Annonse
Folk i Nord-Norge er i gjennomsnitt positive til økt tilstedeværelse av havbruk. Men i Tromsø-regionen er de i gjennomsnitt negative. Det er trolig fordi innbyggerne i de store byene er negative, og Tromsø-regionen er dominert av Tromsø by, skriver artikkelforfatterne. Foto: Sjømatrådet

«Lønner det seg» for kommunene å åpne kystsonen for mer havbruk?

​​​​​​​En ny studie har beregnet nytte og kostnader for Tromsø-regionen av dette. Lokalt eierskap til havbruksselskapene er trolig avgjørende for at regnestykket skal gå i pluss.

Hovedkonklusjonen vår er at regionalt eierskap til havbruksselskapene som får vokse i Tromsø-regionen er nødvendig for at det skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt for regionen å legge ut nye områder til havbruk gjennom kystsoneplanleggingen.

Havbruk gir inntekter og arbeidsplasser både nasjonalt og lokalt, ikke minst i kystkommunene hvor fiskemerdene er. På den andre siden påvirker det naturmiljøet og ville arter, og også andre brukere av kystsonen. Kommunene har ansvar for å lage kystsoneplaner hvor de i noen områder tillater havbruk og i andre ikke. Men når «lønner det seg» å sette av områder til havbruk?

I 2015 ble en ny kystsoneplan for Tromsø-regionen vedtatt. Den omfatter Balsfjord, Karlsøy, Lyngen, Målselv og Tromsø kommuner, og 12 nye områder ble åpnet for havbruk. Selv om kystsoneplanen har satt av områder til havbruk får ikke oppdrettsselskap etablere anlegg der uten å søke om lokalitetsklarering hos fylkeskommunen. Og før selskapene kan søke om lokalitet må de ha tillatelse til å øke produksjonen. Det skjer utfra det såkalte trafikklyssystemet for vekst i havbruk. Påvirkningen på vill laksefisk vurderes og ulike deler av norskekysten gis grønn, gul eller rød farge. I grønne områder tillates inntil 6 % vekst hvert annet år. Det vil derfor gå flere år før alle de 12 nye havbruksområdene i Tromsø-regionen er tatt i bruk.

Vi har beregnet nytte og kostnader til Tromsø-regionen når de nye områdene i kystsoneplanen tas i bruk, altså hvordan innbyggerne sin nytte og kostnader endres. Det er gjort i et forskningsprosjekt finansiert av Norges Forskningsråd, og vi har sett på en tiårsperiode framover.

Vekst i produksjonskapasitet etter trafikklyssystemet fordeles mellom oppdrettere etter betalingsvillighet, blant annet på auksjon. Åtti prosent av det som betales inn går til Havbruksfondet, og fordeles videre til kommuner og fylker med havbruk, etter hvor mye oppdrettslokaliteter de har. Oppdretterne betalte nesten fire milliarder kroner for vekst i 2018. Havbruksfondet har derfor gitt en betydelig inntekt til mange kommuner. Slike inntekter er med i vårt regnestykke, fordi kommunene bruker de til tjenester for innbyggerne.

De svært høye lakseprisene de siste årene har gitt store overskudd for de fleste oppdrettsselskapene. Det gir inntekter til eierne, og overskudd for oppdrettsselskap med eierskap i Tromsøregionen teller på inntektssiden i vårt regnestykke.

På kostnadssiden kunne vi ha tatt med verdien av negative miljøeffekter, og negative effekter for andre brukere av kystsonen, for eksempel hytteeiere og fritidsbrukere. Men, det finnes svært lite økonomiske tall på slike effekter. Vi har derfor brukt svar fra en undersøkelse blant befolkningen i Nord-Norge på hvordan de ønsker at utviklinga i kystsonen skal være. Det inkluderte økt havbruk som én faktor. Folk i Nord-Norge er i gjennomsnitt positive til økt tilstedeværelse av havbruk. Men i Tromsø-regionen er de i gjennomsnitt negative. Det er trolig fordi innbyggerne i de store byene er negative, og Tromsø-regionen er dominert av Tromsø by. Undersøkelsen fikk også fram hvor mye de var villige til å betale for å unngå mer havbruk. Det brukte vi som kostnad i regnestykket vårt.  

Vi finner at overføringene fra Havbruksfondet neppe blir så store at det dekker kostnadene, det vil si innbyggernes betalingsvillighet for å unngå økt havbruk. Dermed blir det avgjørende at en stor nok del av oppdrettsselskapenes overskudd blir igjen i regionen for at vekst i havbruk skal «lønne seg» for innbyggerne i Tromsøregionen.

Per i dag er det kun ett av selskapene som driver i Tromsø-regionen som bare har regionale eiere. De andre er enten regionalt deleid eller helt uten regionalt eierskap. Vi finner at hvis rundt 1/3 av veksten i havbruk i regionen tilfaller regionalt eierskap (fra helt eller deleide selskaper) så vil kommunene samlet sett gå i pluss.

Det er selvsagt en del forutsetninger for regnestykket vårt. Overføringene fra Havbruksfondet vil avhenge av både nasjonal vekst i havbruk og hvor mye oppdretterne vil være villig til å betale for økt produksjonskapasitet. Overskuddet i havbruksnæringen vil avhenge av lakseprisene. Det er også usikkerhet i anslagene på betalingsvilligheten for å unngå økt havbruksaktivitet. Vi har derfor brukt mange ulike scenarier. For eksempel; dersom Havbruksfondet vokser svært mye vil overføringer fra fondet kunne overstige det folk er villige til å betale for å unngå mer havbruk i regionen, og netto nytte av økt havbruk vil bli positiv selv uten regionalt eierskap.

Mange vil kanskje stusse over at lønnsinntekter fra de som er ansatt i havbruk ikke teller med på nyttesiden. Det er fordi vi antar at de ville hatt andre jobber i regionen om de ikke jobbet i havbruk. Grunnen er den svært lave arbeidsledigheten i regionen. Nye jobber i havbruk vil da bare fortrenge eksisterende jobber. Dette stemmer trolig for Tromsø, Balsfjord, Lyngen og Målselv kommuner, hvor jobber i havbruk er relativt få eller utgjør en svært liten del av arbeidsmarkedet. I Karlsøy er derimot mange av jobbene i privat sektor i fiske og havbruk, så der vil alternativet til å jobbe i havbruk kanskje være å flytte. For Karlsøy kunne en derfor ha inkludert lønn til nye ansatte i havbruk på nyttesiden. Men Karlsøy kommune utgjør en liten del av økonomien i regionen, så dette vil ikke slå mye ut i regnskapet.

Hovedkonklusjonen vår er at regionalt eierskap til havbruksselskapene som får vokse i Tromsø-regionen er nødvendig for at det skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt for regionen å legge ut nye områder til havbruk gjennom kystsoneplanleggingen.

Arbeidet er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Aquaculture Economics and Management.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse