Lysten til å rive ned

Trenger Nord-Norge flere mennesker med kunnskaper i tysk språk, kultur og samfunnsforhold? Svaret er ja.

Det som vil stå igjen etter strukturkomiteens eventuelle kutt, danner ingen gjennomtenkt helhet, bare en ansamling tilfeldige fag.

I 1984 utga den svenske arkitekturhistorikeren Elias Cornell en liten bok med den talende tittel ”Rivningsraseriets røtter”. Den har stått i min bokhylle i mange år, men de siste tildragelser ved vårt universitet fikk meg til å ta den frem igjen – og sannelig, her var det mye sunn lærdom å hente. Nå dreier Cornells bok seg rimelig nok om rasering av materielle skatter, en lang rekke dårskaper man i ettertid har fått god grunn til å ergre seg over (og innerst inne forhåpentlig angre). Men det vesentlige har full gyldighet også for immaterielle verdier, som er enda mer utsatt: for å rive et hus, trenges det fysisk kraft som koster penger, for å rive ned et universitets fagportefølje behøves kun et pennestrøk. Gratis. Men skaden kan være like fatal.

Men er ikke kuttforslagene godt begrunnet, her finner vi til og med ”objektive tall”? Ja vel, men hvor relevante er de? Det dreier seg om to kriterier – studiekvalitet og gjennomføring. Det første av disse kan vi trygt se bort fra, for det er bare et mixtum compositum som faller fra hverandre straks man går det etter i sømmene. Og hvem vet om ”studiekvalitet” oppfyller de samme krav for A som for B? For A er 20 en optimal gruppe, for B 4 – men begge to vil sannsynligvis være enige om at begge deler er bedre enn intet tilbud i det hele tatt. Så har vi gjennomføringen, tallet for de forskjellige programmer. Hvem bestemmer forventningen her, er den avpasset nordnorske forhold? For den som har fulgt universitetets liv gjennom mange år, virker det mer som man har grepet et tilfeldig tall ut av luften (eller fra et eller annet dokument beregnet på Østlandet).

Men la oss ta et ekstremt tilfelle: faget tysk, hvor alle er enige om at det er for få studenter (om noen). Her er det imidlertid et spørsmål man burde ha plikt til å besvare før man i det hele tatt tenkte på kutt: Trenger Nord-Norge flere mennesker med kunnskaper i tysk språk, kultur og samfunnsforhold? Svaret er ja. Og når det er slik, er kutt den mest stupide ”løsning”. Isteden trenges det dynamisk handling – studentstipendier, samarbeid med videregående skoler og andre gode tiltak for å oppnå det ønskede mål.

Universitetet har vært igjennom en lignende forstemmende prosess før; den gang ble en rekke programmer kuttet. Hjalp det? Overhodet ikke. Det er intet som tyder på at det skal gå bedre denne gangen – tvert imot, for sporene skremmer. Om man hugger i en skog, skader man helheten, nye teiger kommer ut for biller og sopp og vær og vind og innbyr til ny hugst av skadet virke noen år etter. Det er ikke stort annerledes med universitetet; man hugger bort det som ikke ”leverer” for i neste oppgang å oppdage svikt på nye, uventede steder.

Universitetets fagsammensetning er ikke ideell og uforanderlig, men den er i alle fall gjennomtenkt og utgjør en helhet. Det som vil stå igjen etter strukturkomiteens eventuelle kutt, danner ingen gjennomtenkt helhet, bare en ansamling tilfeldige fag. Derfor er det på sin plass å tale om raseri, for noen sammenhengende byggende tanke er ikke å spore. Det ville være ille om Universitetet i Tromsø skulle gå sin femtiårsdag i møte i sørgelig skamfert tilstand.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse