Annonse
Ett av de store paradokser i kjølvatnet av denne saken er at den eneste rettslige behandling i Norge etter French og Molands private leiesoldatvirksomhet i Afrika kan bli en sak om ærekrenking ut fra noe av det som framkommer i denne boka, skriver Arne-Wilhelm Theodorsen. (Foto: Privat/ANB)

«Mamma, hvem skal du heie på hvis Norge og Kongo spiller mot hverandre?»

Omtale av boka «Maskespillet i Kongo. Hvordan frigjøring av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende»

  • Utgitt på Frekk Forlag, mars 2020, av Fellesrådet for Afrika
  • Redaktør : Marta Tveit
  • Omtale skrevet av Arne-Wilhelm Theodorsen

Den 17. mai 2017 – av alle dager – holdt Norges statsminister og den daværende utenriksministeren en pressekonferanse for å meddele det norske folk at Joshua French var frigitt fra fengsel i Kongo og nå var kommet hjem til Norge. Da hadde han sittet i kongolesisk fengsel i åtte år, hvor han var dømt til døden for medvirkning til drap på sjåføren Abedi Kasongo i mai 2009, og til livsvarig fengsel for drap på sin medfange Tjostolv Moland i august 2013.  French hadde hele tiden hevdet at han var uskyldig i begge tiltalepunktene, men kongolesisk rett dømte han likevel. (For ordens skyld: Kongo har ikke eksekvert dødsdommer siden 2003.)

Nå er det nylig kommet ut ei bok som beskriver ulike sider av saken om Moland og French. Boka heter «Maskespillet i Kongo. Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende» og er en antologi med stykker fra 12 bidragsytere.  Boka handler ikke om sjølve drapet på Abedi Kasongo, men ser nærmere på hvordan saken kunne bli som den ble; den historiske konteksten om hvordan europeiske (også norske) leiesoldater har operert i Kongo, om spillet for å få de dømte hjem til Norge, hvordan norsk presse dekket saken, om rasisme og europeeres sjølbilde, om etikk og moral i historiefortellinga om French og Moland m.m.

Sentralt i boka er teksten «Kampanjen for å redde to leiesoldater på oppdrag i Kongo», skrevet av Halle Jørn Hansen, Afrika-kjenner og tidligere forsker, NRK-korrespondent i Afrika, generalsekretær i Norsk- Folkehjelp.

Det han forteller er nesten ikke til å tro! Ikke for det; hans beskrivelse av det som skjedde etter at de to norske private leiesoldatene ble fengslet og dømt, står absolutt til troende. Men det er altså ei sammenhengende historie om en kampanjes skiftende strategier for å få løslatt de dømte, fra regelrett utskjelling av landet Kongo, via planer om korrupsjon og bestikkelser, om ideer om å holde tilbake norske bistandsmidler som pressmiddel, om diplomatisk spill med både norske og internasjonale toppolitikere involvert, om bruk av kriminelle kontakter og om bruk av presse og mediefolk (som ofte så på saken med briller produsert i steinrøysa her hjemme), for tilslutt å ta til orde for at man må møte kongolesiske myndigheter med respekt og forståelse.  Det er kraftig kost som framkommer her, og advokaten til Joshua French har allerede rasla med sabelen og kalt deler av boka for feilaktig og ærekrenkende.  Så grundig som dette er presentert i boka tror jeg at både forfatter og forlag kan stå inne for det som hevdes her.

En av de sterkeste tekstene i boka er etter mitt syn skrevet av Honoratte Basemaki NN Muhanzi og den heter: «Mellom to domstoler: Hvordan skal en norsk-kongoleser forholde seg til French og Moland-saken?». Hun som har skrevet dette kom til Norge fra Kongo i år 2000 og lever nå som norsk afrikaner (eller afrikansk nordmann) her i landet.

Hun forteller at hennes barn ofte stiller henne et spørsmål når de ser på håndballkamp på TV: «Mamma, hvem skal du heie på hvis Norge og Kongo spiller mot hverandre?» Så får hun ei telefonoppringing fra ei venninne som forteller at to norske menn er pågrepet og mistenkt for drap i Kongo. Da kommer hun umiddelbart i dette norsk-kongolesiske dilemmaet; på den ene siden er hun i sjokk over at en «afrikansk bror» hun ikke kjente var blitt drept og på den andre siden er vedkommende blitt drept av to «norske brødre». Hun sier: «Herregud, dette er et familiedrama…. mine brødre som dreper min bror!»  

Så følger hun med i hvordan saken utvikler seg og hun merker hvordan dekningen av saken ut fra et «Ola Nordmann - perspektiv» gjennomsyrer samfunnet og virker negativt på nordmenns syn på Kongo, kongolesere og norsk-kongolesere.  Hun kan ikke unngå å registrere at norske myndigheters arroganse bidro til at saken ble politisert i stedet for å handle om et barbarisk drap. Hun stiller også det vesentlige spørsmålet om hvorfor French, når han endelig er kommet hjem, ikke blir behandlet som kriminell (slik omkvedet er i våre dager når diskusjonen går om å hente hjem folk som har begått tilsvarende kriminalitet i utlandet – min kommentar).

Muhanzi avslutter sin tekst slik: «Å være både norsk og kongolesisk har forsterket ambivalens som kom over meg hele tiden mens saken foregikk. Det ble ikke lettere etter løslatelsen av French. Om mine barn spør meg i dag hvem jeg skal heie på når Norge og Kongo spiller håndball sammen, er svaret mitt at jeg vil heie på det laget som spiller bra, med respekt og verdighet. I Moland og French-saken mener jeg at hverken Norge eller Kongo gjorde det. Derfor har jeg ikke heiet på noen. Jeg ble skuffet over både Kongo og Norge.» Det er sterkt å lese!

I et etterord til tekstene skriver Thomas Hylland Eriksen: «Har vi ingenting lært?»  Han understreker at det vil være urealistisk å tro at ei slik bok kan avskaffe fordommer, forakt og uvitenhet, men at boka kanskje kan bidra til å svekke dem litt.

Sjøl vil jeg si at denne boka har lært meg mye. Ikke på den måten at jeg har fått svar på alle spørsmål og at hele saken nå kan betraktes som et avsluttet kapittel. Snarere tvert imot; boka åpner nye og viktige spørsmål for meg. Det viktigste spørsmålet i så måte er: Hvordan kan Joshua French, norsk statsborger på «turne» i Afrika og norsk statsborger underlagt norsk lov hvor han enn måtte befinne seg i verden, sitte i TV-ruta på NRK og skryte av at han har tatt våpen i bruk i private oppdrag i Afrika, uten å bli stilt rettslig ansvarlig for dette i Norge?  Så vidt jeg vet er det kun militære – og i begrensa grad politi - som har fullmakt til den type maktutøvelse, all annen slik opptreden er lovbrudd. Det er mer enn det; det er grovt lovbrudd.

Så til slutt; ett av de store paradokser i kjølvatnet av denne saken er at den eneste rettslige behandling i Norge etter French og Molands private leiesoldatvirksomhet i Afrika kan bli en sak om ærekrenking ut fra noe av det som framkommer i denne boka.  Samtidig kan det se ut som at saken om norske statsborgeres alvorlige brudd på norsk lov under opphold i utlandet forbigås i stillhet. Det skulle jammen tatt seg ut!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse