Annonse
Mye virker i dag fremmed, men det er også sider ved Martin Luthers menneskesyn som stadig fortjener oppmerksomhet, skriver Espen Dahl - og nevner bl.a. vår verdighet som mennesker i en tid preget av stort prestasjonspress, det uavlatelig prestisjekjøret og speilingen i sosiale medier. (Bilde fra Wikipedia / Lucas Cranach the Elder)

Luther og det rettferdiggjorte mennesket

Espen Dahl peker på tre sider ved Martin Luthers menneskesyn som stadig fortjener oppmerksomhet.

At vår menneskelighet grunnleggende hviler på en gave utenfra, er også viktig for vår holdning overfor de «ikke-produktive» blant oss, som barn, eldre, funksjonshemmede og syke.

Den 31. oktober er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine berømte teser på døren til slottskapellet i Wittenberg, en hendelse som skulle bli opptakten til reformasjonen. Reformasjonen har hatt ringvirkninger langt utover teologien, med betydning for skriftkultur og fortolkning, for forståelse av forholdet mellom religion og samfunn, for synet på musikk og billedkunst, for bare å nevne noen. Men reformasjonen var først og fremst en teologisk hendelse, som grep inn i synet på sakramenter, kirkeliv, etikk – og selvsagt i synet på forholdet mellom Gud og mennesket. Luthers «evangeliske oppdagelse» skjedde allerede i 1513 og var knyttet til det lille ordet «rettferdiggjørelse». Et av de sentrale punktene som ble direkte berørt av denne oppdagelsen, var Luthers menneskesyn. Det fremkommer med all tydelighet når han – rett nok mange år senere – skriver: «Når Paulus sier: ‘For vi mener at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten gjerninger’, gir han en kortfattet definisjon av mennesket».

Nyfortolkning av rettferdiggjørelse

Luther forteller mot slutten av sitt liv hvordan han som ung munk strevde med nettopp Guds rettferdighet. Begrepet betjener seg av juridiske forestillinger, hvor en tiltaler og tiltalt møtes over skyldspørsmålet. Guds rettferdighet, hadde Luther lært, var dels forstått som en kvalitet ved Gud som dommer og dels knyttet til hans utmåling av straff for syndere. Men dette etterlot han med nagende tvil: Kan jeg være viss på frelsen? Er min kjærlighet til Gud og nesten tilstrekkelig? Er det ikke egentlig «mitt kjære selv» som beveger mine gode handlinger? For Luther førte slike spørsmål så langt at han kom til å hate Gud, skriver han. Gjennom nærmere studier av Paulus oppdaget Luther imidlertid at rettferdiggjørelsen ikke er knyttet til Guds vurdering av menneskets gjerninger, dets fromhetsøvelser eller sinnelag. Å bli erklært rettferdig er simpelthen en ren gave som skal mottas i tro. Denne oppdagelsen, skriver Luther, var som en ny fødsel, «som om portene til paradis hadde åpnet seg».   

Hvem vi er og hva vi gjør

Den nye forståelsen av rettferdiggjørelse innebærer at handlingslivet ikke lenger kan virke direkte inn på gudsforholdet. Stadig er Guds Lov gyldig for så vidt som Gud presser mennesket til å tjene nesten i aktivitet og handling. Men Loven er ikke frelsesvei. I frelsesspørsmålet er det utelukkende Gud som er den handlende part når han rettferdiggjør.

Mennesket, slik Luther forstår det, er aldri sluttet inne i seg selv, men alltid relatert til noe utenfor seg, mot henholdsvis Gud og andre mennesker. Disse to relasjonene må holdes klar av hverandre. I klar opposisjon til tanken om at nåden må korrespondere med fortjenstfulle gjerninger, hevder Luther at gjerninger ikke vedkommer Guds anerkjennelse av meg. Det som lyder som en teologisk nedvurdering av etikken, er, mener Luther, det motsatte: Når handlingene settes fri fra frelsesspørsmålet, kan de rettes mot deres egentlige mål: ikke mot Gud, men min nestes vel.   

Skillet mellom frelse og etikk vedkommer også menneskets innerste identitet. Aristoteles – og med han mye av middelalderens tenkning – hevdet rimelig nok at vi forstå en person som rettferdig på bakgrunn av hans eller hennes rettferdige handlinger. Luther mener at enhver slutning fra handlinger til person er feilslått. I stedet hevder han at bare en person som allerede er rettferdig, kan utføre rettferdige handlinger. Med andre ord, rettferdigheten vedrører personens menneskelighet overfor Gud, uten å være betinget av handlinger. Det betyr at vår innerste identitet, hvem vi er som menneske, ikke et spørsmål om hva vi gjør.

Menneskesynet

I antikkens filosofi og i middelalderens skolastikk ble mennesket primært forstått som et fornuftig dyr. Dette er verken feil eller i strid med skapelsesberetningen, hevder Luther, men det er en svært begrenset forståelse. I en videre utfoldelse av definisjonen gjør denne tilnærmingen bruk av gitte evner – fornuften – og forsøker å slutte tilbake til årsaker som beveger mennesket. Her kan man rett nok nå en viss innsikt, men en når aldri hva Luther omtaler som «det hele menneske».

Hovedproblemet med den aristoteliske tilnærmingen er selve utgangspunktet: definisjonen utgår fra mennesket og avgrenser seg til det jordiske mennesket. Dermed utelukker den allerede i utgangspunktet at mennesket er definert av noe utenfor seg selv, og med det, at mennesket opprinnelig er innsatt i en relasjon til Gud. Men, hevder Luther, det er nettopp en slik relasjon som definerer oss som mennesker – konkret forstått som «rettferdiggjort av tro uten gjerninger». Denne relasjonen hviler alene på Guds initiativ, og i den mottar menneske seg selv som gave: som tilgitt, anerkjent, nyskapt. Troen det her er tale om er ingen intellektuell prestasjon. Troen er en tillitsfull respons til en gave som kommer til oss. Troen er, likesom rettferdiggjørelsen, rent passiv.  

Fremdeles aktuelt?

Utvilsomt er det sider ved Luthers tenkning som er blitt oss fremmede. Den anfektede kampen med ens egen samvittighet og det brennende spørsmålet om det finnes en nådig Gud er ikke på samme måte påtrengende. Hans syn på jøder er det heller ingen grunn til å holde fast ved. Likevel finnes det, etter min oppfatning, stadig sider ved hans menneskesyn som stadig fortjener oppmerksomhet. La meg nevne tre:

1) At personens verdighet som menneske er prinsipielt adskilt fra ytelser, synes ikke mindre aktuelt i dag, omgitt som vi er av prestasjonspress, det uavlatelig prestisjekjøret, eller speilingen i sosiale medier.

2) Så lenge selvrealisering står som en implisitt målestav for vellykket liv, er det også grunn til å minne om Luthers poeng: Vi verken kan eller skal rettferdiggjøre vår rett til liv – livet er allerede realisert og rettferdiggjort uavhengig av oss selv.

3) At vår menneskelighet grunnleggende hviler på en gave utenfra, er også viktig for vår holdning overfor de «ikke-produktive» blant oss, som barn, eldre, funksjonshemmede og syke. Verken de beste, verste eller manglende prestasjoner spiller noen rolle når det kommer til selve menneskets menneskelighet. Det rettferdiggjorte menneske er det mottagende menneske. Eller som Luther formulerer det kort tid før sin død: «Vi er alle tiggere. Det er sannheten.»

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse