Annonse
ILLUSTRASJONSBILDE: Her skulle det normalt være et oppstyltet illustrasjonsbilde av en ensom person med hendene i fanget og ei flaske sprit og et fullt askebeger foran seg. Lar heller et tidlig høstbilde fra Yttersia, vakre Brensholmen, bade øynene litt. Kanskje vi blir litt snillere av det. Foto: Egon Holstad.

De jævla snylterne

Blir du ufør har du ikke trukket et ess opp av sykesenga. Du sitter derimot med Svarteper.

I forrige uke var jeg på en etterlengtet ferie, i herlige Roma. I god, romersk og hedonistisk ånd gasset jeg meg i mat, vin og grappa. Sov lenge og labbet bedagelig rundt mellom historiske milepæler, nydelige dufter og vakre mennesker.

Tenkte flere ganger at dette, ferie altså, er mye artigere enn å jobbe og danse. Og videre den litt fortærende erkjennelsen i at det er nettopp jobben min som i det hele tatt muliggjør en slik ferie, samt at jeg aldri vil bli stilt overfor valget mellom å jobbe eller å feriere.

Likevel kan det virke som om mange tror det er en gigantisk og endeløs hær der ute, en hær av uføre, som heller velger å være uføre i stedet for å jobbe. Det er mildest talt absurd og i beste fall kronisk uintelligent og empatiløst. I verste fall avdekker det et elendig menneskesyn.

Jeg skal ikke gå inn i det begrepstekniske villniset som ligger rundt begrepet ufør, og hva det vil si i konkrete penger og utbetalinger fra NAV. Men jeg har med egne øyne lest de skjemaene som skal fylles ut for å få penger man har juridisk krav på. Mye av det var sjokkerende ubegripelig.

Det er heller ikke et enkelt, énsiders skjema med følgende alternativ:

1) Jeg er helt frisk, men vil helst slippe å jobbe.

2) Jeg er litt skral men vil helst slippe å jobbe likevel, så send meg masse penger.

3) Jeg er ufør. Cash ut elver av ufortjente oljepenger til meg.

Skal man oppnå det mange later til å tro er den lukrative statusen «ufør» er det ei helt vill kvern av papirer, konsultasjoner, legesjekker, byråkratiske snurrepiperier og Fandens oldemor en må brøyte seg igjennom, en prosess som kan være krevende nok, og ikke minst for de av oss som sliter fra før. Konsentrasjonsvansker, dundrende hodepine og angst for offentlige skjema gjør ikke en slik prosess enklere.

Men funker garantert, for det er helt sikkert mange som bukker under av avmakt og dermed ikke får det de har krav på. Helt ekstremt rigide regler for tidsfrister og hva du eventuelt har lov å tjene - om du får ånden over deg og klarer å jobbe en periode - er bare med å legge enda flere steiner til byrden.

Og jeg tør ikke engang tenke på hvordan det er å manøvrere seg gjennom denne råka om du på toppen av det hele er fremmedspråklig og sliter med norskkunnskapene dine. Byråkratispråket i denne delen av velferdsstaten er isolert verdt en kommentar alene.

De som hele tiden snakker om ungdommen nå til dags og at systemet syr puter under armene på dem, burde egenhendig testet ut å bli pisket gjennom denne kverna selv før de bryskt uttaler seg nedlatende om de uføre, enten det er snakk om unge eller eldre.

For det er akkurat det mange gjør. Og det er slettes ikke bare folk på den politiske høyresiden som står for denne sporten. For du hører det stadig i selskapslivet og rundt kafébordene, og også fra dem som fra før pynter sitt verdisyn med ord som solidaritet, fellesskap og samhold (kamerater!).

Det snakkes om de uføre som om de var både late, udugelige, spedalske fusentaster som helst bare vil ligge på sofaen hele dagen lang og spise potetgull og se «Hotel Cæsar» på random autorepeat. Og, klart, det er godt mulig at noen av disse finnes.

Men vi kan heller ikke avskaffe skattesystemet bare fordi det finnes noen moralløse milliardærer som bøffer enorme summer fra fellesskapet via smutthull myndighetene foreløpig ikke har avdekket. Da kollapser hele samfunnet.

Men hvis du lider av så sterke psykiske eller fysiske smerter at du har nok med å fungere i familielivet (hvis du har det, da), eller finner livet i seg selv verdig nok til å kare deg gjennom dag for dag, er det ingenting du mer ønsker enn å løpe ivrig på jobb uten å kjenne til dem. Smertene, altså.

Og da er det siste de trenger mistenkelige blikk fra naboen eller å registrere på jevn basis at radioen, TV-en, bloggene og avisene pumper og spyr ut leserinnlegg, kommentarer eller billig, politisk agitering om at nå må vi røske opp i bedet og fortelle folk at de må komme seg opp om morran. For ikke å glemme den loslitte rakkeren «Det skal lønne seg å jobbe!» (underforstått «Det skal ikke lønne seg å være en dørgende lat lurendreier»).

De aller, aller fleste av dem som er uføre ser på et liv i arbeid uten smerter som den rene velsignelse, og da er et offentig akseptert ordskifte om de uføre som en gjeng utakknemlige parasitter en både ufin og farlig vei å gå.

Å få merkelappen ufør på seg er så visst ikke noe oppegående mennesker trakter etter. Dessuten er det underlig vanlig å sause sammen begreper som sykefravær, permisjon osv. med det å være ufør. Å bli ufør er ikke synonymt med å ha vunnet i Lotto, selv om det er skremmende vanlig av folk å snakke slik.

Blir du ufør har du ikke trukket et ess opp av sykesenga. Du sitter derimot med Svarteper. Du går ned i inntekt (mot hva du ville tjent i arbeidslivet). Og aller verst: Du må leve med stigmaet det er at folk tror du er en latsabb og unnasluntrer som ikke bidrar til fellesskapet.

Å bli ufør er først og fremst noe de aller fleste bør få slippe å være. Ordet i seg selv burde være forklarende nok. Det er nemlig fryktelig ustilig å være ufør, for da er du allerede bakerst i rekkene når det skal velges lag.

Du er ingen Messi eller Marit Bjørgen når du er ufør. Fordi du er - tjo bing! - ufør.

Da kan vi i det minste behandle dem med den respekten, omtanken og det språket de fortjener. Fordi de er våre egne. Og fordi du og jeg kan være den neste som sliter. Og hovmod har en lei tendens til å stå for fall. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse