Annonse
Illustrasjon: Colourbox

Lønnsøkning, ferie og en fattig kommune

Hvordan blir det å sende ut «God Jul»-hilsninger til ansatte som får nok en høytid med uro over egen arbeidsplass, ansettelse og framtidas levebrød, når en sjøl kan kose seg med skikkelig «julegratiale»?

Dette er en tenkt situasjon.

La oss ta et lite tankeeksperiment om en fattig kommune som har gjennomført kraftige innsparinger de siste årene for å komme seg ut av den fryktede ROBEK-lista.  La oss leke med den ville tanken om at den øverste ledelse i denne kommunen bevilger seg selv en heftig lønnsøkning, som en feiring av at man endelig har nådd målet etter mange år med nedskjæringer og dårlige tider. La oss være så gale å si at de også gir seg selv to ekstra ferieuker fordi de mener jobben de har er så tøff og innebærer så mye ugunstig arbeidstid. Se også for deg at den samme kommuneledelsen formaner alle sine ansatte til måtehold og forståelse for krevende endringer grunnet en veldig stram kommunal økonomi, også i framtida. La oss si at de begrunner sine lønnshopp og frynsegoder med kommunens behov for gode og kompetente ledere.

Jeg mener ovennevnte kommuneledelse burde hatt et forklaringsbehov.

Men hvordan skal de forklare ekstra ferie overfor pleieren som må flytte ferien i år også, på grunn av stadig personalmangel og sykefravær?

Hvordan forklare ekstra lønn overfor foreldrene som må belage seg på enda mindre egentid, fordi timene med avlastning til deres syke og funksjonshemmede barn er skrapt ned til et minimum?

For ikke å snakke om vikaren som i årevis har forsøkt å få full stilling i håp om å få ei etterlengtet frihelg uten at lønningsposen blir for liten neste måned.

Hva kan man si til avdelingslederen som hver helg går med en gnagende uro over avdelingen som er konstant underbemannet på grunn av stadige nedskjæringer?

Så var det fagpersonen med en kronisk lidelse som jobbet i kommunen med IA-avtale, men som likevel måtte gi opp fordi arbeidspresset stadig økte, og tilretteleggingen ble dårligere på grunn av kommunens nedskjæringer. Hva tenker hen om at lederne har så stort behov for ekstra fri?

Hva med de fagutdannede, som var stolte av jobben sin og som gjerne skulle fortsatt i kommunen, men som fant det så faglig uforsvarlig med alt som ble nedprioritert at de ga opp og valgte å finne seg andre arbeidsgivere?

Kanskje man endatil må forsvare en feit lønningspose overfor sønnen som gruer seg til hvert besøk hos sin gamle mor? Han ser pleierne løpe beina av seg. Og til tross for at han ser at moren ikke får den hjelp hun trenger, er det vanskelig å si ifra. For han vet jo så inderlig vel at de som jobber der gjør så godt de kan. Det er mangelen på ansatte som er problemet.

Hvordan forklarer man lønnsfest overfor læreren som ikke får den tida hen trenger for å følge opp det enkelte barn? Som år for år har fått større ansvar, men stadig færre ressurser.

Hvordan forsvare egenbevilgningene overfor foreldrene som fortvilt forsøker å nå «lavterskeltilbudet» på en helsestasjon, i et totalt ribbet Familiesenter, der man kun møter en telefonsvarer og en ubemannet resepsjon?

Hva med å beskrive lojaliteteten en har overfor kommunepolitikeren som på hvert eneste kommunestyremøte må sitte og kutte der det allerede er kuttet til beinet og mere til?

Blir det ei utfordring å forklare den bratte lønnsstigen overfor de foreldrene som måtte sende ungene ut i mørklagte gater som følge av et i overmål kreativt sparetiltak, muligens foreslått av de nå godt betalte ledere?

Man må kanskje endatil slenge en forklaring om disponeringer til de som har blitt flyttet fra sine mangeårige arbeidsplasser til andre enheter på grunn av nedskjæringer og innsparinger?

I tillegg må man kanskje forklare litt overfor dem som med undring har observert at det tilsynelatende spesialsys stillinger i noen enheter, mens andre gjentatte ganger blir ribbet for faglig kompetanse.

Det er kanskje et lite behov for å forklare hvordan man mener man øker kompetansen i ledergruppa med å heve lønna og tilby mer ferie, når lederne allerede er ansatt og har sittet i stillingene ei stund?

Hvordan blir det å sende ut «God Jul»-hilsninger til ansatte som får nok en høytid med uro over egen arbeidsplass, ansettelse og framtidas levebrød, når en sjøl kan kose seg med skikkelig «julegratiale»?

Kommunen jeg har beskrevet er ment å være fiktiv.

Og godt er det. For ovennevnte kommuneledelse hadde hatt et stort forklaringsproblem. Overfor svært mange.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse