Annonse
Foreldre flest innretter seg imidlertid nesten bestandig på en måte som gjør at damer kommer dårligere ut av det økonomisk og politisk, mens menn kommer dårligere ut av det når det gjelder omsorg for barn, skriver spaltist Ragni Løkholm Ramberg. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Mamma heks

Å få barn setter oss tilbake hva gjelder likestilling.

Da jeg ble gravid, ble jeg fritt vilt for alle.

I fjor ble jeg mamma for første gang. Ved siden av alt som det bragte med seg av personlige sorger og gleder, så bekreftet det noe jeg alltid har påstått hardnakket: Det private er politisk. Å kjempe for likestilling blir enda viktigere når du får barn – og mye vanskeligere.

Alle undersøkelser viser at det å få barn setter oss tilbake hva gjelder likestilling. Rundt en tredjedel av lønnsgapet mellom kvinner og menn er knyttet til barnefødsler (tall fra YS, 2012). Mens kvinner sakker akterut, tjener(!) menn på å få barn.

Når det kommer til reproduksjon, reproduseres i aller høyeste grad også tradisjonelle kjønnsroller. Forklaringen det vises til når dette påpekes, er som oftest at de valgene familien for seg selv, er privat. Hver vet best selv hvor skoen trykker, og det angår ingen hvordan man innretter seg. Det blir oss fortalt at det er individuelle forhold som er avgjørende for hver enkelt familie.

Foreldre flest innretter seg imidlertid nesten bestandig på en måte som gjør at damer kommer dårligere ut av det økonomisk og politisk, mens menn kommer dårligere ut av det når det gjelder omsorg for barn. Det er ikke fordi det er «naturlig», det er fordi vi har strukturer som jobber for det allerede fra det tidspunktet man blir gravid. Det har jeg selv fått føle på kroppen (bokstavelig talt), det siste året.

Da jeg ble gravid, ble jeg fritt vilt for alle som hadde spørsmål og/eller råd å komme med til meg og den voksende magen. Vi var to som skulle bli foreldre, men alle råd om barnet, det være seg om klær, oppdragelse, barnevogner, ting man trenger og ting man ikke trenger, ble rettet til meg – og bare meg. Ikke til barnets far, eller engang oss i fellesskap.

Fra første stund ble jeg som mamma gjort til hovedomsorgsperson. Det var tydelig at jeg skulle være litt mer mamma enn han skulle være pappa. Dette ble enda tydeligere etter at barnet var født.

NAV forventet av meg og min mann at vi skulle fordele permisjonen mellom oss slik at han tok ut pappakvoten – og ingenting mer. Det faktum at fellesperioden er ment å være nettopp felles, gjenspeiles på ingen (!) måte i skjemaveldet man må gjennom. Tvert imot, unntak må begrunnes. Jeg sitter nå og må bekrefte at jeg er i «aktivitet», siden barnet nå er hjemme med sin pappa – i fellesperioden.

Hele veien har min mann og jeg fått kommentarer om hvor mye foreldreperm han «får». Men det er ikke slik at jeg «gir» han foreldrepermisjon. Vi deler. Det er et skattefinansiert gode som er der til det beste for barnet. Det er et offentlig tilbud – ikke en naturgitt rettighet for mødre.

Å få barn setter oss tilbake hva gjelder likestilling. Det er ingen tvil – det skjer noe med balansen i forholdet når to blir til tre. De aller fleste blir rett og slett mindre likestilt. Og det varer stort sett lenger enn barseltida.

Kjenn etter selv – til hvem stiller du spørsmål om gaveønsker dersom dere som familie skal i barnebursdag? Hvem bestemmer hva barnet skal ha på seg? Hvem er «ekspert» på barnet? Hvem vet hvor yndlingsboka ligger og hvilke klær som er rene? Hvilket etternavn har barnet?

Vi er begge blitt foreldre – på godt og ondt. Hos oss er det hver dag en kamp for å holde det høvelig likt mellom oss. Patriarkatets siste skanse er på sett og vis ekteskapet og familien. Både fra innsiden og utsiden er det et press for å gi etter, og gå for en innbyrdes arbeidsfordeling slik det var ment fra «naturens side».  Det må vi være bevisste på, og jobbe imot – i politikken, men også på et individuelt plan.

Så langt er vår lille familie mer sulten på forandring, enn utslitt av å kjempe mot systemet. Jeg er imidlertid ikke overrasket over at vi fremdeles befinner oss i en gruppe som er å anse som et unntak.

Valg om hvordan en familie innretter seg, tas ikke i et vakuum. Økt bevissthet på disse strukturene, er det eneste vi kan gjøre for å forsøke å gi jenter og gutter – og kvinner og menn – like muligheter.

Til syvende og sist handler det om demokrati og rettferdighet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse