Annonse
Fylkesmannens bidrag i den nasjonale krisen har vært å gå i veien for kommunene som prøver å gjøre tiltak for så stoppe smittespredning, skriver finnmarkslegene om Elisabeth Aspaker og hennes medarbeideres opptreden overfor kommunene i Finnmark de siste ukene. (Foto/montasje: Fylkesmannen/Marius Fiskum og Colourbox/ND)

Det lojale vanvidd

Fylkesmannens rolle i krisetider bør gjennomgås straks coronapandemien er over, med behov for betydelige systemendringer, skriver leger i Finnmark.

Det er noe symboltungt over måten Fylkesmannen i Troms og Finnmark har agert på gjennom coronakrisen, preget av en oppfatning av at landet styres ovenfra og ned, og at Fylkesmannens oppgave er å se til at så skjer.

Coronaviruset har funnet sin kronglete vei fra Wuhan i Hubeiprovinsen i Kina til Finnmark. Den første personen som 13. mars fikk påvist smitte i Hammerfest, ankom sørfra med Widerøe, og gikk rett i karantene. Det gjorde også en familie i Alta neste dag. Kombinasjonen av oppfølging av nasjonale smitteverntiltak og lokale karanteneregler, gjorde at det lokale helsevesenet i de to kommunene raskt kunne konstatere at smitten var under kontroll.

Det gjenstridige viruset er nå (9/4-20) påvist i ti av Finnmarks 18 kommuner. Til sammen viser VGs utmerkede coronakart 33 smittede i Finnmark, eller 0,44 pr 1000 innbyggere, mot 1,16 smittede på landsbasis og 2,58 smittede/ 1000 innbyggere i Oslo (det seksdobbelte av Finnmark).

Begrensingen av covid-19-smitte har vært en suksesshistorie i nesten hele Nord-Norge. I tillegg til oppfølging av Regjeringens nasjonale strategi, har både Finnmark, Troms og Nordland, gjennom målretterede tiltak i regi av kommunehelsetjenesten, lyktes i å holde smittetallene lave. Ingen er så langt døde av coronasmitte i Finnmark, kun én har fått respiratorbehandling. Lokale karantenebestemmelser med tilhørende nitidig smitteoppsporing av tilfeller har i stor grad hindret videre smitte.

Det har vært flere tilfeller av importsmitte fra andre deler av landet og de siste tilfellene av påvist smitte i Finnmarks to største kommuner ble funnet hos personer som var reist inn fra Sør-Norge. Hadde ikke disse personene blitt satt i («søring»-) karantene etter ankomst, ville ventelig smittesituasjonen i Finnmark nå vært en helt annen, og smitteoppsporing vært tilnærmet umulig, fordi antall smittekontakter ville vært så omfattende at de ikke hadde latt seg spore.

Som leger i Finnmark er vi stolte av det omfattende arbeidet som helsevesenet og befolkningen har stått sammen om. Vi har heller ikke opplevd arbeidet som konfliktfylt opp mot det lokale næringslivet. Ofte har bedrifter selv tatt kontakt, og uttrykt ønske om å bidra til å holde smitten ute.

Med dette som bakteppe er det med økende undring, bekymring, og etter hvert også med indignasjon og harme, at vi på nært hold har kunnet oppleve Fylkesmannen i Troms og Finnmarks måte å agere på i dette landskapet.

Fylkesmannens bidrag i denne nasjonale krisen vært å gå i veien for kommunene som prøver å gjøre tiltak for så stoppe smittespredning. Informasjonsflyten når effektivt ut fra regjering og Folkehelseinstituttet, uten behov for høylytte formaninger  fra Fylkesmannen. I praktiske spørsmål har kommunene funnet det mer naturlig å orientere seg mot sine lokale helseforetak enn til Fylkesmannen, siden Fylkesmannen uansett ikke sitter på virkemidler som kommunene har noen nytte av. 

Kommuneoverleger fra 39 kommuner i Troms og Finnmark har, sammen med administrativ og politisk ledelse i kommunene, blitt innkalt til et ukentlig, obligatorisk forum i regi av Fylkesmannen, der mer enn 100 personer kollektivt har kunnet lytte til formanende monologer om det forkastelige i at gjenstridige kommuner benytter seg av smittevernlovens hjemmel for å handle selv, i stedet for unisont å underkaste seg nasjonale retningslinjer.

Finnmarks historie er full av eksempler på hvordan makten ter seg, enten det gjelder hekseprosessene på 15- og 1600-tallet, Hansatidens utnyttelse av Finnmarks befolkning i regi av handelshusene i Bergen, krigsmaktens krav om umiddelbar evakuering i 1944 («Skutt blir den…»), 70- og 80-tallets bruk av politi og forsvar for å tvinge gjennom vassdragsutbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, og sist, men ikke minst, tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark til ett fylke, til nesten unisone protester fra mer enn førti berørte kommuner. Daværende kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland kunne den gang ikke skjule sin indignasjon over at det fantes andre meninger lengst mot nord enn den hun hadde selv.

Det er noe symboltungt over måten Fylkesmannen i Troms og Finnmark har agert på gjennom coronakrisen, preget av en oppfatning av at landet styres ovenfra og ned, og at Fylkesmannens oppgave er å se til at så skjer.

Siste uke håndterte Fylkesmannen sin lojalitet til embetets plikter så raskt at det bare gikk et døgn fra kommunestyrene fattet sine vedtak til Fylkesmannens jurister meldte inn sine innsigelser. Fylkesmannen var bekymret for at barn kunne lide overlast i sine hjem, angivelig utløst av kommunenes selvstendighetslinje i smittevernkampen.

Delt omsorg kunne bli skadelidende på tvers av kommunegrensene, blant annet fordi nabokommuner angivelig hindret fri ferdsel mellom barn og deres foreldre.

Disse og en rekke andre innsigelser i regi av Fylkesmannen framsto som strøtanker uten reell substans omsatt til dårlig skjulte juridiske trusler, presentert av den norske formynderstatens stedlige eksekutør.

Det meste av Fylkesmannens bekymringer burde imidlertid rettes mot embetsverkets egen oppdragsgiver. Det var vitterlig ikke norske kommuner, men Regjeringen, som bestemte at skoler og barnehager skulle stenges. Lokalt var kommunene for lengst i ferd med å sjekke hvordan utsatte barnefamilier hadde det da Fylkesmannen meldte inn sine bekymringer.

Men Fylkesmannen søkte ikke med sine inkvisitoriske spørsmål innsyn i hvor vidt lokaldemokratiet utviste forstandig oppfølging av utsatte grupper i egen befolkning. Spørsmålene handlet ikke om praktiske løsninger på berettigede bekymringer, men om juridiske sklitaklinger som skulle få slutt på avvik fra sentralmaktens trusselpregede oppfordringer om taktfast gange.

Fylkesmannen, som under coronakrisen har brukt under ett døgn på å gjennomgå lokale smittevernvedtak og komme med innsigelser til disse, har til sammenligning ikke sett det som nødvendig å påpeke at Tromsøs smittevernplan nå har blitt 17 år gammel (den ble sist oppdatert i 2003).

Det er altså ikke passivitet og unnlatelse, men aktiv handling, som får Fylkesmannen til å reagere. Da føles det nok godt å ha juridisk kompetanse lett tilgjengelig, slik at nord-norske kommuner kan presses ned i knestående.

Har så kommunene i Nord-Norge gått for langt i sine lokale tiltak mot smitten? Mye tyder tvert imot på at de gjennomgående har ligget i forkant, hvorpå nasjonale myndigheter har kommet etter.

Da Folkehelseinstituttet mente at forsamlinger ikke burde bestå av mer enn 500 mennesker, satte Legeforeningen en grense på 50, mens Loppa kommune frarådde mer enn 30. Vadsø kommune forberedte sine smitteverntiltak mens sentrale myndigheter mente at ca 100 nordmenn kom til å være coronasmittet ved påsketider. Fasiten ved inngangen til påsken er mer enn 6000 smittede.

Folk bor i sine kommuner, og behandles av det helsepersonellet som arbeider der. Nærhet skaper innsikt. Derfor sier FHIs Preben Aavitsland gjerne det norske fastleger har tenkt først uken etter at de har tenkt det, uten at vi skal kritisere han for det.

Det vi derimot har behov for å påpeke er at når Fylkesmannen i Troms og Finnmark forsøker å stanse alle former for lokale smitteverntiltak som ikke eksplisitt er formulert av Regjeringen, settes både det lokale smittevernarbeidet tilbake, og det blir vanskelig for sentrale myndigheter å ha kontroll med den samlede smittesituasjonen.

Kort oppsummert er ikke bare Fylkesmannen i Troms og Finnmarks bidrag under coronakrisen til ingen nytte. Innsatsen så langt har tvert imot medvirket til å gjøre det lokale smittevernarbeidet mere krevende.

Som helsearbeidere i Finnmark forventer vi å bli hørt når det gjelder smittevern. Det krever en helt annen tilnærming fra tilsynsmyndigheten. Et første steg, når coronapandemien er over, bør være en nasjonal gjennomgang av tilsynsmyndighetens rolle under pandemien.

Et naturlig spørsmål vil da være om Norge er tjent med en organisering av det statlige tilsynet som bidrar til å kneble det lokale selvstyret, og undergrave lokale virkemidler, frikoblet fra kommunenes størrelse, befolkningssammensetning og generelle sykdomsprofil. Også veien til vanvidd er brolagt med gode forsetter, slik den absolutte lojalitet er det.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse