Annonse
Det har vært mange kamper på ledermøter opp gjennom årene. Mindretallet på 15 mot Oslo OL 2022 fra det ekstraordinære tinget skrumpet inn en for en. Til slutt sviktet også de andre nordnorske idrettslederne. Som en sa det; ”Det koster å være festbrems”. skriver Knut Bjørklund. Foto: Nordlys

Den ensomme kampen mot makta i norsk idrett

Troms idrettskrets' leder ble igjen fremstilt som den plagsomme sutrepungen fra nord. Hva hadde han med dette? Selvsagt var alt i orden med NIFs regnskaper.

Kampen for åpenhet i norsk idrett har vært en kamp mot sentralmakta i norsk idrett. NIFs ledelse og særforbundene sitter så tett på Ullevål at de kjenner lukta av hverandre. Lukta av makt og sentralisering.

Lillehammer OL i 1994 var en prestasjonsmessig opptur for norsk idrett, og ble et skille for organiseringen. I oppkjøringen mot 1994 fikk toppidretten sin egen sportslige satsing med egen toppidrettssjef. (Senere Olympiatoppen). All topprestasjonsrettet idrett styres herfra.

Norges idrettsforbund og Norges Olympiske komite ble i 1996 slått sammen til en organisasjon. En ytterligere maktkonsentrasjon, som få år senere førte IOCs-styremedlem Gerhard Heiberg inn i det norske idrettsstyret.

På få år hadde NIF gått fra å være en breddeorganisasjon til å ha fokus på toppidrett , og med jevnlig påvirkning av IOCs tanker og behov.

I 2004 kom Inge Andersen (IA)inn som generalsekretær etter at forgjenger Egeberg og idrettspresident Kran hadde ført NIF ut i økonomisk havari. Sammen med sitt nye idrettstyre ledet han en nødvendig opprydding og gjenoppbygde økonomien, godt hjulpet av gode konjunkturer og forbedrete rammevilkår gjennom overskuddet fra Norsk Tipping.

Maktkonsentrasjonen på Ullevål ble under IAs ledelse forsterket år for år, gjennom stor økning i ansatte innen NIF og Olympiatoppen. Parallelt med dette har særforbundene vokst tilsvarende. Alle med en klokkertro på at ensrettingen skal gi ytterligere sportlige resultater.

IA har målt norsk idrett i to ting, regnskapsmessig overskudd og antall OL-medaljer. Dette ble mantra i norsk idrett, og var med på å bygge opp IAs maktposisjon. Alt skulle styres fra Ullevål.

Idrettskretsene ble bygd kraftig ned for 10 år siden, og er senere sulteforet, mens særforbundene har fått bedre rammevilkår. Her nærmer vi oss sakens kjerne. Maktkonsentrasjonen har skapt vekst på Ullevål. NIF har tilpasset seg IOCs skikker og vaner, mer enn sine egne medlemmers. Tilsvarende har NFF tilpasset seg UEFA/FIFA, Skiforbundet FIS, osv.

IOCs tilstedeværelse har opprettholdt troen på at Norge ikke bare har mulighet for å arrangere vinter-OL, men har også en forpliktelse. Hvor et slikt vinter-OL skal arrangeres gir seg selv. Oslo er svaret. Med Lillehammer som nødløsning.

Det er denne maktkonsentrasjonen Troms idrettskrets har kjempet i mot gjennom snart 10år. Først for å påpeke urimeligheten av at Tromsø OL2018 ble avskiltet av idretten selv, til tross for at de fleste sentrale politikere ville ha arrangementet. Dernest fra 2011 å kjempe mot planene for et Oslo OL2022, ganske enkelt fordi alle idrettens ansvarlige argumenter for å gå i mot Tromsøs søknad, ikke lenger hadde noen gyldighet når det gjaldt Oslo.

NIF brukte ikke penger på Tromsøs søknad. For Oslos del brukte NIF nær 30 millioner kroner. Rettferdig?

I dag vet vi at First House alene har kostet NIF 10 millioner kroner. For å forsvare dette uttalte kommunikasjonssjef Niels Røine i Dagsnytt Atten i går at et stort flertall på det ekstraordinære idrettstinget hadde vedtatt å gå ”hardt”  inn for et OL i Oslo. Dette er selvsagt løgn. Men med å føye til ”hardt” skulle han få det til å høres ut som om idrettstinget mente ”med alle mulige midler”.

Det har vært mange kamper på ledermøter opp gjennom årene. Mindretallet på 15 mot Oslo OL 2022 fra det ekstraordinære tinget skrumpet inn en for en. Til slutt sviktet også de andre nordnorske idrettslederne. Som en sa det; ”Det koster å være festbrems”.

Selvsagt koster det: Nei til å bli invitert, nei til å bli nominert, nei til å være med i det indre selskap, nei til høye glass på suitene osv. Og enda mer, frykten for at din idrettskrets / ditt særforbund skal straffes med mindre pengeoverføringer. At du skal få nei, der andre får ja. At skjønnet går i din disfavør.

Det har vært mange ensomme kamper. Ledermøter hvor jeg til slutt sto helt alene, ”mot en stemme”. Det var bare bønneteppene som manglet. Slik opptrer norske idrettsledere ovenfor en sentralisert ledelse. Servile og underkastende, i frykt for å bli holdt utenfor.

Kampen om Oslo-OL 2022 tapte NIF, men hva lærte norsk idrett av dette? Ingen verdens ting.

Troms idrettskrets hadde i lang tid krevd innsyn og åpenhet om pengebruken, spesielt om First House og Oslo-OL 2022. Men åpenhetsdebatten viste samme deling. Vi hadde ingen med oss til å begynne med.

Troms idrettskrets' leder ble igjen fremstilt som den plagsomme sutrepungen fra nord. Hva hadde han med dette? Selvsagt var alt i orden med NIFs regnskaper.

Mine kolleger fra idrettskretsene og særforbundene støttet åpent Tom Tvedt og Inge Andersens linje om hemmelighold, i møte etter møte. Og slik hadde det blitt, om det ikke var for en pågående kulturminister og VGs utrettelige gravearbeid.

Siste spiker i kista for hemmelighold kom med VGs avsløring - samme dag som ledermøtet åpnet i Bodø 12. mai i år - av renkespillet for å føre norsk idrett bak lyset enda en gang. Da var det ingen vei tilbake. Heldigvis. Jeg var varsleren.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse