av de største tabbene norske fiskeripolitikere har begått. Nå er det så lenge siden dette skjedde at ingen av de som tok beslutning eller de som mottok disse konsesjonene, er blant oss lengre. Men konsesjonene eksisterer fortsatt og problemene rundt dem, er  her  fremdeles. Det viser seg at når det først er tildelt en konsesjon, må den behandles på samme måte som andre eksisterende konsesjoner. Myndighetene var gavmild med tildelinger av trålkonsesjoner i denne tiden. En stor del av  kystflåten over en viss størrelse fikk trål konsesjon. (småtrålere)

Det var ikke kvoter på den tiden! Fisket var fritt og det måtte være slik, med en armada av utenlandske trålere som fisket nesten helt inn i fjærsteinene våre. Så når det påståes at de trålerne som var eiet industrien tok fisk fra kystflåten, så er ikke det riktig. Kystflåten hadde forøvrig fritt fiske frem til 1990.

Det viste seg fort at det å drive lønnsomt med filetproduksjon av ferskt trålråstoff ikke var enkelt. Fisken ble ofte 6-8 døgn gammel før den kom i produksjon og ofte ytterligere tid gikk med før den ble ferdig filetert og frosset.  Dette medførte at kvaliteten ut i marked ikke var tilfredsstillende, og norsk fisk ble snart  stemplet av europeiske kunder som variabel  og dårlig.

Et annet moment i denne tiden var eksportsystemet. Eksporten skulle sentraliseres. FRIONOR fikk styre alle eksport av filet. Så produsentene hadde lite eller ingen kontakt med markedet. Nå gikk det som det måtte gå, lave priser  på sluttproduktet og dyre driftskostnader førte til store underskudd både på drift av trålerne og industribedriften. Situasjonen var prekær. Løsningen på disse problemene ble tilskudd fra staten som subsidierte pris til fisker slik at industrien kunne overleve.(Fiskeriavtalen) På det meste utgjorde tilskuddene fra Staten 1/3 av fangstverdien.

Etterhvert  ble man klar over at den rause tildelingen av trålkonsesjoner hadde ført til enorm økning i fangstkapasiteten. Noe måtte gjøres! Med den nye havretten fikk vi ikke bare rett til høsting innenfor 200milesonen, men også plikt til  forvaltning av ressursene i sonen. Dette førte til den store  oppkjøpet av trålkonsejoner fra Statens side(kondemnerings ordninga) og fordelingsnøkkelen mellom trål og kystflåte.(Trålstigen).

.Men tilbake til LEVERINGSFORPLIKTELSENE: Nåværende Fiskeriminister har forsøkt å avslutte denne ordningen, men fikk nei fra Stortinget.

Vel! Da blir mange glade! Salg av leveringsforpliktelsene har vært praktisert med godkjennelse fra det offentlige. Da beholdes konsesjonen ubeskåret og industribedriften får noen titalls millioner, og ikke noe mere fisk til kystfiskerne.

Om en trålreder betaler 40-50 millioner for å slippe leveringsforplikelse er det mye billigere enn om Fiskeriministerens forslag skulle bli godtatt. Var det dette Stortinget ønsket? 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse