KVENSKE BARN: Elida, Anna, Susanne, Magda, Ågot, Signe, Sigrid, Kari, Agnes og Elna i den kvenske bygda Børselv i Finnmark på 1940-tallet. FOTO: Ukjent / Porsanger museum

Målsetningene for fornorskningspolitikken

Fornorskningen var et stort anlagt prosjekt med mange aktører.

Politikerne etter krigen må ha vært skråsikre i sin tro på at kvenkulturen, i samsvar med raselæren, ville dø ut av seg selv - noe den altså ikke gjorde.

Førsteamanuensis i historie ved UiT, Ketil Zachariassen, har i tre innlegg i Nordlys nå i vår, behandlet fornorskingspolitikkens historie. Han skriver imidlertid som om målsettingen skulle ha vært å lære kvenene norsk. Dette er feil. Kunnskaper i norsk hadde den kvenske befolkning skaffet seg selv allerede på 1800-tallet. Det er bare å kaste et raskt blikk på Friis sine etnologiske kart. De viser kunnskaper i norsk i mer en 95 % av kvenfamiliene allerede i 1861. Fornorskingspolitikken overfor kvenene hadde som mål å utrydde kvensk kultur i Norge. Den ideologiske drivkraften bak var sosialdarwinisme og rasisme.

Inspirert av Darwins evolusjonsteori fra 1859 utviklet en del europeiske (særlig tyske) vitenskapsmenn en teori kalt sosialdarwinismen. Den delte menneskene inn i høyerestående og laverestående raser. De plasserte den germanske rase, og særlig undergruppen «den nordiske rase», som den dyktigste og edleste av alle raser, mens bl a kvener og finner  tilhørte lavere raser som de mente ville dø ut av seg selv under evolusjonens gang. Denne teorien ble mottatt med begeistring i Norge. Nordmennene, et fattig, lite og bortglemt folk i Europas utkant, ble plutselig tiljublet av utenlandske (tyske) forskere. Den nordiske rase – var edlest og dyktigst av alle folk på jorden. Denne teori ble finpusset, formidlet og sank inn i den norske folkesjela som et ugjendrivelig faktum. Da de «lavere raser» ikke viste tegn til «å dø ut av seg selv», satte man i gang med aktive tiltak for «å hjelpe dem med å dø ut». Dette kalles eugenikk eller rasehygiene. I Tyskland førte arbeidet med rasehygiene til holocaust - drap på anslagsvis 6 millioner mennesker fra «de lavere raser», mens det tilsvarende arbeid i Norge heldigvis aldri rakk å komme lengre enn til tvangssterilisering av et par tusen kvinner, samt trakassering og psykisk mishandling av minoritetsbarn - noe som selvfølgelig var ille nok. Målet var slett ikke at de kvenske barn skulle lære seg norsk, målet var et kulturelt folkemord - en norsk variant av holocaust.

Jeg skrev i mitt innlegg av 12. april at det er altfor snevert å forske i hva den enkelte lærer, prest eller skribent måtte ha ment eller sagt. Vi må favne bredere og sette oss inn i hva bakmennene, politikerne, hadde vedtatt og bestemt. Fornorskningen var et stort anlagt prosjekt med mange aktører. Skolen tok seg av barna, kirken bidro, norsk forskning, helsestell og presse likeså, mens politikerne satt bak og trakk i trådene.

Det vitenskapelige miljø i et land er ofte premissleverandører. La oss derfor bla i det vitenskapelige storverket «Norges land og folk» som utkom i på begynnelse av 1900-tallet og omfatter 20 bind. I dette verket kan man lese om folkegruppene i Finnmark at kvenene ikke har ytre fortrinn. De er hverken musikalsk eller poetisk anlagte, mens nordmennene derimot utmerker seg med den «germanske rases beste egenskaper».

I 1923 behandlet politikerne i Troms Fylkesting bygging av Solhov folkehøyskole som et ledd i fremme av norskhet. I vedtaket står det at tiltaket er særlig viktig i Lyngen hvor «en betydelig del av befolkningen er av mongolsk avstamming».  I mer klartekst kan vel neppe et fylkesting uttale seg. Drivkraften i fornorskningen var rasisme og målsettingen var å utslette andre kulturer enn den norske.  Man finner mer utdypende om dette tema i Einar Niemi/Knut Einar Eriksens bok: Den finske fare fra 1980.

Den norske rådgivende komité for rasehygiene var en frivillig rasistisk organisasjon. De oppfattet seg selv som en del av det nordiske herrefolket og ville rense det norske samfunn for andre folkegrupper - herunder kvenene.  Helt fra starten i 1908, var Alfred Eriksen, stortingsmann for Troms, en ledende skikkelse i denne raseorganisasjonen. Det var deres menneskesyn som avspeilet seg hos politikerne i Troms fylkesting i 1923 da de regnet seg selv å være av en bedre rase enn folk flest?  

Etter et halvt århundre med forskning og teoretisering måtte til slutt det norske vitenskapelige raseforskningsmiljø innse at de fleste store oppdagelser, nyvinninger og framsteg, er gjort av helt andre folkeslag enn germanerne og den nordiske rase. Tysklands nederlag I 1945 og avsløringen av det tyske holocaust, ble også et skudd for baugen for rasehygienikerne og de norske stormannstanker. Tankesettet i den sosialdarwinistiske raselære var imidlertid dypt rotfestet. Deler av dette har fulgt norsk tenkemåte fram til i dag. Politikerne etter krigen må ha vært skråsikre i sin tro på at kvenkulturen, i samsvar med raselæren, ville dø ut av seg selv - noe den altså ikke gjorde. I stedet for å se på kvenkulturen som en pluralistisk berikelse, drev Regjering og Storting derfor i mer en 50 år etter krigen en «vente og se»-politikk. Etterkrigsårenes fornorskingspolitikk, midt i moderniseringsprosessen, har trolig påført kvenkulturen større skade enn alle tiltakene før krigen til sammen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse