Det var en selvfølge at Ole Henrik Magga ble den første sametingspresidenten, og satt i to perioder. Etter det har han brukt sine krefter som språkforsker i samisk og i internasjonalt arbeid for urbefolkninger. Dette bildet er fra 2009. Foto: Nordlys / Bjørn V. Sandness

Majestet i komager

Denne viddas sønn er bygd slik at lettvint og overflatisk pjatt preller av, mens argumentasjon med substans vinner sjeler.

Ole Henrik Magga (69) har i årtier stått fjellstøtt i stormen. Han har tatt imot bøtter av kritikk og utskjelling, men også takket ydmykt for enda mer heder og ære. Der andre slenger med leppa, sverger Magga til diplomati, folkeopplysning og analyse. Ethvert folk på jorden har bruk for en slik ruvende skikkelse.

Første gang jeg intervjuet denne kloke mannen var i 1980. Jeg skrev en artikkelserie “Same 80” for Finnmark Dagblad. Ole Henrik Magga var ansatt ved Nordisk Samisk Institutt i Kautokeino, og redegjorde saklig for det juridiske grunnlaget for samenes krav om rettigheter til land og vann.

Det tente en brann blant sterke krefter i Finnmark Arbeiderparti, anført av Gunnar Mathiesen og Lars Bakken i Alta og Helmer Mikkelsen i Porsanger. De skulle ha seg frabedt at partiets avis brakte videre synspunkter fra ekstremister som egentlig kjempet for en egen samisk stat. Helt til Youngstorget nådde ropene om at samer ikke skulle ha adgang til spaltene, unntatt som blikkfang for turister og når rein glefset i seg godtfolks blomsterpryd i hagene i Hammerfest og Kvalsund. Det ble ikke flere laksesmørbrød hos GM i Tverrelvdalen, men jeg fikk kjøpe billig reinkjøtt hos Fire-Mathis i Masi!

Heldigvis hadde FD en redaktør med ryggrad, og “Same 80” ble publisert med grinende Ap-folk på sidelinja. Så må det sies at mange partifolk også tok kontakt og takket for at samer fikk fortelle om opplevelser fra skolegang, arbeidsliv og møter med det norske samfunnet på ulike nivåer. Dette var første gang Ole Henrik Magga presenterte seg for et norskspråklig publikum.

Ganske snart var han på alles lepper. For Ole Henrik Magga var leder for Norske Samers Riksforbund i den barske tiden med sultestreik i Oslo, lenkegjeng i Stilla og sabotasjeaksjon mot veibyggingen i forbindelse med utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. Det var uker og måneder med konfrontasjon, mistillit og drama. Ytterfløyer raslet med sablene, ingen kunne vite hva personer i ubalanse kunne finne på. Enten de var norske nordmenn som i neste omgang skulle plaffe løs med skarpt mot det samiske veiskiltet Gaivuotna. Eller de var utålmodige samer som ikke nøyde seg med å okkupere statsministerens kontor eller dra på pavebesøk til Roma.

Tafatt på sidelinjen sto rådville norske myndigheter og messet om respekt for lover og regler og demokratiske vedtak. Det var ingen brukbar taktikk for å dempe gemytter. Når frontene skjerpes så dramatisk, må den sterke part bruke kløkt og storsinn heller enn å rope ut at kraftutbyggingen bare berører beiter for 21 rein og dermed helle bensin på bålet.

Ole Henrik Magga lot seg ikke rive med av sterke følelser verken på den ene eller den andre siden.  Han holdt kanalene for dialog åpne. Men han fremførte med tyngde at tiden var overmoden for et norsk oppgjør med fortiden. Han krevde respekt for samisk språk, kultur, rettigheter og levemåte. Og det måtte reflekteres i et lovgrunnlag og som et politisk byggverk, ikke bare som en uforpliktende uttalelse. Samene hadde råd til å tape kampen om vannkraftutbyggingen, men de måtte sitte igjen med hard valuta.

Man høster ikke seire med slagord. Politiske kamper vinnes med argumenter og dokumentasjon. Her ligger Ole Henrik Maggas tyngde som personlighet og politiker. Denne viddas sønn er bygd slik at lettvint og overflatisk pjatt preller av, mens argumentasjon med substans vinner sjeler. Hastverk er lastverk og utålmodighet er også sjelden en oppskrift for suksess. Magga ønsket, og forstod, at grundige utredninger måtte være det neste steget. Nokså kjedelig for mange, et hvileskjær som ikke mettet de som sultet mest. Men det var nettopp utredningene som åpnet døren for grunnlovsbestemmelse, etablering av Sametinget, samisk språklov, ILO-ratifisering og Finnmarkseiendommen.

Det var en selvfølge at Ole Henrik Magga ble den første sametingspresidenten, og satt i to perioder. Etter det har han brukt sine krefter som språkforsker i samisk og i internasjonalt arbeid for urbefolkninger.

Av og til gror det fram slike skikkelser blant oss. Utgangspunktet kan altså like gjerne være besteforeldre på morssiden i Avzevuopmi i Guovdageaidnu/Kautokeino som en besteborgerlig familie i Bærum eller fiskerslekt på Møre. De setter spor etter seg i kraft av både kunnskap og personlighet. I farten kommer jeg bare på en person som har gjort samme inntrykk første gang jeg møtte henne, hun heter Hadia Tajik. Du forstår fort at dette er mennesker som er eslet for store oppgaver.

De svarer på skjellsord med argumenter, eller invitasjon til debatt. De hever seg over skyttergravskrigen, fordi den bare er utmattende, det er å sløse med kreftene å slåss mot vindmøller som drives av hat, fordommer og kunnskapsløshet.

Selvsagt står det strid om den som hever sin stemme med så klar røst. Og Ole Henrik Magga har ikke gjort det lett for seg. Han har sete i Utmarksdomstolen for Finnmark, som dømmer i saker der samer påberoper seg eiendomsrett til land og vann i Finnmark. For å oppnå eiendomsrett må gruppen dokumentere tidlig, langvarig, dominerende og uavbrutt bruk av et område. Hittil har samer som har reist tvister for denne domstolen, tapt sakene.

Jeg har registrert at noen samer, især Niilas Somby, mener Magga er en Judas som har solgt seg til fienden. Somby har skrevet rett ut på facebook at Ole Henrik Magga er kjøpt og betalt av den norske staten. Ikke noe sted har jeg sett at Magga har kommentert utbruddet. Han ser det sikkert ikke som nødvendig. Beskyldningen er skammelig. Niilas Somby skal ha all ære for å forsvare samiske rettigheter. Hans taktikk for å vinne fram har kanskje ikke alltid vært den mest vellykkede og hederlige. Men også Somby må forstå at avgjørelser i denne spesielle domstolen må hvile på et korrekt juridisk grunnlag. Samer har ikke pr. definisjon en eiendomsrett, den må prøves for domstolen, hver enkelt sak for seg.

Ole Henrik Magga har vært en forkjemper for like rettigheter, ikke for særretter. Hos et fortvilet folk som er kuet og undertrykket, gror det fram opprør, ekstremisme og fanatisme. Det er ikke farlig når samer retter opp ryggen og bærer sin kofte  med stolthet. For at en minoritet skal ha like rettigheter som majoriteten, er det noen ganger nødvendig med særskilte tiltak. Det kan være for å bøte på resultatene av en bevisst diskriminering over lang tid. Norge brukte store ressurser på å fornorske det samiske folket. Eller det kan være for å skape den språklige, kulturelle og administrative balansen som sikrer likeverd.

Ole Henrik Magga er sikkert glad for sine priser og utmerkelser. Men jeg vet at det som betyr mest for ham, er at samisk kultur og språk lever, i Guovdageaidnu og Alta, i Kåfjord og Tromsø, i Tysfjord og på Snåsa. Mange er takknemlige for at noen har stått i striden for samisk språk og kultur, også jeg, som har to barnebarn som snakker samisk og får samisk undervisning i skolen i Tromsø.

Noen har i vår tid måttet kjempe for det som burde være en selvfølge for alle, at barn skal få opplæring på sitt morsmål,

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse