Annonse
Grenseskillet i beskatningsavtalen av 1251/1326: I henhold til en uautorisert oversette av 1300 tallets norrøne skrift er avtalen ordlagt slik: "Dessor enda merke ero millim Noregs kononghs rikis ok Ruza kononghs eftir þui sem gamler menn hafua sagt ok en sæghia j dagh gamler bumenn ok finnar. Eigha Ruzar at taka skat med sio til Ly(n)ghesþufuu. en aa fialle till Mæleaar ok liggr hon bein sta upp af Lynghesþufuu ok austr mote kili. En konunghr af Noreghe tækar skatta austr till Trianæma ok in eftir Ganduik till Veleaga huar sem Halfkarelar æda Halfinnær ero þeir sem finzska modor hafua aat. tækzst ok ei meira j þeim ædsta ændamærkium en .v. graskin af huorium bogha ok þa eftir fyrnd er þeir vilia eftir fyrnd gera."

Lyngstua eller Lynghesþúfua

Brødtekstbilder: 
Her er vi ved kjernen i en holdning som er basert på tro, for ikke å si ønsketenkning.

To historikere ved UiT, stipendiat Astrid Marie Johnsen og førsteamanuensis i eldre historie Sigrun Berg, har i Nordlys 18.1 2018 et forsøk på å skape usikkerhet om den geografiske plassering av stedet Lyngstuva/Lynghesþúfua. Stedsnavnet er omtalt i dokumenter fra år 1251 og fra 1326 som navnet på «grenseskillet» for norsk og russisk skattlegging i Norges nordøstligste område på Kola. 

De to Tromsøhistorikerne henviser til at dette «grenseskille» for russisk og norsk beskatning ikke lå på Fiskerhalvøya, men ytterst i Lyngen (i Troms) med en henvisning til «de fleste historikere med kompetanse på feltet, både på og utenfor UiT».

Her er vi ved kjernen i en holdning som er basert på tro, for ikke å si ønsketenkning.

Dokumentasjonen av dette «grenseskille» eksisterer i en samling kildeskrifter som islendingen Árni Magnússon (1663-1730) kopierte og tok vare på som professor på 1700 ved Københavns Universitet.

Den reviderte skatteavtale av 1251 mellom fyrsten i Novgorod og Håkon IV Håkonsson, ble stadfestet i år 1326 av Norge og Novgorod. I denne er «grenseskillet» for russisk/norsk beskatning kalt «Lynghesþúfa». I en rekke eldre skriftlige kilder er stedet sagt å ligge «sydøst for Vardø». Jeg nevner her sogneprest Peder Claussøn bok fra 1632 kalt: «Norriges og omliggende øers sandferdige Bescriffuelse…; Den andre er  historikeren Erich Johan Jessen som i sin bok: Det Kongelige Norge fremstillet etter dets Naturlige og borgerlige tilstand, (1763),som  omtaler skatteavtalen av 1251/1326 med Novgorod. På side 242 diskuterer Jessen hvor «Lyngsestuven» ligger og sier blant annet «at den skulle findes på Vadsøe i Varde Gield, og være den samme som ellers kalles Karel-tuen, der ligger ved nordsøen imod Vardehus, i Sydsydost, over Varanger Fjords gab, på den søndre side av det faste land, 8. finmarkiske Søemile fra Vardøen, i Peissens eller Karlsgams Finners distrikt

Rundt år 1300 besluttet Håkon V Magnusson å reise tre festninger for å beskytte sitt rike. De tre var Akershus festning, festningen ved Båhus (nær utløpet av Gøtaelven på riksgrensen mot Sverige og Vardøhus festning.

Dersom hans forgjenger Håkon IV Håkonsson hadde inngått en skatteavtale hvor grenseskillet var i indre Troms, hvordan kunne han da våge å reise et festningsverk for sitt rike i Vardø, 60-70 mil øst for grenseskillet? Dette ville i så fall avstedkommet betydelige utenrikspolitiske problemer. Vi vet at festningen ble bygget samtidig som den første kirke ble innviet i Vardø i 1307.

Skulle historikerne ved UiT ha behov for å for ved selvsyn å lese den norrøne utgave av «grenseskillet» (det er kun på 17 tekstlinjer), har jeg fra København fått et fotografi av den kopi som islendingen Árni Magnusson fikk avskrevet før originalen gikk i oppløsning.  Kopiens riktighet er bekreftet fra russisk side.

Et annet tema i de to UiT-forskernes bemerkninger knytter seg til grensebestemmelsen av 1751, hvor den som var ansvarlig for å fastsette punktene langs grensen, Peter Schnitler, hadde Kjølen – den høyeste fjellkjede mellom Norge og Sverige som hovedkriterium for å skille de to riker. Han hadde som kjent ikke helikopter til å hjelpe seg, men brukte vannskillet der vassdragene gikk vestover eller østover som tegn på hvor Kjølen befant seg.

Når Schnitler kom til områdene øst for Kilpisjärvi og skuet innover det store Finnmarkslandskapet, så han ikke en fjellkjede som kunne kalles Kjølen. Han valgte da å anvende vannveiene som grenseskille. Dette resulterte i at Norge-Danmark ble eier av store, men stort sett folketomme områder i indre Finnmark. Senere skulle disse gi grunnlag for den reindrifta vi har i dag.

Johnsen og Berg forsøker å skape uklarhet om plasseringen av stedet Lyngstua med bakgrunn i krav til at «Kjølen» var et absolutt grensebegrep.  Kan det være at de ikke er tilstrekkelig fortrolig med Finnmarks topografi og viktige deler av landsdelens tidlige dokumenterte historie?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse