Annonse
Universitetet i Tromsø. Foto: Harald Groven / Wikipedia

Lønnsomheten på UiT

Saksopplysninger til universitetsstyrets SUV-sak, 24 .11.16

Professorer utdannes ikke på løpende bånd, pakket i kvanta på 20. Å skru av bryteren og bråstoppe et fagmiljø er en gigantisk sløsing med ressurser det tar desennier å brygge opp.

For dem som ikke er vant til å gå i gangene på Nord-Norges breddeuniversitet kan det være nyttig å få saksopplysninger om hva som foregår der. Jeg tenker spesielt på dem som bærer på forventninger om at universitetene skal være lønnsomme. For det er vel den tanken som ligger bak nedleggingene på HSL-fakultetet. Det er da litt overraskende å lese (Klassekampen av 3. november) at prorektor for utdanning forsikrer oss om ‘at [Strategisk utdannings-]Utvalgets mandat ikke har med økonomi å gjøre, men med læringsmiljø.’ Det var jo virkelig gode nyheter! Og vi som trodde at økonomien var så penibel.

Nei, utvalget har måttet se på bachelorgrader med færre enn 20 studenter, fordi dette ‘også er et krav fra Departementet,’ forklarer prorektor (Nordlys 12. november). Nå følger enda en overraskelse, for da jeg oppsøkte statssekretær Bjørn Haugstad på campus mandag (21.11.), og spurte ham om jeg hadde noe å beklage, forklarte han at jeg hadde misforstått ham fullstendig. Jeg må anta at han mener dette i betydningen at han overhodet ikke vil ha ansvar for nedleggingene på grunnlag av ‘20-studenter’-tellingene. Da jeg svarte at myndighetene ved å gjenta dette tallet faktisk påvirker utviklingen her, antydet han noe om at tallet bare var et utgangspunkt og at det ikke forplikter universitetet. Det er jo strålende nyheter!

Men la oss anta at saken også har med økonomi å gjøre og nøste videre. Prorektor mener at problemet er at ‘noen av bachelorprogrammene har veldig få studenter [og] det går ut over læringsmiljøet.’ De som altså ikke var her i tidene før 2003 kan få vite at læringsmiljøet den gang betydde ‘å gå på grunnfag, eller mellomfag,’ studieøkter på henholdsvis ett og halvannet år. Hadde en gått ombord på disse ett- eller halvannet-års togreiser var det ikke lett å hoppe av. Til gjengjeld satt en samlet og møttes til felleslunsjer, seminarer, seksjonsmøter, faglige video-ettermiddager, og ertesuppe-og-eplekake i stua hos læreren, eventuelt ekskursjon. Og selvsagt jevnlige demokratiske allmøter, som sikret tett kontakt mellom ledelse, lærer og studenter og smidige justeringer i studiene. Ulempen var at valgmulighetene var begrensede og fagbytte kunne medføre tids- og pengetap for studentene. Fordelen, det gode læringsmiljøet, hadde altså denne ulempen.

I 2003 slo kvalitetsreform-bomben ned i dette: grunnfag skulle splittes opp i 6 enkeltemner og mellomfag i 9 emner. Det betydde ofte kommende og gående medstudenter. Vekk læringsmiljø og bålvarmen. Men etterhvert oppdaget studentene at de kunne vandre og finne nye veger og ikke være bundet av altfor fastlagte programmer. De nye enkeltemnene kunne telle som valgfag, cash!, det ga dem uante muligheter til å følge sin egen intellektuelle nysgjerrighet og kreative utvikling. Hvilken frihet! Ulempen på læringsmiljøfronten hadde altså en fordel. Hvor hensynsfullt er det av universitetsstyret å frata disse mennesker deres akademiske frihet? Vi lærerne ble altså i 2003 kommandert til å stykke opp grunn- og mellomfagsprogrammene. Men 7 år senere, i 2011, satte tallmålingene inn. De talte studenter etter program, altså ett- og halvannet-årsstørrelser som om ingenting hadde hendt. Det forekom da at et enkeltemne ble lagt ned, ‘fordi det neste ikke var studenter,’ skjønt fotografen foreviget over 80 interesserte mennesker i auditoriet. Fordi disse ikke hadde meldt seg opp til det overordnete programmet, et årsstudium (dvs. alle 6 emnene). Hvor økomisk lønnsomt var vel dette å blokkere for nye kunder? Eller hensynsfullt overfor neste års studenter som kom for stengte dører til dette emnet (det gjaldt antikkens historie, høsten 2011). Programstudentene er altså en virtuell størrelse som ikke alltid har med den empiriske virkeligheten å gjøre. Ved å telle fornuftig og ta hensyn til de empiriske fakta, ville universitetet kunnet innkassere større beløp.

I 2016 gjentar denne historien seg. Akkurat  som om kalenderen står på 2002 fortsetter målingen etter standardkvanta på ett- og halvannetårsstudier, nå for å tvinge alle studentene tilbake til ‘det gode læringsmiljøet’ og bålvarmen. Hvorfor skal de det? Fordi ledelsen er blitt så frelst i talltroen at den mener dette er mulig? I mellomtiden har det jo blitt vanskeligere å temme disse målbevisste studentene som følger sin egen intelligens og ikke rigide tvangsmålinger. Og lærerne har fått skylden. De ble på mandag 24.10. kl 0919 rammet av for-slag om nedlegging av programmer eller fagområder. På torsdag kl 2045 ble høringsfristen forlenget til onsdag 02.11.,  slik at de fikk helgen til å formulere sitt himmelrop. Med lønnsomheten som damoklessverd* hengende over seg var det bare å skrive under på egen verdiløshet. Prorektor har oppfattet at rapporten også har utløst ‘frykt og redsel’ (Klassekampen 3.november). Hvor hensynsfullt er dette overfor lærerne eller, for den saks skyld, studentene? Denne maskinelle og foreldete nesetellingen fradømmer dem deres akademiske frihet og fagene en eksistensberettigelse.

Et annet regnestykke er dette: professorer utdannes ikke på løpende bånd, pakket i kvanta på 20. Å skru av bryteren og bråstoppe et fagmiljø er en gigantisk sløsing med ressurser det tar desennier å brygge opp. Det er her kanskje den voldsomme kortslutningen har oppstått i SUV-ledningen til lærerkorpset. Kunne UiT-styret tenke seg å fjerne damoklessverdet og i stedenfor kreere et godt samarbeidsmiljø mellom ledelsen og lærerne? Kan vi få pusteøvelsene i demokrati fra tiden før 2003 tilbake?

Studentene som nå vil forsvare sin frihet må vite at den arkaiske institusjonen som heter universitet oppsto blant borgere som søkte kunnskap, uavhengig av innblanding fra ufeilbarlige paver og absolutt mektige monarker (nå er det næringslivets lønnsomhet). Ordet betyr ‘vårt fellesskap,’ alle oss som søker uavhengig kunnskapsutvikling og -deling. De kultiverte denne autonomien fortrinnsvis i de humanistiske disiplinene, historie, filosofi, alle språklige ytringer for menneskelig erfaring, tanker, idéer og moral, for å bygge seg et vern mot autoritære regimer. Vår fremtid vernes ikke bare av oljen, NAV og det militære, men også av den akademiske uavhengigheten. Den måles strengere enn domstolens, som heller ikke måles etter lønnsomhet.

* damoklessverd

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse