Annonse
Sannheten om manglende ressurser for å finansiere kompetent opplæring må fram i lyset. Utvalget foreslår en «kvikk-løsning» uten kostnader, der 300 stillinger fra det statlige spesialpedagogiske systemet skal overføres til kommunene. I snitt vil det gi ca 1 ekstra spesialpedagogstilling i hver kommune. Det er lite mer å si om det, skriver Edvin M. Eriksen. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Lite nytt om spesialundervisning

Rapporten er altfor lettvint med tanke på at 10-15 prosent av barn og unge sliter med betydelige psykiske og/eller sosiale vansker. På hvilken måte skal en ny kommunal pedagogisk tjeneste ivareta slike utredninger og tiltaksbehov?

Et såkalt ekspertutvalg ledet av professor Thomas Nordahl har nylig lagt fram sin rapport:  «Inkluderende fellesskap for barn og unge».  Hovedtyngden i rapporten er en kritisk beskrivelse av dagens situasjon med tanke på ei spesialundervisning som ikke virker etter hensikten.

Spesialundervisningen slik den har framstått de siste tiår har vært preget av mangelfull kompetanse og har i mange tilfeller vært mer ekskluderende enn inkluderende. Ulike tidligere rapporter har vist at  halvparten av all spesialundervisning har vært gjennomført av ufaglærte – assistenter og miljøarbeidere.

Ekspertutvalgets beskrivelse av denne nå-situasjonen inneholder lite nytt – og er lett å slutte seg til. I tillegg beskriver utvalget et hjelpesystem som er fanget i en skadelig sirkel der store ressurser brukes til å dokumentere behovet for spesialundervisning – som ikke virker slik den var tenkt.

PP-tjenesten (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) beskrives som for distansert fra elevene og lærerne (og barnehagene). Denne tjenesten er fanget i kravet om omfattende skrivebordsarbeid med sakkyndige uttalelser som grunnlag for enkeltvedtak om rett til spesialundervisning. Når slike faglige uttalelser i altfor liten grad følges opp med kompetanse og inkluderende tiltak, er det naturligvis rimelig å spørre om dette er hensiktsmessig ressursbruk.

Så langt vil nok denne rapporten fra ekspertutvalget få betydelig tilslutning. Men ekspertutvalget svikter stort når utvalget så ensidig forklarer mangelfull – og til dels skadelig spesialundervisning med ensidig å vise til organisatoriske utfordringer og byråkrati.

I rapporten understrekes det at de endringer og tiltak som foreslås – og som skal omdanne spesialundervisning til et kompetent og inkluderende tilbud, skal skje uten økte kostnader. Barn- og unges lovbestemte rettigheter til tilpasset spesialundervisning skal fjernes og erstattes med en «likeverdig» kamp om svært begrensede ressurser.

Dersom alle de det virkelig gjelder heretter skal få et reelt inkluderende, tilpasset og forsvarlig opplæringstilbud er det åpenbart – også for ekspertutvalget, at all spesialundervisning uten kompetent personale må erstattes med lærere med spesialpedagogisk kompetanse og/eller annet personale med relevant kompetanse på tilsvarende nivå.

Jeg vet ikke om utvalget har regnet på hva en slik «reform» faktisk vil koste. Svært lite tyder på at de har interessert seg for ei slik grunnleggende problemstilling. Spesialpedagogisk kompetanse koster det dobbelt av det ufaglærte i spesialundervisningen i dag koster.

Dersom vi skal kunne tro på at barn og unge i framtida skal få ei reelt kompetent og inkluderende opplæring, er det helt avgjørende at et slikt kostnadsspørsmål er grundig avklart. Her svikter ekspertutvalget fundamentalt. De overser problemstillingen fullstendig. Da hjelper det lite å gjenta det vi allerede vet – at spesialundervisningen svikter slik den har fungert fram til nå.

Sannheten om manglende ressurser for å finansiere kompetent opplæring må fram i lyset.  Utvalget foreslår en «kvikk-løsning» uten kostnader, der 300 stillinger fra det statlige spesialpedagogiske systemet skal overføres til kommunene. I snitt vil det gi ca 1 ekstra spesialpedagogstilling i hver kommune. Det er lite mer å si om det.

Så har utvalget et forslag om å omdanne dagens PP-tjeneste til en skoleintern pedagogisk veiledningstjeneste. Ideen er langt fra ny, den er til og med utprøvd i enkelte kommuner uten suksess. Heller ikke et slikt tiltak vil gi vesentlig flere stillinger i direkte spesialpedagogisk undervisning. De aller fleste PP-tjenester gjør et betydelig kartleggings-, utrednings- og veiledningsarbeid. Dette er et helt nødvendig arbeid for å få en kompetent kartlegging og forståelse av det enkelte barnets/elevens vansker og mestringsmuligheter.

Dette arbeidet tar tid. Etter tusenårsskiftet har de fleste kommuner sørget for å ha en PP-tjeneste som kommer tettere på den enkelte skole og den enkelte lærer. Dette arbeidet bør fortsette i samme retning – for så vidt i tråd med utvalgets tilråding, men effekten med tanke på friske ressurser til gjennomføring av spesialpedagogisk opplæring er på langt nær i samsvar med det utvalget forespeiler. 

Ekspertutvalget har et ensidig systemisk perspektiv for sine vurderinger og tiltak. Rapporten er altfor lettvint med tanke på at 10-15 prosent av barn og unge sliter med betydelige psykiske og/eller sosiale vansker. På hvilken måte skal en ny kommunal pedagogisk tjeneste ivareta slike utredninger og tiltaksbehov? Og hva med ivaretakelse av utredningslinja mellom PP-tjeneste, fastlege og regional psykiatritjeneste? 

Rapporten synes å mangle et stadig mer viktig helseperspektiv – som grunnlag for all læring og positiv utvikling. Sånn sett må kritikken rettes mot de statlige myndigheter som har satt sammen et ekspertutvalg uten  nødvendig tverrfaglig kompetanse med tanke på helhetlig inkluderende tilbud i barnehager og skoler.    

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse