Annonse
Illustrasjon: Yngve Olsen / Nordnorsk debatt

Maktpåliggende samlingsvirksomhet

Graver man videre, er det nokså nedslående å fastslå mangelen på representasjon av en rekke kunstnere som er bosatt i eller kommer fra Nord-Norge. Listen er lang.

Nordnorsk kunstmuseum (NNKM) har i den siste måneden vært gjenstand for en opphetet debatt både i pressen og på sosiale medier. Uten å gå inn på spørsmål om ledelse, programmering eller populære utstillinger versus provoserende formidlingstiltak, vil jeg påpeke at én av museets hovedoppgaver ser ut til å gå under radaren; nemlig samlingsarbeidet, en vesentlig del av institusjonens samfunnsansvar. Jeg savner en større refleksjon fra NNKM selv, men også fra en bredere offentlighet og meningsaktører i kunstfeltet, rundt samlingsarbeidets prioritering av den kunstproduksjonen som foregår i Nord-Norge. Riktignok kan vi i nyhetsarkivet til NNKM («Ny kunst i verdensklasse» datert 29.08.19), finne eksempel på en større bevissthet på å øke antallet av kvinnelige og samiske kunstnere i samlingsarbeidet, uten at det vises til en vedtatt plan eller øremerkede penger.

En vesentlig oppgave for ethvert museum er å bygge opp en samling som kan overlevere de sentrale trekk ved samtidens kunstproduksjon til framtiden, og dermed aktivt bidra til kunsthistorieskrivningen. Samlingsarbeidet beskjeftiger seg – langsomt, men fokusert – med kjøp, mottagelse av gaver og langvarig deposita, parallelt med at museet driver forvaltning, forskning og formidling med utgangspunkt i museets samling. Det er litt av en oppgave, nåløyet skal være trangt og kvalitet stå i høysetet. Det er en forutsetning at museet samtidig bedriver kritisk refleksjon, og retter blikket både langt bakover og framover i tid.

Hvilken status har NNKMs samling i dag? Det er prisverdig at NNKM har digitalisert hele samlingen sin, som er å finne på digitaltmuseum.no. De fleste katalognumre har gode bilder og er søkbare, blant annet på kunstneres navn. På bakgrunn av digitale søk i samlingen har jeg kartlagt følgende: 110 nålevende billedkunstnere og kunsthåndverkere med tilknytning til landsdelen er representert, av disse er 57 medlemmer i kunstnerorganisasjonen Nordnorske Bildende Kunstnere og 19 medlemmer i Norske Kunsthåndverkere, Nord-Norge (medlemstallene er i dag henholdsvis 173 og 53). Av samiske kunstnere (uavhengig av nasjonalitet) er 26 representert (både nålevende og avdøde). Formålet til NNKM om å ha et særlig ansvar for Nord-Norge, ser umiddelbart ut til å være ivaretatt. NNKMs samling består av kunstverk av langt flere kunstnere enn dette tallmaterialet omtaler – da det også er kunstnere fra andre deler av Norge og internasjonale kunstnere, aktive i dag og historiske. NNKM skulle aldri utelukkende samle og vise kunst med relasjon til Nord-Norge. Like fullt er det på sin plass å rette oppmerksomheten mot museets faktiske ansvar for landsdelen.

Få kunstnere er representert med et tilstrekkelig stort utvalg fra sin kunstproduksjon til å vise utvikling og variasjon, dermed ytes heller ikke helheten i enkeltkunstneres virke rettferdighet. Enkelte unntak finnes, som f.eks. AK Dolven, Arnold Johansen og Aslaug Juliussen, de utflyttede nordlendingene Inger Johanne Grytting og Olav Christopher Jensen samt de avdøde kunstnerne Idar Ingebrigtsen, Iver Jåks, Einar Berger, Thorolf Holmboe, Eilert Adelsteen Normann og Bjarne Holst. Det hadde styrket samlingen med fyldigere representasjoner av flere enkeltkunstnere. La meg nevne noen eksempler på sentrale kunstnere som er sparsomt representert. Alf Magne Salo er representert med et maleri, Thor Erdahl med tre malerier, Hilde Hauan Johnsen med ett videoverk (hun har jobbet med tekstil i over 40 år), Geir Tore Holm med ett fotografi og Synnøve Persen med ett maleri. Ivaretar dette utvalget vårt framtidige kollektive minne?

Graver man videre, er det nokså nedslående å fastslå mangelen på representasjon av en rekke kunstnere som er bosatt i eller kommer fra Nord-Norge. Listen er lang. Sentrale samtidskunstnere fra landsdelen er rett og slett ikke å finne. Ser man videre på alderen til nordnorske kunstnerne anskaffet til samlingen, er ytterst få født etter 1970. De fleste kunstnere er ferdig utdannet når de er i 20-årene, så hvor er produksjonen til dagens kunstnere i alderen 30-50 år? Innkjøp er av stor betydning for kunstnere, særlig i starten av karrieren. Det blir et stort etterslep hvis neglisjeringen av den unge generasjonen skal fortsette.

NNKM hadde allerede da museet ble etablert et svakt punkt i forhold til andre regionale kunstmuseer. Hvis vi ser på kunstmuseene i for eksempel Trondheim, Kristiansand og Lillehammer, baserer deres samlinger seg på eksisterende samlinger, samlet av kunstforening eller by/kommune. Tromsø hadde ingen slik samling i bunn, og fikk heller ingen større donasjoner fra private samlinger eller stiftelser som grunnstamme.

Så hvor står museet i dag? En samling på 2169 verk (katalognumre) etter 35 år i drift, er jo ikke all verden. Kvantitativt er antallet kunstnere fra Nord-Norge og Sápmi ikke ille, men samtidig kan man slå fast en underrepresentasjon og mangel på bredde av sentrale kunstnere. Det er særlig en klar underrepresentasjon av yngre kunstnere. Representasjonen av samiske kunstnere kunne med fordel også vært bedre. Antall katalognumre av kvinnelige utøvere (billedkunst, kunsthåndverk, design), uavhengig av geografisk opprinnelse, er samlet sett noe under 30 %, som jo selvsagt er for lavt. I tillegg er dagens nyere kunstnerpraksis, med video, film, lydkunst og dokumentasjon av tidsbaserte eller performative kunstnerpraksiser, så og si fraværende. I dag kan man forvente at disse mediene inngår i museer som samler samtidskunst.

På bakgrunn av disse oppsummeringene/tallene blir mine mest presserende spørsmål derfor: Hvordan forvalter museet sitt viktige oppdrag som samler og samlingsforvalter? Hvordan arbeider museet med å øke innkjøpsbudsjettet? Hvordan jobber museet for å øke gaver eller ervervelser i samarbeid med for eksempel sponsorer (utenom Sparebanken Nord-Norge)? Hvem sitter i museets innkjøpskomite, og hvilken representasjon er den beste for en slik komite? Det kan være at det finnes en policy og retning for alt dette, men den er ikke tilstrekkelig kommunisert. Til slutt spør jeg: forskning på egen samling, finnes den?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse