Annonse
Aps Tove Karoline Knutsen gir Svein Ludvigsen det samme rådet som hennes far pleide å komme med til ungene når han syntes de var i overkant obsternasig; Når man kjenner at man vil tøve, skal man ti stille! Foto: Nordlys

Ludvigsens plattheter

At Svein Ludvigsen presterer å snakke om regjeringens budsjettprosess sist høst som et eksempel til etterfølgelse, hører til en type sannhetsvegring man heldigvis sjelden ser.

Det var ikke fritt for at jeg humret litt i det skjegget jeg ikke har da jeg leste tidligere fylkesmann Svein Ludvigsens innlegg i Nordlys, der han går til frontalangrep på Arbeiderpartiet. Etter hvert gikk humringen over i rå latter. For maken til gjennomskuelig, urkomisk og smått desperat forsøk på å flytte fokus fra egen elendighet er det lenge siden jeg har vært vitne til. Den tidligere Høyre-statsråden plumper uti med begge beina og serverer et plott så til de grader opplagt at det kan gå rett inn i læreboka for elementære hersketeknikker.

Men se opp, folkens! For dette er bare begynnelsen. Vi går nå inn i en valgkamp der vi allerede ser konturene av den strategien høyresida ruster seg for. Og det er ikke noe vakkert syn.

Billig og smått

Legg merke til Ludvigsens hovedgrep i artikkelen i Nordlys; han skamroser forhenværende ledere i Arbeiderpartiet. Angivelig skal dette være folk han beundrer, som etter hans mening var betydelige politikere og som han til og med er enig med i mye. Ja vel? Pussig med denne akutte beundringen for Gerhardsen - eller hvem det nå måtte være han mener var storartede folk. Jeg for min del har til dags dato aldri hørt Svein Ludvigsen uttrykke et eneste positivt ord om mitt partis ledere, hverken nåværende eller tidligere.

Ludvigsens plutselige velvilje får meg til å tenke på FrPs leder Siv Jensen, som under valgnatta i 2013 skred fram på podiet og skreik “Morna, Jens” inn i TV-kameraene, som seiershilsen til det norske folk. For ikke lenge siden stod den samme Jensen, nå finansminister, fram i media med alvorlig ansikt og meldte at “dette hadde aldri skjedd under Jens Stoltenberg”. Det var visstnok ett eller annet i Arbeiderpartiets politikk som ikke gikk FrPs vei.

Vi har også sett tilløp til merkelig og uventet ros av tidligere politiske motstandere fra andre av regjeringens statsråder. Hensikten er åpenbar. Det gjelder å sette Arbeiderpartiets nåværende ledelse – og da særlig Jonas Gahr Støre - i dårligst mulig lys. Billige triks sitter med andre ord løst i de blåblå rekker for tida.

Kaoskamerater

Høyresidas omfavnelse av fordums politikere, samt de mange smålige, ofte personlig rettede angrepene på Arbeiderpartiets leder er ikke til å misforstå; fokus skal flyttes fra en regjeringskonstellasjon som lenge har knaket i sammenføyningene. At Svein Ludvigsen presterer å snakke om regjeringens budsjettprosess sist høst som et eksempel til etterfølgelse, hører til en type sannhetsvegring man heldigvis sjelden ser.

Jeg vil bare minne Ludvigsen om at statsministeren var timer fra å stille kabinettspørsmål om statsbudsjettet i Stortinget, at mishagsytringene under forhandlingene fløy som pingpong-baller mellom regjeringspartnerne og at de fire partiene nå står lenger fra hverandre enn noensinne. Og hva lederskap angår lurer jeg på hva Svein Ludvigsen tenker om en statsminister som lar det minste regjeringspartiet herje rundt og vingle fram og tilbake – mens man fra tid til annen inntar en cirka 180 graders spagat.

Jeg nevner i fleng; statsråd Horne ber kommunene ta imot flyktninger, statsråd Jensen ber dem om å la være. Regjeringen vil innføre flyseteavgift, FrPs stortingsgruppe motsetter seg dette, men snur deretter tre – fire ganger i løpet av en dag, før man endelig faller ned på regjeringens standpunkt. Og mens statsministeren i sine nyttårstaler framholder betydningen av «hverdagsintegrering», durer statsråd Listhaug i vei med å snakke nedlatende om flyktninger som kommer til Norge – mens hun hevder at humanistisk innstilte mennesker i vårt land er «godhetstyranner».

Erna Solbergs tilnærming til disse åpenbare og problematiske motsetningene har vært å snakke fra begge munnviker og for øvrig sitte musestille. Noe sterkt og tydelig lederskap har det i hvert fall ikke vært mulig å få øye på. Det viser seg også på meningsmålingene, som etter hvert begynner å tale sitt tydelige språk – både når det gjelder statsministeren og regjeringen.

Når man kjenner at man vil tøve…

Svein Ludvigsens innlegg om Arbeiderpartiets lederskap er rett og slett et slag i lufta, en hjelpeløs og tåpelig dekkoperasjon for å fjerne søkelyset på eget parti. Jeg kan forsikre Ludvigsen om at Arbeiderpartiet har brukt tiden i opposisjon godt. Vi har hatt flere politikkgrupper i sving for å meisle ut god sosialdemokratisk politikk for helse, eldrepolitikk, klima, utdanning, næring og arbeid for å nevne noen områder. Og Jonas Gahr Støre og partiets øvrige ledere har vært både lyttende og medskapende i de kreative politiske prosessene vi har hatt.

Arbeiderpartiet har også fremmet en rekke gode og viktige forslag i Stortinget, alene eller sammen med andre partier - forslag som for øvrig stort sett er blitt nedstemt av regjeringspartiene. Med andre ord; Svein Ludvigsen er så til de grader på viddene at jeg er fristet til å gi ham det rådet min far i sin tid pleide å komme med til oss ungene når han syntes at vi var i overkant obsternasig; - Når man kjenner at man vil tøve, skal man ti stille! Ikke så dumt råd å ta med seg, Ludvigsen, når vi nå går inn i valgåret 2017.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse