I dag heiser tusenvis av unge og en stadig større del av velgermassen den grønne fanen når de skal velge politisk ståsted. Da er det viktig at også miljøbevegelsen blir gjenstand for kritisk saumfaring, skriver Oddvar Nygård. Bildet er fra Klimamarsjen i 2017. Foto: Miljøpartiet De Grønne

Er det lov å kritisere miljøbevegelsen?

Vi bør applaudere den innsatsen miljøbevegelsen har lagt for dagen. Men det er så visst ikke slik at denne bevegelsen skal slippe å bli utsatt for et kritisk blikk på sine standpunkter og aktiviteter.

Miljø- og klimaproblematikken er vår tids største utfordringer. Denne erkjennelsen er det snart bare en komplett kunnskapsløs amerikansk president og noen få andre som klamrer seg til «alternative fakta», som ikke vil ta innover seg. Klimautfordringene har skapt et enormt engasjement hos den unge generasjonen, særlig i Vesten. Miljøorganisasjoner og politiske partier med klima som hovedsak får stigende oppslutning og utfordrer de tradisjonelle politiske strukturene. 

Det er sunt og fremtidsrettet. Og viktig for å holde i gang en bred, demokratisk samfunnsdebatt om hvordan vi skal løse klimakrisen som forskerne lenge har advart mot.

I Norge har vi i flere tiår hatt svært aktive – og aktivistiske – miljøorganisasjoner som Bellona, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom. I 1988 ble Miljøpartiet De Grønne (MDG) stiftet etter mønster fra «Die Grüne» i Tyskland. Lenge var dette et miniparti uten noen innflytelse, men har det siste tiåret fått skikkelig vind i seilene. Partiet har nå en representant på Stortinget, og er representert i en rekke kommunestyrer og fylkesting. Meningsmålinger indikerer at MDG kan vokse betydelig i oppslutning i tiden fremover.

De ovenfor nevnte organisasjonene har utgjort ryggraden i den norske miljøbevegelsen, en bevegelse som har utgjort helt nødvendige og viktige korrektiv til mainstream-politikere som altfor lenge har nølt med å ta innover seg den eksistensielle trusselen klimaendringene faktisk utgjør. Vi bør applaudere den innsatsen miljøbevegelsen har lagt for dagen. Men det er så visst ikke slik at denne bevegelsen skal slippe å bli utsatt for et kritisk blikk på sine standpunkter og aktiviteter. Også velmenende miljøaktivister kan ta feil. I dag heiser tusenvis av unge og en stadig større del av velgermassen den grønne fanen når de skal velge politisk ståsted. Da er det viktig at også miljøbevegelsen blir gjenstand for kritisk saumfaring. 

Flere av de norske miljøorganisasjonene har dyktige og kunnskapsrike ledere og talspersoner. Spesielt Bellona og Frederic Hauge skjønte tidlig viktigheten av å knytte til seg fagfolk på felter som angår miljø og klimarelaterte spørsmål. Men det er ganske viktig å huske på at ingen norske miljøorganisasjoner er faginstanser. De er politiske pressgrupper som på tross av gode intensjoner ikke alltid treffer blink. Ett eksempel på dette er striden om deponering av gruveslammet fra Titania-gruven i Jøssingfjord. Over flere år på 1980-tallet demonstrerte og aksjonerte Bellona, Natur og Ungdom og Greenpeace mot at slammet skulle deponeres i havet, noe som var tilrådingen fra faginstansene. Miljøaktivistene, med støtte fra bl.a. Norges Fiskarlag, forlangte at deponeringen måtte skje på land. Etter et voldsomt politisk press, og spektakulære aksjoner fra miljøvernerne, valgte regjeringen Syse i 1990 å se bort fra de faglige rådene og bestemte at slammet skulle lagres i et landdeponi. Resultatet har vist seg å bli en fullblods miljøkatastrofe med et landdeponi som vil forurense omgivelsene på svært alvorlig vis. Ifølge noen forskere, i flere tusen år fremover. 

I dag pågår noe av den samme kampen om gruveindustri og deponering av slam i Repparfjord i Finnmark. Nå er det heldigvis ingen miljøorganisasjoner som ønsker seg landdeponi. Kanskje klok av skade? At de heller ikke ønsker sjødeponi, men vil stoppe hele gruvedriften, og dermed skrote muligheten for sårt tiltrengte arbeidsplasser som lokalsamfunnet og kommunen ønsker seg, er en annen skål. 

Den store kampsaken for den norske miljøbevegelsen i dag ser ut til å handle om vindmølleutbyggingen. Men den har nå ført til splittelse innad i bevegelsen. Det ble tydelig illustrert da MDG på sitt landsmøte nylig vedtok å gå mot mer utbygging av vindmølleparker på land. Dette for å redde urørt norsk natur. Det er et interessant standpunkt, som allerede har blitt kraftig utfordret.

I en artikkel publisert på Nordnorsk Debatt 26. mai, ført i pennen av professor Kristoffer Rypdal ved UiT, tar han et kraftig oppgjør med MDGs landsmøtevedtak. Med velfunderte og faktabaserte argumenter går han i rette med det han mener er miljøpartiets unnfallenhet med hensyn til hvordan Norge skal klare å nå klimamålene som er satt frem til 2030. Skal disse nås, kommer vi ikke utenom å bygge ut landbasert vindkraft, ifølge Rypdal. Han peker på at denne utbyggingen vil legge beslag på et areal som utgjør 900 kvadratkilometer, eller 2,3 promille av Norges landareal. Rypdal konkluderer slik: «Det representerer ingen rasering av norsk natur. Men å stanse denne utbyggingen vil sette oss minst ti år tilbake på vegen mot klimamålene. Mye tyder på at MDG har parkert i kampen for det grønne skiftet. Å rope om klimakrise er ikke nok».

Slik faktabasert kritikk av miljøbevegelsens standpunkter er viktig. Nå venter jeg i spenning på MDGs tilsvar.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse