Annonse
Vår felles oppfatning av fiskerinæringa henger igjen i gamle forestillinger.

Det lukter fisk

Norsk fiskeripolitikk burde vært innhyllet i en aura av internasjonal business, ingeniørkunst og bærekraft, men jeg er redd for at den først og fremst lukter fisk.

Det er tryggere å la ting være som de alltid har vært. Men det spørs om ikke Nord-Norge går glipp av en stor mulighet her.

Norsk sjømat konkurrerer hver dag på verdensmarkedet. Men vår felles oppfatning av fiskerinæringa henger igjen i gamle forestillinger.

I Nord-Norge har man høstet fra havet i alle tider. Min farfar var fiskerbonde. Det var et slitsomt liv. Og det var farlig. Allerede som tenåring mistet han faren og to eldre brødre på sjøen. De bare ble borte, og kom aldri tilbake. Lofoten og Finnmark var hans arbeidsplass vinterstid. Påkjenningene de ble utsatt for i åpne båter midtvinters er det vanskelig å forestille seg i dag.

I dag har fiskerinæringa blitt ei høyteknologisk næring, der man ser hele verdikjeden i sammenheng, og utnytter alt på fisken. Mens man tidligere sløyde fangsten i sjarken på vei inn til mottaket, kun til glede for måsen, tar man i dag med seg hele fisken til land. Ingen ting kastes. På fiskemottaket blir den behandlet i kontrollerte omgivelser. Det meste er automatisert. Av råstoffet som ikke blir menneskemat produseres det olje, mel og proteinkonsentrat. Begrepet fiskeavfall er i ferd med å ble et fremmedord. Nå er det marint råstoff som gjelder.

I høst skal fiskeriminister Elisabeth Aspaker legge frem ei stortingsmelding om fiskerinæringa. Den vil basere seg på Tveteråsutvalgets utredning. Utvalget delte på mange måter ut kortene på nytt da de pekte på hva som faktisk må til for at denne internasjonaliserte, konkurranseutsatte næringa skal kunne vokse og forsyne en stadig større verdensbefolkning med sunn mat fra havet.

Satt på spissen: Vil vi ha nordnorsk industri i verdensklasse som kan løse globale matutfordringer, basert på høyteknologiske løsninger og komparative fortrinn, eller er vi opptatt av å ivareta alle mulige andre hensyn.

I en hvilken som helst annen bransje er svaret gitt. Aktører som konkurrerer internasjonalt må gis rammebetingelser som styrker deres globale muligheter. De må i det minste gis rammebetingelser som er like gode som konkurrentenes. For fiskeindustrien er mentaliteten en annen.

Fiskeriministeren har allerede beroliget en del kystsamfunn med at det ikke blir store endringer i fiskeripolitikken fremover. Det spissfindige reguleringsregimet rundt fiskerinæringa, som selv folk som jobber med dette hver dag har vanskeligheter med å forstå, vil bestå.

Det er tryggere å la ting være som de alltid har vært. Men det spørs om ikke Nord-Norge går glipp av en stor mulighet her.

Norsk fiskeripolitikk burde vært innhyllet i en aura av internasjonal business, ingeniørkunst og bærekraft, men jeg er redd for at den først og fremst lukter fisk.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse