At man kunne vedta strenge lover overfor samene på slutten av 1800-tallet trenger man knapt å underes over. Når Jovsset Ánte Sara, en ung same som søker et liv som reineier, i 2017 møter i retten for andre gang med et krav om tvangsslakting og tvangsmulkt hengende over seg, er det imidlertid grunn til å heve øyenbrynene, skriver Øyvind Ravna. Foto: NRK, Liv Inger Somby

Malurt i champagneglassene når samene feirer 100-årsjubileum

I disse dager feirer vi at det er hundre år siden det første samelandsmøtet fant sted. Det gjør det naturlig med noen betraktninger om hva vi har oppnådd etter at Elsa Laula Renberg og andre fremsynte samer så nødvendigheten av å komme sammen for å kjempe for samenes fremtid.

Til tross for grunnlovsvern og internasjonale forpliktelser, tillater regjeringsadvokat Jahr Dahl seg å gå hardere ut mot den unge samen enn det selv riksadvokat Kjerschow ville ha gjort for 100 år siden.

I de 100 årene som er gått, er mye er oppnådd; vi har fått en egen grunnlovsparagraf og et Sameting, samtidig som Norge har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 og dermed anerkjent at samene er urfolk med rett til å eie sine tradisjonelle landområder. 

Fortsatt er det likevel mye å ta tak. Noe kan åpenbart adresseres til samene selv, mens andre ting utvilsomt tilligger staten å rydde opp i. Et eksempel på det er  rettskartleggingen i Finnmark, hvor FNs spesialrapportør sist sommer påpekte at ordningen som er ment å følge opp Norges forpliktelser etter ILO-169, svikter på viktige punkter. Nylig har også Utmarksdomstolen for Finnmark bekreftet det.

Når det kommer til reindriftslovgivningen kan det snakkes om at staten virkelig utfordrer forpliktelsene den har overfor samene. En vesentlig årsak til Trondheim-møtet 6. til 8. feb 1917 var problemene reindriften sto overfor som følge av et ekspanderende jordbruk. I 1883 ble ”felleslappeloven” vedtatt. Den innførte objektivt solidaransvar for reinskader, noe som innebar at reineiere kunne dømmes til å erstatte beiteskader i inn- og utmark, uavhengig av om bonden hadde ført opp gjerde, samtidig som den første og beste reineier kunne stilles til ansvar for skaden.

I 1897 kom ”tilleggslappeloven”. Den åpnet for å innføre et generelt forbud mot reindrift på bestemte områder av hensyn til jordbruket. Staten anså den gang jordbruket som så viktig for landet at det måtte prioriteres på bekostning av reindriften, noe som bl.a. førte til at reindrift i Trollheimen ble forbudt.

Tilleggslappeloven innførte også regler om reintallsreduksjon. Lappekommisjonen som utarbeidet lovutkastet, la til grunn at en ”Lappefamilie i Almindelighet kan klare sig med 200 Ren”. Unnlot man å beskjære de som hadde mindre enn det, ville ”en procentvis Reduktion neppe ramme ubilligt”. Indre­departe­mentet erkjente at en slik regel ”vilde være af meget Nytte, og at Administrationen uden en saadan Lovregel, neppe vil være i stand til fuldt ud at gribe regulerende ind i Lappeforholdene”. Det videreføre likevel ikke forslaget da det ville være forbundet med

”saa mange Betænkelig­heder af for­skjellig Art, at man antager, at der under enhver Omstændighed ikke bør være Tale om en saa­dan Forføi­ning, med mindre det maatte vise sig, at Forholdene ikke lader sig ordne paa nogen lempligere Maade” (Oth.Prp. No. 32 (1896) s. 7).

Stor­tingets Landbrukskomité fant imidlertid ikke forslaget betenkelig. Dermed ble regelen om pro­sentvis reduksjon utover 200 dyr hvis jordbrukets behov krevde det, lovfestet i 1897.

På samelandsmøtet 20 år senere sto som nevnt reindriftslovens ufordelaktige regler på dagsordenen. Problemene loven skapte, bidro til at landsmøtet oppnevnte en egen reindriftslovkomité som to år senere la fram et lovutkast. Et av forslagene var opprettelse av fribeitesoner for rein. De var ment å gi samene et vern mot jordbruket som følge av at ”avsidesliggende fjelddaler mere og mere er tatt i bruk av den fastboende befolkning som utengsslåtter eller fjellbeiter… I disse for­hold må lappene erfaringsmessig vike i en grad, som truer hele deres næringsdrift med undergang”.

Riksadvokat Peder Kjerschow, som gjennom tre tiår var regjeringens juri­diske rådgiver i reindriftssaker, avviste imidlertid forslaget. I lovutkastet Kjerschow selv utarbeidet ble reglene om reintallsreduksjon innskjerpet ved at kun 100 rein skulle unntas reduksjon. Kjerschow påpekte dog at reintallet­ ”som bekjent er sterkt varierende fra år til år” noe som tilsa at ”om renmengden stiger noget over det fast­satte, vil det således kunne være opfordring til å se tiden noget an, innen der gripes til tvangsmessig for­mins­kelse”. Departementet ønsket ikke en nedre grense for reduksjon, men oppretthold vilkåret om at reintallet ikke kunne forminskes til under et nivå det var mulig å leve av, noe som ble regelen i reindriftsloven av 1933. Reduksjonsreglene ble ikke videreført i reindriftsloven av 1978.

I 2007 åpnet en ny reindriftslov for at myndighetene kunne redusere reintallet etter samme prinsipp som i 1897. Lovregelen var ikke lenger begrunnet av hensyn til jordbruket, men utfra overbeiting og miljø. Regelen hadde verken en nedre grense for reintall det kunne gjøres inngrep i eller åpning for å nytte skjønn i vurderingen. Dermed fikk vi de strengeste reduksjonsreglene noensinne.

At man kunne vedta strenge lover overfor samene på slutten av 1800-tallet og de påfølgende tiårene – da fornorskning og assimilasjon var statens medisin – trenger man knapt å underes over. Når Jovsset Ánte Sara, en ung same som søker et liv som reineier, i 2017 møter i retten for andre gang med et krav om tvangsslakting og tvangsmulkt hengende over seg, er det imidlertid grunn til å heve øyenbrynene. Etter andre verdenskrig har Norge sluttet seg til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, ILO-konvensjon nr. 169 og FNs erklæring om urfolksrettigheter, som alle beskytter samenes rett til å utøve sin kultur og næring. I tillegg har landet vedtatt en grunnlovsparagraf som beskytter samiske levemåter.

Til tross for grunnlovsvern og internasjonale forpliktelser, tillater regjeringsadvokat Jahr Dahl seg å gå hardere ut mot den unge samen enn det selv riksadvokat Kjerschow ville ha gjort for 100 år siden. Og i motsetning til salige Peder Kjerschow, synes ikke regjeringsadvokaten å ha betenkeligheter med å kreve at Sara avliver nesten 40 % av en flokk som såvidt teller mer enn 100 rein. På samme måte som man kan undres over at dagens regjeringsadvokat kan argumentere for at Sara kan leve vel så godt av 75 rein som av 116, kan man undres over statens ressursbruk for å presse gjennom et vedtak om å avlive 41 rein. Her kan man virkelig snakke om at staten heller malurt i champagneglassene når samefolket feier 100 år for sitt første samelandsmøte.

Det viser at det er på tide, ikke bare med et nytt, samlende samelandsmøte, men med et engasjement hvor rettskafne folk står opp og sier fra at prosessen mot Jovsset Ánte ikke er en rettsstat verdig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse