Annonse
Kan det være slik at den såkalte psykologiske profesjonaliteten, BUP, politiet og resten av hjelpeapparatet ikke klarer å møte de mørkeste følelsene, de med de vondeste avvisningene? skriver Mariann Mathisen. (Foto: Colourbox)

Det likegyldige blikket

Jentene sier at de ikke blir møtt, forstått, smerten deres blir ikke tatt imot

Hva er det som gjør at mennesker driver med selvskading, får ekstreme spiseforstyrrelser eller i siste instans tar livet av seg? Mellom 500 til 600 mennesker tar livet sitt hvert år. Mange av dem er en del av psykiatrien i det det skjer. Et av problemene er at psykiatrien ikke skjønner hvorfor det skjer. Eller, faget har ikke vært tilstrekkelig interessert for de som er utsatt for selvmordsfare. Først siste år har det blitt etablert et nasjonalt kompetansesenter for selvmordsforskning- og forebygging. Først nå har man begynt å registrere hvert tilfelle for å forsøke å lære av det som gikk galt.

Siste mediesak er det såkalte mørke nettet – kontoene merket «trigger warning» hvor nærmere 500 unge norske jenter inngår i et skjult nettverk. De to programmene i programserien INNAFOR avdekker nettverket, intervjuer jenter som har vært deltakere og snakker om hvordan nettverket kan bidra til en ond sirkel med selvmord som resultat. Men programmet viser også hvordan en av dem forsøker å berge andre jenter på direkten. Det er sterk kost å se dette, se hvordan de unge lar seg engasjere, hvordan de forsøker å hjelpe hverandre. Og hvordan de opplever å ikke få hjelp – av hjelpeapparatet.

Psykologen i A-hus-temaet viser en profesjonell og glatt overflate, mens jentene sier at de ikke blir møtt, forstått, smerten deres blir ikke tatt imot. I programmet kolliderer de to flatene – de ulike ansiktene. For kan det være slik at den såkalte psykologiske profesjonaliteten, BUP, politiet og resten av hjelpeapparatet ikke klarer å møte de mørkeste følelsene, de med de vondeste avvisningene? Og kanskje er det de yngste som er vanskeligst å møte, unge dramatiske jenter som skader seg selv. Hva er det som får en lege til å si til en selvskader at hun ikke får bedøvelse når hun skal sys? Hva er det i vår menneskenatur som kan få så ekstreme moralske holdninger og ha så lite omsorg å gi? I programmet fortelles det også hvordan politiet velger å ikke rykke ut fordi den samme jenta har ropt ulv, ulv, før.

Når menneskeliv havarerer – bryr vi oss tilstrekkelig da? Hvordan kan vi som samfunn bidra til forebygging av ekstrem sårbarhet? Det er symptomatisk at nødtelefonene heter Mental Helse og Kirkens SOS. Det profesjonelle helsevesenet har ingen hjelpetelefon. Jeg vil spørre – er det ikke denne likegyldigheten som dreper? Er det ikke mangel på tilknytning til andre mennesker som gjør at mennesker tar sitt eget liv?

Journalist Ingeborg Senneset sier det så viktig og så bra:

«Ordet oppmerksomhetssyk trenger rehabilitering. Om noen er villige til å gjøre noe så drastisk som å påføre seg selv smerte og skader for å få oppmerksomhet, er det ikke et tegn om at oppmerksomhetsbehovet er alvorlig? Bare fordi vi ikke forstår hvor smerten, ensomheten, usikkerheten, kjedsomheten, uroen eller utryggheten kommer fra, bare fordi selvskaderen eller den spiseforstyrrede, rusbrukeren eller den suicidale ikke klarer å sette ord på behovene sine, kan vi ikke avskrive dem. Om noen roper etter oppmerksomhet, finn ut hvorfor. Gi dem god faglig, trygg oppmerksomhet over tid.» Instagram søndag 27.10.19

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse