Annonse
Fra venstre Hilde Olsen, Andrea Katrine Engen (artikkelforfatteren) og Michael Johan Strøm - laget fra Nord-Troms videregående skole som drømmer om å reise til den internasjonale kunnskapskonkurransen de har kvalifisert seg for ved Yale-universitet i New York. Maskotene de bærer på er fra konkurransen i Durban i september. (Foto: Yale / privat)

Hjelp oss til New York - please!

I gangen på skolen vår har vi en rekke med pokaler for alle slags sportslige mesterskap. (...) Det er også derfor det føles så urettferdig at vi ikke skal få sjansen til å delta i Champions-konkurransen i New York.

Life is unfair” er noe læreren vår alltid sier til oss når et eller annet skjer. Som når vi taper en debatt vi følte gikk i vår favør og det ikke er lov til å anke. Eller når vi får reise hele veien til Afrika med skolen vår og møter en drosjesjåfør som har arbeidet hele livet og håper å kanskje få reise når han pensjonerer seg. Eller som når vår skole gang på gang har flinke elever som blir invitert videre til verdensmesterskap innenfor akademia - og vi ikke har råd til å delta.

I september i år deltok jeg og fem andre elever – til sammen to lag –  i en konkurranse som heter World Scholar’s Cup. Det er en årlig internasjonal kunnskapskonkurranse som tar for seg fagene vitenskap, litteratur, samfunnsfag, kunst & musikk, historie og ett dynamisk fag som kalles “Special Area”. Hvert år velges et nytt pensum innenfor disse fagene som konkurransen skal handle om, og i år var det pensumet “A World on the Margins”, der hovedfokuset var på undertrykkelse og marginalisering. For å være med i konkurransen må man delta på vegne av skolen sin. Man deltar i et lag på to-tre personer, og det første steget er å bli med på en regional runde arrangert av en skole. I Norge finnes det kun to årlige regionale runder, én i Elverum og én i Nordreisa. Dersom et lag gjør det bra på den regionale runden blir de invitert med videre til en global runde, som arrangeres i diverse land som velges årlig. Lagene som gjør det best på de globale rundene får være med videre til det som kalles Tournament of Champions ved Yale University i New York, USA.

Skoler fra over 70 land deltar årlig i WSC, deriblant vår skole, Nord-Troms videregående. Vi har vært med siden 2016 og har fra starten av hatt gode resultater. Allerede det første året gjorde laget fra Nordreisa det bra nok til å komme seg til Yale University. Det var også den siste gangen vi kom så langt, selv om flere andre lag har blitt invitert dit. I både 2017 og 2019 ble lag fra Nord-Troms Videregående invitert til Yale, og begge gangene har skolen måtte sett på det som for vanskelig å skaffe ressursene til å reise videre.

Skolen vår valgte å være med i dette programmet for å gi en mulighet til de elevene som ønsker å strekke seg på det akademiske området, særlig de som opplever at de ikke blir utfordret nok i skolegangen og ønsker å lære mer. I alle år har elever som ønsker fysiske utfordringer hatt mange muligheter for det. Skolen vår har alltid gjort det bra i programmene for skiidrett, fiske, fotball, og så videre – men aldri før har det eksistert et akademisk alternativ. I gangen på skolen vår har vi en rekke med pokaler for alle slags sportslige mesterskap. Vi er spesielt stolte over en skilinje som er god nok til at den finansieres av utenforstående fond. Derfor er det spesielt imponerende at så mange av elevene våre har gått videre med World Scholar’s Cup, år etter år. Det er også derfor det føles så urettferdig at vi ikke skal få sjansen til å delta i Champions-konkurransen i New York. Vi ser at de lokale bedriftene og personene som tidligere har støttet oss, er i ferd med å gå tom for ressurser og drivkraft. Loppemarkeder, lotterier og sponsing gir begrenset resultat på et lite sted i Nord-Troms. Men det betyr ikke at vi har mindre intelligente, villige eller motiverte elever enn ellers i landet.

I september deltok jeg og fem andre personer på en global runde i Durban, Sør-Afrika. Vi har enda ikke fullfinansiert denne reisen, og det er vel noe av grunnen til at skolen vår verken kan være vert for WSC eller sende ut flere lag i fremtiden. Det er vanskelig for en liten skole å tjene nok penger til å sende elever til en slik konkurranse. Man må betale for flybilletter, hotell og registreringsavgift (rundt $950 per person). På tross av dette håper jeg og mitt lag inderlig på et siste mirakel - på en mulighet til å få dra til Yale og fortsette konkurransen. Vi vet at vi har mer å gi, dersom vi får sjansen til det, men det er mer enn bare penger som skal til. Skolen må sende en lærer som kan være med på organisering av turen. Det krever også ekstra ressurser vi ikek har. Konkurransen i Yale finner sted allerede i november, og dermed har vi kun én måned på oss - én måned til å finansiere turen, til å overtale skolen, én måned til å gjøre oss klar til konkurransen, til debattering, stilskriving og prøver, til både individuelle- og gruppeoppgaver. Og vi vet at selv om vi ikke drar, selv om vi sparer disse ressursene til fremtidige lag, så er det ingen garanti for at flere lag vil kunne dra.

Det finnes et meg som eksisterte før min deltakelse i årets konkurranse, og det finnes et meg etter. Den jeg er nå er mer motivert, har mer lærelyst. Jeg så en verden åpne seg for meg og klassekameratene mine, for laget mitt. For enkelte av dem var det første gang de  reiste utenfor Skandinavia. Jeg har aldri sett inspirasjon brenne i øynene deres på samme måte som den dagen vi fikk invitasjonen videre til Yale. Det som skinte mest, var gleden og stoltheten over å ha gjort det så bra. Jeg så et ønske om å gjøre det bedre, om å gå gjennom all svetten og alle tårene om igjen. Denne konkurransen er mer enn bare en kunnskapskonkurranse, det er en måte å utforske verden, å skape bånd mellom nasjoner. Da vi fikk representere skolen og landet vårt på det som kalles Cultural Fair under konkurransen i Durban, følte vi oss mer stolte av opphavet vårt enn noen gang før. Det var en sann fornøyelse å dele reinsdyrkjøtt og tørrfisk med folk fra Botswana, å få smake larver og godteri fra dem i gjengjeld.

Vi håper inderlig at vi får dra videre, men enda inderligere at denne sjansen, denne muligheten, vil finnes også for andre i fremtiden. Og for å få til dette er vi villige til å prøve alle muligheter. Det vi trenger er ikke bare pengene til å praktisk få det til, men også at konkurransen skal bli mer kjent blant skoler og folk i Norge, ikke bare ved skolene i Nord-Troms og Elverum.

Life is unfair,” sier læreren vår alltid. Men siden det er lett å ta fra det ordtaket at noen ganger er det ingenting å gjøre med det i en urettferdig situasjon, husker han alltid å legge til, “and it is our job to bring justice to the world.” Derfor håper jeg nå at dette brevet kan gjøre noe, om ikke annet å så et frø for fremtiden, å hjelpe å gjøre konkurranser som World Scholar’s Cup og dets like mer kjente, å gi denne muligheten til lærdom til flere elever fra Norges barne- ungdoms- og videregående skoler.

Tusen takk for alt av interesse og velvilje. Jeg setter pris på alt av råd og tips til veien videre, og jeg håper virkelig at norske myndigheter og folk vil gjøre noe for dette utrolige formålet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse