Annonse

Maks for måsen, best for byen

Måseplaga i Tromsø er en varslet utvikling, forårsaket av oss selv. Der ute, i Måsøy og Krykkjefjord, som vi flytta ifra, sitter bare noen gamlinger igjen og er knapt gåfør nok til å komme seg på havet etter måselever og annen tarmforsyning. Fiskerne, havets høstere, har overlatt sloget til fiskeindustrien å ta seg av, for optimalisering av utbytte. Mens måsen flakser tommaga der ute, angivelig i sult og frustrasjon, til den havna her i Tromsø.
Jeg har mata måsen helt fra barndommen, i bakskotten av spissa, med slog på støvlan og tarmslyng fra fingra fylt av lever, både før og etter mølja. Da må det være tillatt å mæle ett og anna om måsen? Den er en venn. Der den er. Men ikke her, på våre gesimser, tak og lyktestolper. Og aller mest rikelig nå på riking Ringnes sin Mack-ruin, denne rest av et Tromsø som var, men snart skal omdannes til nyunike oppfinnelser som hotell og handlesenter, fordi vi er blitt urbane. Men akk, har tatt måsen med oss. Her, lett omringet av vårt kommende arktiske universitetsmuseum, vår ultimate arkivar av all vår fortid, skal de museale møte et historisk tidsskille, manifestert av måsen. 
 
Her utstøter bymåsen sine krykkjeskrik i fistel, med takk som byr og takk for sist. Fra der vi kom. Slik, ikke bare biter den vår tid i halen ved å snappe våre pølsesnabber, men skiter oss i issen med sin arts urmetode, skitt inn, skitt ut !  
 
Jeg minnes for en venn måsen var, myldret om oss hver gang vi var roen og viste oss hvor sild og seien var. Og fikk sitt utbytte levert i tarmer og lever. Der jeg kom fra. Den tid natur begynte å bli ut som opplevelseskveik og isteden ble offer for vår nye utbytte-økomomi. Måseinnvandringa langs byens gesimser gir den luft under vingene og utmerket utsikt til fastfood, takket være vårt skifte til hektisk kostholdsforandring, fra manuell håndtering av fisk, til industriell ferdigmat.
 
Måseplaga i Tromsø er en varslet utvikling, forårsaket av oss selv. Der ute, i Måsøy og Krykkjefjord, som vi flytta ifra, sitter bare noen gamlinger igjen og er knapt gåfør nok til å komme seg på havet etter måselever og annen tarmforsyning. Fiskerne, havets høstere, har overlatt sloget til fiskeindustrien å ta seg av, for optimalisering av utbytte. Mens måsen flakser tommaga der ute, angivelig i sult og frustrasjon, til den havna her i Tromsø. 
 
Velkommen etter! sier noen og sier de må få være her, til vern for sine rødlista arter. Det har allerede danna seg nymåsaiske trossamfunn for å verne dem her vi er. Og på motsatt side, de som nærer animåsitet mot alt som geberder seg for sterkt. Selv tror jeg sultedøden kan holdes litt unna som forklaring på deres hervær. Det er lang vei fra å miste sin foretrukne restaurant til å sulte for matmangel. 
 
Å fjerne dem med hat og gift er ikke lett. Som hurtigrute-reisende billigstudent, vet jeg hva Ålesund prøvde på 60-tallet, først med utvisningsvedtak og mild makt, men til sist bare måtte sprenge sitt fuglefjell bort fra bybildet. Hittil har Tromsø kommune åpenbart ikke vært rede til å sprenge vekk Ringnes' nedre betongvegger og utelysholdere som redebon. Selv har jeg vaklet litt, tatt Fremskritt-steget og sagt ja, hjelp dem heller der de er, men kanskje ikke helt ut dit. Hvis vi bare gjør det riktig og forsiktig og fjerner dem sakte fra sitt bombesikre ovenfra-og-ned slipp av skiten rett i striten, så.
 
Teknologisk finnes det løsninger, tilmed i to alternativer. Vi kan la dem være utfjords og mate dem på lakseoppdretts-måten med fòrflåter i revers. Og pålegge laksemilliardærene en avdrått til måsen, ved å spre lakseslakteriavfall i vifteform over havflata, så hjelper vi dem der de er. En payback som fortjent til måsesamfunnet fra et menneskesamfunn eksponert for måseskam. 
 
Men men. Ikke fror hastig nå. Er det ikke bedre å snu måseplaga til noe attraktivt, ja, bentfram lønnsomt; å omdanne animåsiteten til et skikkelig signalrettet turistprodukt. Jeg tenker et Ålesundig fugleberg på landet i Tromsø, der måsen kan holde seg mer for seg selv. Så kan vi invitere turistene, til en -SE-attrasksjon! Omtrent slik vi gjorde det med kvalen på Skjelnan hvalstasjon, med busslaster turister til og fra. I samme område, bare litt lenger nord, mot Grøtsundet, finnes muligheter. 
 
Der kan vi lage et kunstig fuglefjell. Bygg noen gamle ruiner i betong med gesimser nok til rad på rad med måsereir. En glimrende fellesoppgave for byens gravere, lastebilbransje og landskaps-dosører, slik man nå arronderer sine boligblokker på flate tomter med nye høyder, med- og motbakker. À la Bjerkaker sjøpark. Bare tenk på hvor mye stein de har lempa på havet for Strandkanten boligfelt og hevet havbunnen til langt over flomålet til kote 3 «og satt sjølv sine hu-us oppå deim». Der kan måsen holde både leven og selvhushold, med kostforsyning fra fòrslange-spredning. Der kan de få seg og ha seg for sitt lune rede. Kortreist og bærekraftig, men langt nok unna oss. Og måsebæsjen de kvitterer med, kan bli fjernvarme for nære Tromsø. Splitter pine, så bra! 
 
Men på én betingelse – at Tromsø kommune og Troms og Finnmark fylkeskommune (eventuelt halvparten) nekter måsen enhver mulighet til å bygge reir i byen. Til gjengjeld kan de, for vår spennings skyld, få lov å komme på flyvende besøk til oss og snappe pølsesnabben, mot vårt bedre vitende. 
Joda, jeg innrømmer gjerne at her ble blikket mitt skrått av sinnets munterhet, men begge metodene er seriøst mulige, om vi vil, eller må.
 
Men hvor, hvor, mer presist? spør du vel. Lett å finne: Tomme, flate, vide atomubåthavna på Tønsnes, med sine tilliggende herligheter. Der kan vi bruke måsen til å holde fremmede makters ubåter på hodestups avstand fra stupmåsens bombeferdigheter. Og vinne verdens turistsympati. Skjønt, visse motforestillinger må vel forventes fra forsvarsminister Frank motBakke Jensen?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse