Annonse

Make Norwegian fisheries great again!

Frank A. Jensen skrev faktaboka om Torsken - fisken som bygde landet. Det er trolig de færreste av dagens politikere som vet at Nidarosdomen og de første bryggene i Bergen ble reist på eksportverdier av Nord - Norsk opprinnelse. I 1000 år sto fisken så og si alene for alle landets eksportinntekter, med råstoff som var og er i klar overvekt fra nord.

I dag innbiller de fleste seg at det var oljen som bygde landet. Oljen har riktignok gitt en enorm økonomisk vekst, på ca 5% av den samme tidsepoken som vi har eksportert fisk.

Og oljen har utvilsomt bidratt til å øke lønningene i landet, noe som igjen har gitt bivirkningen senket lønnsomhet i øvrig norsk konkurranseutsatt industri. Hvor stor denne regninga har blitt er det sikkert bare pinlig å regne på, nå som oljefondet har fått en ny null i sparesamlinga si.

Norsk fisk skal tjene nasjonen Norge

Jeg reiser litt rundt i verden for å selge norskprodusert klippfisk, et produkt som har høy status, og med historisk god betalingsvilje. Men nå roter regelverk og politikere det virkelig til for norsk industriell verdiskaping. Fiskere som har blokkfryser ombord i båten leverer nå fritt, ubearbeidet billig frossenfisk – direkte til markeder i Kina, Portugal, Brasil m.fl. Dette også uten ett øre i ressursavgift, og uten engang trenge å tilby fellesskapets fisk til norsk verdiskapende foredling. En eksportlisens er alt som trengs for å ødelegge prisen i det markedet norske foredlingsbedrifter har brukt generasjoner på å bygge opp. På Island, hvor de ikke har olje, får båtene kvotereduksjon dersom de eksporterer fisken ubearbeidet. Island er med andre ord i stand til å regne.

Dersom rederen som fryser inn ubearbeidet fisk vil spare fraktkostnad, og velger direkteleveranse av norsk fisk til utlandet, så er oppsiktsvekkende nok også dette godtatt av våre folkevalgte næringspolitikere. De trenger heller ikke å ha følge av en norsk kvalitets - eller ressurs kontrollør. Hvor er da kontrollen med biprodukter, utslipp etc.? Hvor er fylkesmannens miljøvernavdeling og Mattilsynet? Hvordan kan en vite sikkert at ressursuttaket og derigjennom også prising er korrekt? Vi som driver verdiskapning på land blir løpende både kontrollert og fakturert av Mattilsynet, fylkesmann, fiskeridirektoratet, arbeidstilsyn, justervesen og annet vesen etc. Vi driver næring i Norge med akseptert konkurransevridning – og som igjen fører til redusert verdiskapning. Ordningen tjener kun noen utvalgte «gullkalver», og utøves i all visshet mot selve formålsparagrafen i Havressursloven.

Kvotemeldinga

Mange hadde store forventninger når ny kvotepolitikk skulle lanseres. Økt verdiskapning av fiskekvotene var Frp-ministerens «løsningsord». Da jeg leste igjennom dette makkverket (unnskyld) av en stortingsmelding ble det klart at heller ikke denne gangen skal industrien og kystens befolkning komme i betraktning når ressursgrunnlaget fordeles. Klippfisk fra Norge eksporteres for opp mot 100 kroner kiloen, prima tørrfisk for mer enn det dobbelte.  Det er dette vi skal ha mer av for å øke verdiskapningen – og ikke mer direkteeksport av frossenfisk, slik hovedelementene i kvotemeldinga i praksis legger opp til.

Det føles som at norske foredlingsbedrifter er med på å betale politikere for å sparke beina under fiskeindustrien. Kineserne ler av oss, kjøper norsk avgiftsfri frossen ubearbeidet fisk som sprøytes med kjemikalier, dobbel/trippel-fryses, glaseres og sendes ut i verden – der vi som Norske produsenter møter «eget» råstoff i skarp priskonkurranse. Dette er også grunnen til at det Brasilianske markedet, som gjennom generasjoner ble bygd opp av norsk klippfisk, nå har mistet 50% markedsandel blant annet til Kinesiske produsenter av billig norsk frossenfisk.

En nasjonalist som Donald Trump ville aldri ha funnet seg i dette, men det gjør norske politiske ledere. Er det for mye å håpe på en endring? Dagens regjering er kanskje overrasket over mangelen på oppslutning i nord?

Departementene produserer nordområdemelding etter nordområdemelding, men det blir stadig færre av oss som liker selvpiningen det er å stemme på slike som tar det daglige brød ut av kjeften på velgerne.

Vår kortsiktige oljeprofitt - og vår fornybare villfiskressurs har det til felles, at begge ressursgrunnlag eies av det norske folk i fellesskap. Det skulle tatt seg ut om politikerne ga Røkke kontroll i Equinor!? (Statoil). Fellesskapets fornybare fiskeressurser viser seg dog å være en langt mer naturlig handelsvare. En annen vesentlig forskjell er at Equinor yter - enn så lenge - maksimalt tilbake til samfunnet, dog får de dekket 80% av letekostnadene.  

Slyngstad, trolig mer kompetent forvalter

Norske politikere er mer og mer opptatte av at vi skal redusere utslipp, slik at også fremtidige generasjoner skal ha en verden å puste i. Vi er derimot mindre opptatt av hva vi skal arbeide med - og leve av - rett innenfor der fisken svømmer. De samme politikerne ser heller ikke noe klimaaspekt i at stadig mer hel fisk sendes ut i verden. Klima ofres ikke ett eneste poeng i kvotemeldinga. Lobbyistene får medhold i å forlenge kvoterettighetene. Dette skaper åpenbart ikke større trygghet for industri og bosetting langs kysten, men trygghet for avkastning til kvoteforvalternes arvinger.

Kysten skriker altså nå etter politisk ledelse som legger til rette for at folket i fremtiden skal kunne leve av egen fisk. Det nytter lite med ren luft når maten og arbeidet er sendt til Kina.

Den siste tids store kronesvekkelse mot EUR/USD er godt for eksporten vår, men er kanskje også et signal om at markedet ikke tror like sterkt på politisk vilje til fremtidig norsk oljeutvinning. Den eneste operative næringen i Norge som kan demme litt opp for nesten 300 milliarder i årlige tilførsel fra olja er fiskeri og havbruk. Siden mengde fisk ikke nødvendigvis vil øke, er det økte priser gjennom økt foredlingsgrad som må sørge for økt verdiskapning. Da er det lite fremtidsrettet å eksportere innovasjonskraften på norsk fisk til Kina eller Polen. Se til Island igjen.

Oljefondets Helge Slyngstad blir som kjent nå ledig på arbeidsmarkedet, og alt for god for NAV. Kanskje kan Nærings – og fiskeridepartementet hyre han inn som en som kan utøve fiskeriministerens oppgaver?. En slags fiskeri-økonomisk konsulent for statsråd Røe Isaksen.

En slik løsning vil i tillegg bidra til økt måloppnåelse for regjeringens ønske om ytterligere effektivisering og sammenslåing.

En kjetting er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd

Politikerne er folkets ressursforvaltere, og bærekraft, verdiskapning og likhet for loven er grunnforutsetninger for forvaltningen. Politikerne skal gjennom forvaltningsapparatet vokte at det er like konkurransevilkår for utnyttelse av fellesskapets ressurser. Nå må dette landet få en fiskeripolitikk med respekt også for folket og industrien. Også vi andre, så som rederne trenger forutsigbarhet. Vi har også investert penger i bygg og anleggsmidler. Det er en krevende oppgave å investere i det globale markedet, en investering fiskeren er avhengig av.

Min konklusjonen er enkel: benytt valgspråket; «Alt for Norge», og gjør alt av norsk villfisk tilgjengelig for norsk industri eller overlat kvotene til de som vil gjøre det. Det er bedre for realøkonomien og konkurransekraften at norsk industri styrer kvotene, enn at kinesere og noen få norske familier skal gjøre det.  

Til sist, dette må ikke oppfattes som angrep på fiskeren, Deltakerloven eller Råfiskloven. Jeg har stor respekt for at enhver, innenfor regelverkets rammer sørger for best mulig inntjening til egen virksomhet.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse